Jeg er så trist hele tiden.det er så vondt å bære på tristhet.alt går innpå meg.Hvis ting blir sagt feil så henger jeg meg så mye i det og det gir ikke slipp.jeg kan henge meg oppi ting i dagesvis månedsvis og åresvis.det er så slitsomt for det tar mye energi fra meg.Alt tar energien min.jeg er sliten sv alt.vil bare flykte vekk fra alt rundt.vil flykte langt av gårde.Alt er too much.hva mener dere?noen som kjenner seg igjen?

før jeg begynte på medisinering
hang jeg meg også veldig opp i ord
jeg glemte aldri et feil ord
det var ubeskrivelig slitsomt
vet hvordan du har det
nå er jeg mer likegyldig
alle mennesker ordlegger seg dumt
uten at de mener så mye med det
prøv å tenk på det
lykke til videre
jeg heier på deg ;)

Jeg prøver så godt jeg kan å ikke henge meg oppi ting men det er så tøft og noen ganger el altfor mye som psykologen min sier at det skjer automatisk også.takk for gode råd.jeg heier på deg også.

Jeg har virkelig hatt det sånn i ulike perioder i livet mitt. Ja det skjer automatisk og en ond sirkel. Heier på deg jeg også ☺️

Det tapper en for så mye energi.henge seg oppi ting folk sier nærmest analysere alt.bli fort sint og opprørt av ting som blir sagt for jeg føler meg fort krenket.Ikke så mye som skal til for at jeg skal føle meg krenket og så mye som skjer automatisk.Jeg prøver hele tida å ha kontroll for jeg har mye tvangstanker men jo mer jeg prøver å ha kontroll jo mer trenger det seg på tvangstanker er så fæl lidelse og panikkangst jeg sliter med flere typer.men greia med tvangen er at jeg er redd for å tenke jeg tror ting jeg tenker kommer til å skje og at jeg får ting til å skje.og da kriger jeg mot det men de blir verre da.jeg stoler ikke på hode mitt.Hvor lenge slet du med slike ting?jeg heier på deg også Lydia.

Jeg begynte å streve med slike ting fra jeg begynte på skolen. Så har utviklingen bare blitt verre og verre, spesielt i naturlige kriser i livet. Videre i annen skolegang. I de siste årene har jeg følt at livet blir bedre og bedre. Er tydeligvis ikke ferdig for jeg skal gjennom en ny angst som er bra for utviklingen min. Vanskelig og leit likevel ! Strevd også en del med ensomhet. Jeg har nok noe sosial angst eller noe, eller strever mye med kommunikasjon. Begynte å stamme da jeg var fem år... Veldig sensitiv. Nå fikk jeg bøtta litt????
Klem

Ensomhet er tøft.jeg føler meg ensom blant mennesker noe jeg skammer meg over.tøft det med stammingen din.Er det blitt bedre?

Ja en kan føle seg ensom selv om en er med andre mennesker. Savnet etter likesinnede mennesker, føle seg alene i vanskelighetene sine osv. Stamming er nesten borte nå altså. Men den har nok satt spor i at kommunikasjon er vanskelig for meg sånn generelt.

Er viktig med likesinnede for da føler man seg mer forstått.vennen min sliter mye og tiltross at vi begge går i behandling så er det godt å vite at jeg har vennen min som skjønner meg.godt å høre stammingen din er bedre for tenkte hvor slitsomt det måtte ha vært for deg med stammingen.