Sliter med sterk angst, og har ofte panikkanfall. Dette kan gå utover søvnen min, men det er ikke det verste. Det verste er at jeg nesten hele tida går rundt med følelsen av å ikke være tilstede i egen kropp, føles ut som at jeg svever på utsida av meg selv. Skikkelig ubehagelig, altså. Føler meg ganske aleine når det gjelder dette. Noen som har noen tips? ( :

Ville oppsøkt lege og fått gjennomgått en brain-scan eller noe sånt, bare for sikkerhets skyld. For hvis man stimulerer et visst område bak i hjernen så kan man visstnok få følelsen av at man er utenfor kroppen sin. Derfor kunne det vært kjekt for deg å få noen leger til å undersøke at det ikke er noen feil som har forekommet i hjernen din, som forårsaker denne "ut-av-kroppen-opplevelsen" din.

Alternativt kan det kanskje være at sjelen din har lett for å gli ut av kroppen din under perioder med angst :)

Huff, ja, jeg sliter med noe av det samme for tiden. Føler du at alt er fjernt og uvirkelig? Det er slik jeg har det. Det er så grusomt å ha det sånn, så jeg føler med deg. Det verste, synes jeg, er de eksistensielle tankene som alltid følger med denne tilstanden. (Har hatt det sånn før). Er alt en illusjon? Er jeg ekte? Hvorfor er jeg meg? Det føles som om jeg befinner meg på en annen klode. Når disse tankene kommer, knyter det seg skikkelig i magen, og jeg føler at jeg skal bli gal eller forvinne inn i en avgrunn jeg ikke vet hva er. Jeg bruker mye energi på å prøve å ikke tenke på det. Det er vanskelig, men det er det eneste jeg kan gjøre akkurat nå. Og så forsøker jeg å ha noe å holde på med, slik at jeg ikke blir sittende alene og tenke for mye. Helgene er verst, synes jeg, for da skjer det lite, og jeg får altfor god tid. Jeg føler meg også alene om dette, og kjenner ingen andre som har det slik. Kjenner mange folk med angst og depresjon, men ingen som plages av eksistensiell angst og uvirkelighetsfølelse. Håper det er flere her som kan dele sine erfaringer.

blåveis123: Jeg har opplevd uvirkelighetsfølelse & eksistensiell angst, og eliminert det. Jeg fikk det etter å ha prøvd LSD en gang (jeg drev ikke med dop ellers; det var et en-gangs-eksperiment), hvor verden føltes uvirkelig i ettertid, som gav meg angst.

Løsningen var 4-delt for meg:
1) Innse at vi alle egentlig lever i en illusjon, begrenset av hva sansene våres er i stand til å oppfatte. Hjernen vår er egentlig blind på alle mulige måter, og den "gjetter seg til" hva som befinner seg der ute i den eksterne verdenen. Alle opplevelsene våres forekommer med andre ord inni hjernen vår.
Vi opplever med andre ord verden gjennom en intern, virtuell virkelighet (tenk "Virtual Reality); ikke gjennom den faktiske, eksterne virkeligheten.

2) Jeg fant begrunnelser for hvorfor den eksterne verdenen høyst sannsynlig i det minste eksisterer på den andre siden av sansene mine - og at den eksterne verdenen faktisk er svært presist gjengitt i den interne, virtuelle virkeligheten som hjernen min produserer. Dermed er det ikke så farlig om den interne, virtuelle virkeligheten min ikke er 100% ekte - for den er uansett svært nær den ekte, eksterne virkeligheten.

3) Jeg innså at det i praksis ikke hadde noen betydning om den eksterne verdenen virkelig finnes eller ikke; fordi den interne, virtuelle virkeligheten min uansett oppleves virkelig for meg.
Med andre ord: Verdenen jeg opplever er uansett virkelig NOK.

4) Når jeg virkelig innså tingene ovenfor, fikk jeg umiddelbart positiv effekt. Men det tok allikevel litt tid før jeg var ordentlig komfortabel med disse erkjennelsene og aksepterte de helt.
Så, det at det kan ta litt tid før man blir ordentlig vant til disse erkjennelsene, er også en faktor oppi alt dette. Det hjalp også at jeg husket mindre og mindre av hvor annerledes LSD-virkeligheten var, ettersom tiden gikk.

Hvis du googler 'depersonalization + tips', så kan du lese om råd som kan hjelpe.

Jeg har opplevd det selv et par ganger, og det var skikkelig uggent.

Hei!
Jeg sliter mye med det samme. Dette symptomet som kalles uvirkelighetsfølelse er faktisk et av de mest plagsomme symptomene for meg. Jeg har sosial angst, generell angst og panikkangst. Jeg opplever det som at denne uvirkelighetsfølelsen blir verre de dagene jeg har mer angst. Ofte kjenner jeg ikke på denne følelsen når jeg er hjemme og i min egne trygge boble, men den kommer med en gang jeg beveger meg ut. Jeg har pratet masse med min psykiater om dette, og som hun sier er dette svært normalt hos de som sliter med sterk angst. De rundt deg merker ikke at du er "fjern" og "borte", det er kun du selv som gjør. Hun forklarte det som kroppens respons på sterk angst, at kroppen distanserer seg fra der du er og situasjonen du er i.

Jeg sliter også en del med eksistensiell angst og helseangst.

Legg meg til om du vil dele erfaringer.

Jeg har mye av det både uvirkelighetsfølelse men mest fremmedhetsfølelse.jeg er fremmed for meg selv.føles at der hvor det skal være ett meg er ikke der.at alt er uvirkelig at det er ikke et meg der.fremmedhetsfølelse har ingen pause.jeg har det konstant slik og det er så skummelt.hvordan stole på hva jeg gjør og ting i livet mitt når det føles at jeg er fremmed og det ikke er ett meg.det er så ekkelt.jeg har også panikkangst.sliter mye med det.

det er den fysiske masse kjent som meg som snakker. meg eller jeg eksisterer ikke. bare det alene skaper masse angst :(