Hei. Jeg har akkurat født mitt andre barn og begynte å slite med tvangstanker i graviditeten. De gikk ut på å skade sønnen min på 3 år. Jeg ble livredd og klarer ikke bki kvitt tankene. Nå handler tankene om at datteren min skal bki skadet. Det er ikke jeg som gjør det i tankene, men det har blitt en slags hang up. Er så slitsomt å ha det sånn her. Jeg elsker ho over alt, så det handler ikke om det. Noen med liknende erfaring?

Jeg tror alle foreldre er redd for at noe skal skje med barna, og det skyldes jo som du selv skriver - at man er så ufattelig glad i dem! Så hjernen vår er liksom programert til å prøve å forutse alle mulig ting som kan skje med dem sånn at vi liksom skal kunne forhindre det og passe på dem. Så jeg tror det handler litt om mot, om å tørre å innse at verden er faktisk litt usikker, men at det også i de aller fleste tilfeller faktisk går bra.