Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Takk! Det hjelper å skjønne en ikke er alene (gjelder Covid-19/helseangst)

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Takk! Det hjelper å skjønne en ikke er alene (gjelder Covid-19/helseangst)

april 15 2020 - 01:55
Jeg har slite med angst i krevende perioder før, så det ligger jo derfor mer latent enn hos helt "angstfriske" mennesker. Men jeg har vært fri for det i noen år nå.

Jeg var så stolt av at jeg ikke lot meg skremme av Corona-truslen når avisene begynte å skrive om dette. Men tilslutt beit det seg fast. Om det var fordi jeg faktisk fikk symptomer eller om jeg hadde fått angsten uansett er ikke godt å si. Men jeg har nå hatt symptomer på tungpust, lett infeksjon i nese og bryst, litt hoste/evig kremtefølelse, også denne pologenserfølelsen da som om området rundt adamseplet er infisert.. Og tidvis svimmelhet. Ingen feber. Dette har nå vart i en mnd. Jeg holdt fast ved tillært rasjonell tankegang et par uker, men så ble jeg så sliten av nettopp dette!? Være sterk. Holde seg i sjakk.
Jeg var jo egentlig "ubrukelig" som alenemor til 2 på hjemmeskole, samtidig som jeg selv hadde hjemmekontor. Heldigvis var det ikke SÅ mye å gjøre akkurat når det var på det værste for jeg har ikke vært mentalt til stede i det hele tatt.

Det er vanskelig å snakke med kjæreste og de rundt om tankene. Skrekktankene som er så vante at jeg tenker ikke over at jeg har dem engang. Tankene har vært alt fra at "nå besvimer jeg hvert øyeblikk" "i morgen tidlig finner ungene meg død i senga (!) "I natt kommer de virkelige pusteproblemene", "Til helga ligger jeg på sykehus jeg også" "Jeg blir en overskrift i avisa."

Når tida gikk og dette ikke skjedde, men symptomene aldri gav seg begynte jeg å tenke " nå ligger dette latent og svakt, og jeg har sannsynligvis lavt oksygenopptak også tærer dette på hjertet, så jeg plutselig blir alvorlig syk allikevel" "Hmm..kanskje der ikke er corona- men kanskje det kan være kreft?"

Disse tankene har ikke vært der hele tida, men de har jo vært der. Og jeg har holdt dem for meg selv, evt tulla de bort ala "jeg får vel ordne med testamentet" Eller "hvis jeg ringer deg midt på natta og banker i telefonrøret så må du ringe 113!"

Og hver gang de kommer så bruker jeg all energi jeg har på å jage de vekk. Og jeg klarer de, etter litt jobbing. Jeg får ikke full panikk. De bare ligger der og...tærer..prøver seg.

Så er der vel kanskje ikke så merkelig at jeg føler meg så sliten heller? At jeg fint kan sove 1,5 time midt i arbeidsdagen?

Det ironiske er at selv hvor håpefull jeg har vært til at angsten hadde gitt seg etter mange år med jobbing så er det nettopp det jeg setter min lit til. Angst vil ikke forklare alt (feks slim og hoste og nesetetthet) men det forklarer evt svimmelhet, kveldningsfornemmelse, høyere puls, og særs mørke tanker som surrer rundt fra høyrae og venstre.

For en gangs skyld håper jeg at jeg har en langvarig ufarlig mild luftveisinfeksjon + en solid dose god gammeldags.. forsøkt fortrengt angst. ????

Jeg vet ikke hva jeg ville med dette men det var godt å lette hjertet litt.

Jeg forstår det er flere enn meg som egentlig er ganske redd. Det var godt å lese på dette forumet at en ikke er helt alene om å slite.

Masse varme tanker til alle sammen❤
Avatar

heyyyyy

april 18 2020 - 04:22
det virker ikke som du er ferdig med angsten nei
husk du kan få et fly i hodet i morgen
asså absolutt alt kan skje
prøv å finne fornuften
og la det være ditt våpen mot angsten
prøv å plukke ting fra hverandre
angsten er ufornuftig
med mindre noen er etter deg liksom
asså den er ikke reell da
okay jeg heier i hvert fall på deg ;)
Til forsiden