Hei.

Er en gutt på 29 år. Føler meg ikke helt som meg selv lengre og har egentlig ikke gjort det på veldig lang tid. Har kommet frem til at jeg vil oppsøke legen i håp om at jeg kanskje kan få noe medisiner eller noe som kan hjelpe for det jeg sliter med. I 18-20 års alderen gikk jeg til psykolog og fikk beskjed om at jeg hadde sosial angst. Da slet jeg veldig med å gå på butikken og det å være på skole/jobb osv. Tror det at jeg var veldig stor hadde mye med saken å gjøre. Har gått ned nesten 50 kg for 6-7 år siden og angsten har ikke vært der like mye. Har selvfølgelig dager der jeg ikke orker på butikken osv, men hvem har vel ikke det?

Jeg har lest veldig mye på nettet om det jeg sliter med nå og jeg har en mistanke om at jeg er enten bipolar eller at jeg rett og slett er deprimert og har vært det lenge. I tillegg til angst, jeg aner ikke. Jeg vet ikke.

Jeg er singel. Bor alene. Har aldri vært i et seriøst forhold. Trives rett og slett alene også. Har jo noen dager jeg skulle ønske jeg kanskje hadde noen, men for meg så har jeg nok med både venner og familie. Er også homofil.

Føler meg utrolig opp og ned i humøret. Kan ligge i en uke hjemme alene og håpe at ingen spør om og møtes fordi jeg vil være i fred, liker dog å ha samtaler på snapchat osv og feks ringe osv. Plutselig kan jeg få perioder der jeg vil finne på masse og plutselig skal ordne ALT på en og samme tid, ser på nye leiligheter, ferier, konserter og tar liksom helt av. Avtaler ting med flere venner for så å angre siden (som oftest). Noen ganger kan det gå greit med det vi avtaler om jeg kommer meg litt ut av den syklusen, men andre ganger kan jeg angre en time etter, for så og ikke orke noe som helst igjen, andre ganger kan det ta en uke før jeg er tilbake der igjen. Føler jeg er skikkelig uberegnelig og en pain in the ass for familie og venner rundt meg, får konstant dårlig samvittighet, sier vi kan finne på ting, at jeg skal komme innom, men jeg gjør det ikke ofte. Jobber en god del i helsevesenet på omsorgshjem, så blir jo litt sliten av det også. Føler meg utmattet, vondt i hodet og rett og slett fyllesyk hver gang jeg våkner. Kan ikke huske sist jeg våknet opplagt. Alt er liksom tiltak. Enten sover jeg lite i perioder eller så sover jeg veldig mye, men mere lite enn mye. Ligger våken til langt på natt som regel, sliter med å sove. Får også oppheng på ting. I en måneds tid for noen måneder siden fikk jeg skikkelig oppheng i livet etter døden og historier fra mennesker som har vært døde men har gått gjenoppliving. Kunne ligge å google det i timesvis på kveldene og natten. Er ikke slik at jeg vil dø eller vurderer å ta mitt liv altså. Bare får sånne oppheng i perioder. Men i down periodene så kan det noen ganger ende med at jeg blir såpass likegyldig til alt at jeg tenker at "om jeg sovner inn nå så gjør ikke det noe akkurat", ikke det at jeg vil det, men da tenker jeg at gjør jeg det så javel.

Sliter veldig med at humørsvingningene skifter så fort. Kan sitte i tlf med bestevenninna mi å le og skravle om alt mulig for så at vi snakkes i telefonen en halvtime eller time senere også gidder jeg såvidt svare. Er helt likegyldig, viser null engasjement og har ingenting positivt å komme med. Så kan det være slik resten av dagen eller så kan jeg bli i godt humør igjen om en time, men varer som oftest ikke veldig lenge egentlig. Sliter også med at når jeg først møter venner og familie så klarer jeg ikke å være meg selv 100%. Jeg sliter skikkelig med at jeg feks somregel ikke tørr å sitte å synge om musikken ikke er kjempe høy. Synes det er flaut. Jeg ELSKER musikk. Det betyr så mye for meg. Får vill panikk for at en sang av mine favoritt artister skal komme på for da føler jeg at det er rart om jeg ikke synger og blir helt med. Går angrende ut av bilen hver eneste gang og lurer på hva som er galt med meg. I dagene hvor jeg er godt humør kan det hende jeg plutselig synger og er helt med. Veldig merkelig. Men det er jo ikke ofte som sagt. Er jeg alene er jeg 100% meg selv. Drikker jeg med vennene mine så klarer jeg å være slik jeg er med meg selv alene når jeg blir små full. Synes det er så trist at det skal være sånn. Kan også sitte å tenke på hva jeg skal si en stund før jeg sier det, hvordan jeg skal ordlegge meg etc.

Har ikke reist til lege pga jeg føler det er så sykt mye å forklare. Er redd for å glemme noe eller at det skal høres helt surrete ut for hadde aldri klart å fortelle det akkurat som det er fra start til slutt og liksom ha en fin sammenheng på det. Klarer jo ikke skrive om det engang utenat det kommer litt om en ting her og en annen ting der osv. Blir veldig surrete. Men nå vil jeg altså det da. Vet jo at mange får lykkepiller, antidepressiva osv av legen etter en samtale. Tror dere det kunne hjulpet meg feks? Om jeg eventuelt skulle vært bipolar så er det vel litium som man får? Synes det er litt skummelt om legen feks tror jeg er deprimert også gir hun meg antidepressiva men så er jeg egentlig bipolar og burde egentlig hatt litium?

Går for det meste helt ok med meg da. Er veldig selvstendig og har ting på stell. Fikser og ordner det meste, har betalt ned all små gjeld jeg har hatt fra før i tiden. Så har ingen gjeld. Ingen inkasso greier. Og er veldig nøye med alt av ting sånn sett.

Noen som får et inntrykk av hva som er med meg?

Vil bare slenge med at når jeg er i de down periodene som jeg som oftest har så blir jeg nesten irritert når folk spør om og møtes. Blir veldig fort irritert generelt. Egoistisk, irritert, likegyldig, sur, nedverdigende til tider fordi jeg er så irritert og lei av å føle meg sånn jeg gjør, lei av å føle meg dårlig i form når jeg våkner. Men så angrer jeg når jeg tar meg selv i det for mye også da.

Jeg anbefaler deg å vise det du skrev her til fastlegen din siden du skrev du er redd for å glemme ting.Du bør vise dette og prate med fastlegen din.Det er vanskelig å si om du har bipolar el ikke.Det tar jo tid og dette kan høres ut som mye forskjellig flere ting kan føre til humørsvingninger.Mitt råd til deg vis det du skrev til fastlegen din.Folk kan jo ikke diagnostisere her.

Du bør ta opp med legen at du kanskje blir henvist til Dps for utredning.

Helt enig i det mrsfrak sier - snakk med lege om det! Det beste er å få en grundig utredning før det er snakk om eventuell medisinering, og en god lege vil kunne ta bekymringene dine på alvor og ikke prakke noe på deg uten videre.

Takk for svar! Skjønner jo at folk ikke kan diagnosere meg her, men ville bare hatt en pekepinn på hva andre med kanskje samme "symptomer" osv tror det KAN være.

Det du beskriver kan være så mye forskjellig.Humørsvingninger betyr ikke bipolar lidelse automatisk.Humørsvingninger kan komme av mye forskjellig.Det høres ur som det er det du bekymrer deg for mest.Mye av ting du beskriver passer forskjellige diagnoser nettopp derfor det er veldig viktig å prate med legen som evt kan henvise til Dps for utredning.googler du symptommer så kommer det som oftest mye rart hvis du syns det er vanskelig kanskje du kan skrive ett brev og levere på legekontoret.Det er utrolig viktig at du søker hjelp når det høres ut at du trenger det så ting ikke blir verre for deg.Det høres ut at du trenger å prate med noen for humørsvingninger kan være så mye forskjellig.sånn som når du skriver du blir fort irritert egoistisk likegyldig de fleste med nerveproblemer blir fort irritable og utålmodige.for eks det med utmattelse og hodepine.når man er anspent veldig mye kan man få spenningshodepine.jeg sliter mye med det og søvnvansker mer ved at jeg er våken til morgenen og det er veldig slitsomt.har vært slik i mange år har problemer å sovne om natta.du skrev at du ble diagnostisert med sosial angst før når du gikk til psykolog.Syns du det er blitt bedre enn hvordan det pleide å være og hjalp det å gå hos psykolog.Det er nettopp derfor jeg mente symptommene dine kan være forskjellige diagnoser at det er vanskelig å vite.Mange her kan kjenne seg igjen i det du skriver selv om msn sliter med forskjellige ting.Nettopp derfor er utredning viktig.