Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Unnvikende PF, anyone?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Unnvikende PF, anyone?

feb 2 2013 - 01:35
Jente på 20 her med diagnosen. Noen andre likesinnede her inne?

For øyeblikket prøver jeg å ha en positiv innstilling. Men i det siste har det vært mye negative tanker. Det er vanskelig å kjempe videre når man ikke har noe motivasjon eller lyspunkt i hverdagen. Ingen å snakke med som forstår hvordan det er. Føler det er vanskelig å virkelig få andre til å forstå hvor vanskelig dette er, selv hos psykologer. De kan kanskje symptomene utenat, men ingen andre enn den som lider av dette forstår virkelig hvordan det er.

For tiden snakker psykologen min om gradvis kaste meg inn i en blandet gruppe. Noe jeg ikke har noen som helst tro på at vil hjelpe meg. For meg var det bare enda et klart tegn på at hun ikke har god nok erfaring med denne pf-en til å kunne hjelpe meg. Jeg vil ikke ha noe utbytte av å sitte vettskremt i en sirkel og høre på folk som prater om ting jeg absolutt ikke kjenner meg igjen i. Jeg trenger i så fall en gruppe med den 1% av oss som har denne diagnosen.

Hvordan takler dere livet med dette?

Avatar

unnvikenden pf

feb 2 2013 - 11:25
hei! jeg har diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. jeg fikk diagnosen for ca en måneds tid siden, sammen med mange andre diagnoser. men jeg tenker litt slik at en diagnose er en diagnose, det er noe du har. ikke noe du er. så prøv å lev slik du har levd tidligere, men prøv å ha det i bakhode, og prøv å jobbe litt med det hele tiden, men ikke forandre deg så mye, fordi du har den diagnosen. det gjelder forsåvidt alle diagnoser.

jeg skjønner at det med gruppe høres sinnsykt vanskelig ut, og egentlig totalt umulig. jeg er med i ei gruppe, det er ei gruppe som hovedsaklig med opprettet for folk med borderline PF, men også for folk men ble utviklet for folk med selvskadingsproblematikk, suicidale takner/atferd, og spiseforstyrrelse. men så er det jo slik at unnvikende PF, har en god del likhetstrekk med borderliner. at det ofte kan minne om borderliner, derfor kom jeg med i gruppe. i gruppa er det veldig lite/ingen fokus på doagnoser, og ingen snakk om selvskading og selvmordstanker og alt slikt, men fokuset er på hvordan en på best mulig måte kan takle vonde og vanskelige situasjoner. der en får hjemmelekse hver gang for å prøve å finne ut nye metoder for å eks takle en krise, som kanskje hjelper på lengre sikt, og ikke bare på kort sikt, som oftest er mest behagelig.

i gruppene snakker vi rundt tema å takle kriser eks, og mindfullness øvelser og slik, og jeg er sikker på at på grupper en kommer inn i, så er det helt sikkert andre som er i samme situasjon som deg, kanskje ikke alle, men tviler på at du blir satt i ei gruppe som det bare er du med din problematikk i. det trur ikke jeg heller at har noe hensikt da, da de forskjellige diagnosene ofte blir behandlet ulikt.

skjønner også veldig godt at du er veldig usikker på gruppe, og det å måtte snakke høyt med andre. og være en del av gruppa. det er ihvertfall noe jeg sliter veldig med. og synes er sinnsykt vanskelig. jeg snakker omtrene ingenting sjøl, kun når vi skal gjennomgå leksa, for da må vi fortelle hvordan det har gått, og hvordan vi har løst en situasjon og komme med ett eksempel og slik, jeg synes det er veldig vanskelig, men jeg kommer meg igjennom det, med god hjelp fra terapautene som er der, om du ikke vet/klarer å snakke, så spør de, og hjelper deg igjenom det, så du står ikke der helt aleine. jeg vil kanskje anbefale deg å prøve det, du er ikke tvunget til å snakke masse, men bare prøve deg litt forsiktig frem.
nå vet jeg ikke hvilken gruppe du har fått tilbud om å prøve deg i, men det er ihvertfall slik som jeg beskrev det i den type gruppe jeg er med i.

om du vil prate, kan du legge meg til som venn :)
Avatar

Hei

feb 2 2013 - 15:12
Synes det var godt å lese innlegget ditt, jeg er i nøyaktig samme båt. Slitt i mange år med å passe inn og har vel aldri klart å komme meg inn i arbeidslivet eller fått meg noen omgangskrets pga dette. De aller fleste ser bare på meg med latterfulle blikk fordi de ikke forstår hvordan det er...og jeg kjenner frustrasjonen bare bygger seg mer og mer....ønsker du å snakke privat?
Avatar

ja

feb 2 2013 - 17:35
Ja jeg har det samme, og det er vanskelig. Veldig vanskelig.
Avatar

..

feb 3 2013 - 12:31
hvordan takler dere hverdagen egentlig? Hvordan er dere for dere at fremtiden deres blir? Har dere tenkt dere ut noen jobber dere kan bli bærende i? Jeg håper etterhvert å få nok erfaring il at jeg kan få hjemmekontor, det ville løst saken for meg, for jeg takler ikke tanken på å måtte jobbe sammen med folk 8 timer hver eneste dag
Avatar

hei

feb 3 2013 - 13:27
akkurat nå takler jeg vell ikke hverdagen så veldig bra. jeg presser meg til å gå på skolen, jeg presser meg til å gå ut med venner, jeg presser meg til å dra på butikken, jeg presser meg til alt jeg gjør, og gleder meg bare sykt mye til å komme hjem. blir det alt for ille, tyr jeg til metoder som overhode ikke er bra for meg, men som virker på kort sikt. det skal da sies at jeg har flere forskjellige diagnoser som går litt sammen i hverandre, slik som panikkangst, agorafobi, depresjon blant annet. jeg sliter da også en del med suicidale tanker og selvskadingsproblematikk. drømmen min er å bli sykepleier, så nå går jeg 1. året sykepleier, og håper at jeg iløpet av det neste år blir såppas "frisk" at jeg klarer å ta vare på meg selv. for alle rundt meg sier ihvertfall at de trur at jeg har en stor fordel og ressurs i det yrke, og jeg veit nok mer enn det veldig mange andre gjør, noe som da er veldig positivt i det yrke. men at før jeg kan klare å hjelpe andre, må jeg nok klare å hjelpe og passe på meg selv først. og det er kanskje noe sant i det? jeg veit hvordan andre med samme problemet har det, men jeg må jo klare å komme meg ut av det selv, før jeg kan hjelpe andre å komme ut av det. for når jeg selv ikke vet hva jeg kan gjøre for å komme meg ut av det, hvordan skal jeg da vite hvordan andre skal klare det?

selv er det umulig for meg å drive et hjemmekontor, da hadde jeg nok kjedelig livet av meg, og blitt MYE værre enn det jeg er nå. av en eller annen grunn så er det for meg å være i et yrke hvor jeg kan hjelpe andre (eks på et sykehus), noe som ikke er et så stor problem som alt annet, jeg sliter med alt som omhandler mennesker rundt meg, men det å eks skulle jobbe på eks et sykehus da, og vite at her er jeg, her hjelper jeg andre, her setter andre pris på det jeg gjør. her gjør jeg noe for andre, å ikke bare for meg selv, det gir meg en så god følelse, at den angsten og frykten for andre mennesker forsvinner litt, ja, jeg merker vell nærvene inni meg litt mer enn andre mennesker i det yrke gjør, da spessielt i starten, men det er ikke på samme måte som med alt annet jeg er redd for. så det er jo noe?
Avatar

:)

feb 4 2013 - 12:45
Bøttehank her, var bare flink å glemte passordet på den brukeren.

Det er bare å legge meg til hvis noen vil snakke mer privat. ;)
Til forsiden