Min kjære farfar ligger nå for døden på andre siden av landet. Han ligger på sykehus like utenfor bygda der jeg vokste opp. Han er over 80 år gammel og har vært gjennom mye de siste årene, han er sliten. Det foregår kun palliativ behandling nå. Jeg er veldig glad i denne mannen, jeg ønsker virkelig å ta farvel med han. Det er rundt om et halvt år siden jeg så han sist, siden jeg klemte han sist. Min far og jeg har telefonsamtaler flere ganger i døgnet, han oppdaterer meg. Legene sier som vanlig at det er ikke godt å si hvor lenge han blir liggende sånn, det vet vi jo aldri.. Min mormor som døde for noen måneder siden, lå slik (ventet på å få dø) i over to måneder..
Jeg har virkelig lyst til å ta farvel med min kjære farfar, klemme han en siste gang, holde han i hånda en siste gang. Han ligger på sykehuset med sine nærmeste sittende rundt seg, de som har han kjær. Alle unntatt meg. Jeg har ikke greid å dra enda, jeg vet ikke om jeg greier å delta i begravelsen hans engang. Hos min farfar nå, sitter søskenbarnet mitt, ett av hans barnebarn. Det samme søskenbarnet som misbrukte meg seksuelt når vi begge var bare barn.

Kvinne 22

Jeg tror du kommer til å angre om du ikke deltar i begravelsen eller tar forvell med han, bare drit i søskenbarnet ditt ikke la han stoppe deg ifra å besøke han

Går det an å kommunisere med din farfar uten at du er der, f.eks med telefon?
Er det mange som vet om at han misbrukte deg? Familien din? Din far? Din farfar?

Føler med deg

Huff, for en situasjon......
Håper du drar og hever deg over det at søskenbarnet ditt er der, selv om det er vanskelig.
Sånn at du får tatt farvel, den avgjørelsen kan ikke taes om igjen, viktig at du tar en avgjørelse du kan leve med etterpå.
Lykke til.

Hei alle, takk som svarer.
Min kjære farfar kunne ikke kommunisere med tlf når han lå der dessverre. Han døde dagen etter at jeg skrev det jeg skrev her.. Det er utrolig tungt for meg. Jeg hadde ikke rukket dra om jeg hadde greid det engang. Jeg har også kommer frem til at jeg ikke makter å delta i begravelsen hans. Det er veldig vanskelig for meg dette. Min mor og far vet hva som har skjedd, de forstår meg veldig godt i min avgjørelse. Jeg har tatt farvel med min farfar på min egen måte. Jeg har tent lys for han og sagt alt jeg ville si høyt - i håp om at det når frem til han hvor enn har befinner seg nå. Grunnen til at jeg ikke klarer å dra i begravelsen er at jeg er så redd for hvilken virkning det kan ha på meg der og da, eller seinere. Jeg var innlagt på psyk i 2 mnd. for to år siden, fordi det ble for tøft for meg å takle når sannheten kom frem.

Jeg levde livet som mange andre på min alder, jobbet, studerte, var med venner, hadde kjæreste. Plutselig en dag hadde jeg en veldig ekkel opplevelse, som endte med et veldig angstanfall. Når det skjedde så kom alle minnene mine frem til meg, jeg så dem som en video jeg ikke kunne stenge av, eller lukke øynene til. Jeg hadde ikke husket noe før den dagen, ikke noe som helst. Jeg har gått i gruppeterapi, hatt timer på timer med psykolog, mestringstrening. Jeg utviklet en sosialangst og sperret meg selv inne. Nå har jeg flyttet til andre siden av landet, bort fra alt. Har det mye bedre, har fått meg samboer som jeg elsker over alt. Har fortsatt på stuider som jeg måtte sette på vent den gang. Har fått meg ny jobb og strever med å få meg venner her. Jeg har bygget meg opp så mye, har startet et nytt liv her. Alt jeg har setter jeg høyt, alt jeg har kjært. Jeg tørr ikke satse alt på at jeg ikke faller sammen, i verste fall ender det med en innleggelse hele greia. Jeg kan ikke dra, jeg kan ikke det. Det står for mye på spill for meg.

høres ut som om du har tatt en gjennomtenkt, og slik du beskriver det, en veldig forståelig avgjørelse. trist å høre at du har opplevd slike ting, men fint at du har det bedre nå. høres ut som om du har hatt en fin seremoni for din farfar :)

Hei

Jeg dro ikke i min tantes begravelse fordi min bestefar som seksuelt misbrukte meg var der. Jeg prøvde å dra, men fikk et angstanfall og kastet opp på veien. Min psykolog sa til meg den gangen at min tante elsket meg og ikke ville ønsket at jeg torturerte meg selv bare for å dra i en begravelse, jeg tror det er sant. din farfar var glad i deg, han vil ikke at du skal ha det vondt. En begravelse er for de som lever og sørger, ikke for de døde. Hvis begravelsen ikke hjelper deg som sørgende; da er det heller ikke noe grunn til å dra.

Mann 22

Heidu!

Jeg er fullstendig klar over at dette er et gammelt innlegg. Men jeg har en venn med noenlunde den samme historien som den du forteller her. Det er utrolig vanskelig å vise støtte når man ikke har noe konkret å komme med.. Så derfor hadde det vært til stor hjelp om du forteller hva som har skjedd de siste årene. Hvordan går det med deg nå? Både iforhold til denne situasjonen, men også ellers i livet?