Jeg er en dame på 50 som føler meg klønete i sosiale sammenhenger. Tror det først og fremst er fordi jeg er redd for å være klønete i sosiale sammenhenger.
Angsten tar litt over. Jeg er ellers veldig positiv og har mange gleder i livet.
Men ensomheten tar over når en er forhindret fra å være sosial.
Hadde nok vært lettere hvis en ikke var alene. Men jeg tror jeg må komme meg ut av komfortsonen av og til for å få noen nye opplevelser. Jeg har jo lyst til å gå på konsert, gå på resturant osv. Men det er vel ikke helt rart heller at en kvir seg for å gjøre dette alene. Noen andre som har liknende erfaringer?

Kjenner meg veldig godt igjen i hva du skriver. Har hatt angst siden eg var veldig liten. Har slitt med angstlidelse i over 10 år og mesteparten av tiden har eg unngått alt av sosiale møter. Derav gjentatte depresjoner. Har hatt gode perioder der angsten har tatt litt avkall ved å eksponere meg. Har fått tilbakefall veldig mange ganger og begynt fra begynnelsen av igjen. Men har opplevd at det går raskere og raskere å hente meg inn igjen for hver gang tilbakefallene kommer. Men fra begynnelsen av. For meg hjalp det å begynne på level 0 og jobbe meg oppover. Aller først måtte eg finne ut av hvor eg sto. F. Eks. Eg slet med å gå ut å hente posten, det gikk flere dager imellom før postkassen ble tømt. Så eg begynte å gå ut å hente posten hver dag. Det føltes kjempebra å mestre dette. Så eg forsatte til å gå små turer hver dag osv osv. På et halvt år til et år med eksponering så og si hver dag, klarte eg å gå på butikken, ta bussen, sitte aleine på kafe å spise og drikke noe godt uten å være helt overveldet og utmattet etterpå. Nå i år har eg lagt merke til hvor mye angsten min er relatert til selvbilde og selvtillit samt tanken om hva andre tenker om meg. Eg føler meg mye tryggere på meg selv nå og har rett og slett klart å gitt mer faen i hva folk måtte mene og tenke om meg. Når eg sluttet å være flau over hvordan eg håndterte en samtale eller et møte med mennesker, ble eg litt mindre klønete også. Men trust me. Eg driver forsatt å kløner til i sosiale settinger. Men nå eier eg klønheten istede for at klønheten eier meg. Eg har lært mye ved å være nysgjerrig. Har lest mye på nettet, sett videoer på youtube. Prøver forsatt ut nye ting i håp om at det skal bli bare pittelitt bedre. Og på den måten har de pittesmå bedringene litt etter litt blitt en stor bedring. Det er en prosess. Eg er forberedt på at eg kanskje må leve med den resten av livet. Men eg jobber hver eneste dag for at den ikke skal styre meg. Eg har lenge tenkt og følt at eg ikke kunne bli noe bedre.. Men her er eg. Eg har troen på at det blir bedre for deg også.
Heier på deg! ♡

Noe yngre enn deg men sliter med det samme. Sosial angst og unngår store sosial sammenkomster eller hvor det bare er masse folk. Overtenker og bekymrer meg til de grader. Så kjenner meg definitivt igjen. Redd for og gjøre mye. Så er mye hjemme. 28 år.

Takk for gode svar. Sant og si visste jeg ikke at jeg hadde fått svar før i dag da jeg tilfeldig leste hva jeg hadde skrevet tidligere. Det er nok helt riktig at øvelse gjør mester. Også i det å være sosial. Og jeg overtenker noe helt forferdelig og det er nok min værste fiende. For eksempel kan jeg tenke at damen i kassen i butikken ikke liker meg og at jeg må unngå henne. Noe som egentlig er en helt vanvittig tanke. Dessuten så er det jo viktig å øve opp at en ikke tenker så fryktelig mye og slett ikke tenker på hva andre måtte synes. Jeg har også en tendens til å tro at jeg alltid må se lykkelig ut når jeg treffer folk. Det gjør jo at jeg ikke slapper av i meg selv og bare kan være og føle akkurat slik som jeg føler og er den dagen.Tusen takk for flotte svar!