Er det noen her inne som lider av telefonskrekk? Jeg er rett og slett livredd for å ringe, alt fra offentlig kontorer til frisører og det hemmer meg veldig i hverdagen. Er også redd ukjente nummer som ringer meg. Jeg aner ikke hva det kommer av og vet heller ikke om jeg noen gang blir kvitt det. Har hatt det sånn i ca 14 år. Trenger noen råd eller erfaringer fra andre..

Ja..

Vet du hvorfor du har det? Og hemmer det deg i hverdagen?

har med sosial angsten å gjøre, og at jeg ikke er vant med å snakke i tlf...ja jeg vet hvorfor... men syns også det er veldig vanskelig å kommunisere ellers..eller hele tatt møte folk. syns det er vanskeligere med å snakke med menn enn damer.
var ikke så lenge siden pga av en annen sitausjon, hele livssituasjonen, at jeg ringte til noen, for å høres en stemme pga jeg måtte ghjøre noe med livet mitt. Jeg er nødt å ringe selv, andre kan ikke gjøre det for meg og en annen gang må jeg nødt å presse meg.......... etter det innså jeg at dte var ikke så farlig å ringe, vertfall var det så skummelt i første omgang, men etter det gjorde jeg det om igjen..når jeg hadde tatt 1 gang, tenkte jeg, ja da kan jeg prøve igjen....
Noen mennesker er greie å snakke med. hvis jeg skal komme i livet er man nødt å kommunisere med folk..
Men som når jeg skal lete etter hybel, ja det er helt forferdelig, hvor mye jeg pressa meg til å ringe igår(en mann, så jeg sendte melding istede).......... for å se etter en visning. som jeg gruer meg til. Jeg har andre angst...for å gå ut bare..
-går greit om det er fremmede som ringer, som tlf-segere..
men når jeg skal ringe omvendt da er jeg nervøs..
alt er en utfodring...siden jeg har sittet for mye isolert...og vært lite blant folk.
Åså analyserer jeg stemmen min, hvordan jeg høres ut og sånt..
har lite sosiale ferdigheter............så det er ett problem ja... og er ikke helt kurert., men man må bare presse seg og når man ikke kjenner det går med en gang, må man ta pause, og gi det litt tid...
kjenne når du er klar for det, men ikke så du utseetter det hele tiden.

var engang jeg skulle ringe for å høre med kommun om dem,. men så var dte mye opptat, så ble ikke noe,...men samme hva er det en god trening å snakke i tlf...
jeg har brukt å snakke mye med støttetapp, i tlf.....
og dem har jeg blitt trygg på.
men jeg er ikke kurert kan jeg si....
har skrekk når det skal ordnes noe, som å ringe om offntlig,frisører, ornde hybel!!, ringe karrieredamen, ja osv...
men det må jo en gang gjøres.....
-kjenner meg igjen jeg også når det er fremmede som ringer på min mob, som jeg ikke kjenner..

Telefonskrekk er vel en kjent ting for mange tror jeg. Har snakket med mange som ikke liker å ringe men som får til det de skal likevel. Har selv problemer med det og valget blir da at en rett og slett gjør alt en kan for å slippe unna den grufulle tingen. Det hjelper på å gjøre det og ikke tenke over det for har en tendens til å "tenke ting i stykker". Det kan jo ødelegge for hvem som helst.

På jobben var jeg avhengig av telefonen hele tiden og stort sett gikk det greit da en hadde rutiner på ting. Det ble problemer når en skulle ringe til noen nye folk. Det krevde mye mer men det gikk det også. Nå har situasjonen blitt litt forverret og jeg ringer ikke med mindre jeg absolutt må.

Når jeg tenker tilbake så kan jeg huske en tid der det gikk bedre og hvor en faktisk var ivrig når det skulle ringes til noen men det er over 20 år siden da. Minnes også at det ble verre og verre. Har faktisk samme problemet med å spørre om ting uansett hva det er. En blir jo flink til å klare masse selv men det blir ikke særlig effektivt da siden det gjerne tar meget lengre tid.

Tusen takk for fine svar fra dere begge. Godt å vite at jeg ikke er alene om å ha det sånn..Jeg vet at jeg må presse meg til å gjøre det snart for ting tar jo så mye lengre tid hvis jeg bare skal skrive mail og meldinger. Jeg har sosial angst også, men ringing er absolutt det verste for meg, mye heller dukke opp på et kontor ansikt til ansikt.

tror det har en veldig klar årsak...at mange av de som har sosial angst har/er redd for å snakke i tlf..
det lærte vi, eller ble snakket om på sosial angst kurset- man er redd for å dumme seg ut...og analyserer seg selv.
jeg gruer sånn til imorgen...idag ringte jeg ikke/kviet meg skikkelig for å ringe mannen igår.. men jeg fikk ike svar til han, så jeg endte melding...
men idag sendte jeg melding, og jeg er redd han forstår det....
av andre årsaker er jeg ikke så flink til å kommunisere med menn, fordi jeg ikke er vant med det.:(( gruer fælt å måtte evt, ringe imorgen hvis jeg ikke finner veien........:///
- nei jeg har hatt dette problemet ganske lenge...før var det mamma som ringte for meg, og ordna opp...
Men jeg er jo bare nødt om jeg skal bli selvstendig...og prøve være voksen'. Var i sommer det skjedde at jeg tok en tlf,bare ringte til noen...for jeg innså ingenting ble gjort om jeg ikke gjorde noe selv..
det var nå ikke vertfall ikke at jeg prøvde vetrfall. jeg føler jeg tok et lite steg...
men bare det å ringe til nav flere ganger til sentralen...ja det gjorde godt...
-åså vil jeg si om man er sjenert og beskjeden er det vcanlig tror jeg å ikke være så vant.

-husket godt da jeg måtte ringe til kjørelæreren for å bestille time, hver gang var en utfordring...men jeg kunne jo ikke la pappa gjøre det for meg, det ville vært flaut, men jeg presset meg til å gjøre det. var helt forferdelig,,..men verste er at jeg ikke vet hva jeg skal si, så jeg pleier å si inni hodet, og rett før jeg ringer å tenke ut hva jeg skal si.
men verste er å snakke med menn..siden har store vanskeligheter med det. det er det jeg frykter for.

men når jeg skulle sjekke, få til samtale med nav, kom jeg hele tidne til sentralen, så dem måtte sette meg over hele tiden..det var bare en god trening...usansett hva det er.
Har tatt et par tlfoner til sosionomen,, men hun begyner å kjenne meg ganske godt' og jeg er trygg...liksom.

men har aldi vært vant med å snakke med såkalte jevnaldere', eller venner om jeg skal si det(har egentlig aldri hatt venner).
men blir problemtaisk det..for jeg er redd for hvordan jeg framstiller, og ikke får til å være naturlig.

åså må jeg si, at jeg var livredd i helgen, da jeg satte inn annonse i avsia om hybel...og bare gikk og ventet på at noen skulle ringe meg.. ville heller overlate til pappa, men så blir det galt' på en måte, sidne dem oppdager jeg er 22 år, og dermed tenker at jeg er barnslig av meg.
er jo en del av å være voksen at man må så mye....
det er helt forferdelig, men en dag må man bare hoppe ut i ting, og presse seg.. sa ei dame til meg engang.
men for eks, kjenner du at du ikke klarer det på denne dagen, slik jeg gjorde, ikke klarte å ringe, så ventet jeg til neste dag..og da følte jeg meg mer klar for å ringe, handler om at man må bare bruke tid...enn andre. som bare gjør ting med engang.

Jeg har også telefonskrekk, både for utgående og inngående anrop. Tar aldri telefoner fra fremmed nummer og å ringe offentlige kontorer etc for å ordne ting prøver jeg i det lengste å unngå så lenge det kan ordnes pr E-post eller SMS. Har hatt det slik i mange år, men det har gradvis blitt verre. Derfor prater jeg ikke mer i telefonen enn høyst nødvendig, og helst bare med foreldra mine eller andre folk jeg kjenner veldig godt. Hvis noen spør om de kan ringe meg, så ber jeg dem å ta det skriftlig i stedet enten på SMS, mail eller chat. Så jeg vet godt hvordan du har det, Livtrollet.

Har selv telefonskrekk. Jeg forstår den ikke helt selv engang, da den bare slår ut i visse sammenhenger, som hvis jeg skal ringe offentlige kontorer for å be om noe, eller hvis jeg f.eks skal ringe folk angående leiligheter og sånt. I arbeidssammenheng har jeg absolutt ingen skrekk, det å ta en telefon og svare på spørsmål er ikke noe problem i det hele tatt... Men private samtaler av typen som er nevnt over er et helvete. Jeg bare utsetter dem til ting begynner å haste i stedet, og jeg hater at det blir sånn.

Jeg skulle ønske det hadde hjulpet på å eksponere meg for telefonsamtaler, som et par her anbefaler, men for meg gjør det egentlig bare vondt verre, da jeg ofte bare er glad det er over når jeg har lagt på, og håper det blir lenge til neste gang. Neste samtale blir aldri særlig mye lettere.