Hvis smerte kunne forsvinne.Hvis jeg bare kunne ha dager uten angst og bekymringer.jeg er så sliten av å være på vakt hele tiden og kjempe for å ha kontroll.Separasjonsangst er tøft og mye er rundt det nå.Det er alltid tilstede der separasjonsangst.jEg vet ikke hva jeg skal gjøre av meg jeg er så redd for å bli forlatt av andre så får jeg mye panikkangst og tvangstanker.alt bygger seg på også får jeg så mye smerter i kroppen av alt dette.Jeg er trist og lei meg så mye.DEt er altfor mye for tida for meg og det har det vært flere måneder nå ekstra mye å tenke på også er jeg våken om netter til jeg slukner.angst er så slitsom.Jeg har aldri fri fra angst.den er med overalt.Denne verden er for stor for meg og jeg føler meg liten.Det er så mye for tida.HVordan takle alt sammen.sElv med mennesker rundt føler jeg meg så ensom.ensom liten misforstått av verden.Opplever dere det slik?

Jeg kjenner meg igjen i det du sier om at verden kan føles stor, og kanskje litt truende noen ganger? Men uansett hvor ensomme og alene vi kan føle oss i denne verden så er vi ikke alene. Det er folk som ser oss, og som bryr seg. Det kan være ett familiemedlem, en venn, en psykolog, en veileder eller en du chatter med på nett. Når jeg er langt nede så finner jeg håp i at det er mennesker som både kan og vil hjelpe oss bare vi slipper dem til.

Verden føles veldig truende syns jeg selv om vi ikke er alene så opplever jeg at verden føles truende.

Jeg har også vært der hvor jeg syntes verden var alt for stor og truende, dagene fylt med panikkangst, dødsangst, seperasjonsangst, depresjon, en følelse av totalt mørke. Men jeg har lært meg en del triks som fungerer for meg. Det første jeg begynte med var å lure inn en tanke om at verden er akkurat sånn jeg selv velger å se på den. Jeg begynte så smått å stille små kritiske spørsmål til frykten i meg. Er dette virkelig en reell fare? Det føles sånn, men sjansen for at noe helt utrolig fælt skal skje er så liten at vi kan måle den i promille. Kommer jeg alltid til å ha det sånn? Ja, jeg må lære meg å leve med det i stedet for å kjempe med alt jeg har imot. Jeg må akseptere at tanker og følelser er som e er, jeg må takle dem på en annen måte enn det jeg har gjort hittil, for sånn jeg har taklet det frem til nå fungerer åpenbart ikke sånn jeg vil det skal. Jeg må akseptere meg selv for den jeg er, uten å tenke negative tanker om meg selv. Jeg må slutte å hate meg selv fordi jeg ikke er den jeg vil være. Jeg må faktisk lære å være glad i meg selv. Ja så er jeg redd, jeg er redd for både det ene og det andre, men vet du hva? Det er det som gjør at jeg er meg, og om ikke annet skal jeg snu det til noe positivt, om det er det siste jeg gjør. Jeg er ikke redd for å dø lenger, jeg er ikke redd for hva fremtiden bringer lenger, jeg er ikke redd for hva andre sier om meg lenger, jeg er ikke redd for å være alene lenger, jeg er ikke redd for følelsen av total mørke lenger. Men ja jeg kjenner deg, du som var min største fiende i så mange år, jeg vet hvem du er på godt å vondt, jeg er ikke redd dor deg lenger, jeg og min angst lever sammen, hver eneste dag. Jeg vet du er her sammen med meg uansett, men det er ingenting du kan gjøre lenger for å ødelegge meg. Jeg tar deg til meg å holder rundt deg, tar energi fra deg når jeg trenger det. Men utover det er det ingenting du kan gjøre, for jeg tar deg imot med ett smil å sier "kom å dans med meg lille venn". Håper noe av dette gav deg mening :)

Her var det mye.takk for fint svar men det er vanskelig for meg å tenke slik mår angsten tar fullstendig over og separasjonsangst slår til jeg blir helt borte i dette het.