Jeg er en mann på 21år og sliter med sterk separasjonsangst, jeg klarer meg ikke alene uten nemmeste jeg stoler på. Jeg må vere i en 10 meter radius fra en jeg stoler på hele tiden, jeg klarer å bevege meg alene, men da går jeg å sjekker med jevne mellomrom at den jeg stoler på er der. Jeg sliter med sterke sove vansker og for ofte panikk i løpet av en dag/natt. Idag bor jeg hos min bestefar som har nettopp gått bort (1mnd siden) som jeg var sterkt knyttet til, han var pensjonert og var hjemme hele tiden, dette har gjort at jeg hadde knyttet sterke bond til han. Han hadde en alvorlig kreftdiagnose som gjorde at han trengte mye hjelp, jeg flytter derfor inn hos han for å hjelpe med alt jeg kunne, jeg var med han på alt, uansett hva det var. jeg passet på feber og alt medisin han trengte, jeg gjorde alt for han, jeg var det 24-7 for han. Dette gjor jeg i over 1 år.

Men nå etter han er død, har jeg prøvd alt jeg kan for å vere selvstendig, jeg har presset meg til max for å kunne vere hjemme alene mens mamma er hjemme, hun bor 50meter unna meg, så har hatt trygghet at hun er hjemme. Jeg føler jeg mester mye mer, men trenger tid på meg til å kunne være heilt alene uten at hun er hjemme. Jeg hadde en plan hvor jeg skal øver og øver til jeg er frisk denne sommeren, jeg har til og med skrevet en plan over hvordan jeg skal øve. men nå har jeg er stort problem, hun sagt at hun gidder ikke dere mer, og at det "går for sent" og kommer ikke til å hjelpe meg mer. Dette kommer av at mannen hennes presser hun til dette, og truer med å bryte forholdet pga meg, Jeg har nå sykt stressa for at hun virkelig mener dette. Jeg har ingen ide på hva jeg skal gjøre av meg. Jeg føler alt er min feil, jeg vil ikke at mamma skal miste kjereste pga meg, men klarer heller ikke å vere alene. Jeg har spørd om hennes hjelp noen måneder framover etter hva som har sjedd med min bestefar og at jeg nå står heilt alene. Hun har også snakket med en venn som "skal få meg frisk" på noen uker med at jeg skal bo med henne, men dette klarer jeg ikke, den planen hun har er så ekstrem at jeg ikke klarer det. Jeg stoler ikke i det hele tatt på denne damen, hun er uføretryggded og har ingen kontroll på sitt eget liv, hun har ikke en krone og nå skal mamma betale hun for å få meg frisk, men jeg skal også vere med hun for å jobbe for henne. Hun har en sønn som også sliter mye med angst også ikke klarer å bevege seg ute av huset. Hun mener dette er rett for meg og dette "kan hun". Hun har hatt "spise angst" før, noe som hun bruker som argument mot at hun "kan dette". Er det jeg som er heilt dumb, eller er det noe some skurrer her. Jeg tror dette vil gjøre vont verre, oppå alt sorg.

Jeg er redd for at nå når jeg har øvet så mye med angsten selv i en måned nå etter at bestefar har gått bort, at jeg skal falle tilbake der jeg var før. Jeg føler jeg er på god vei med det jeg har øvd på hittil sammen med psykiaterer. Og dette er noe jeg føler har funket for meg, noe som jeg ikke har følt før.


Jeg har prøvd, cipralex (20mg), som jeg byttet til venlafaxine (300mg), og har nå byttet til buspirone (15mg x 3) zoloft combo som jeg føler virker ganske bra.. Jeg har også sobril 15mg / valium 5mg som jeg kan ta på det verste, men bruker det svert sjelden.


Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, Jeg vil bare bli normal og leve et normal liv!


Please, vis noen har det samme eller har klart å komme seg ut at noe lignene, Hva skal jeg gjøre!

Takk for alle svar!

Mann, 21år

Har vært borti seperasjonsangst hos hund, og det var øving som da ble foreskrevet som behandling. Starte med korte og enkle øvelser og øke på når disse mestres. Du har jo et langt bedre utgangspunkt siden du kan snakke samme verbale språk som de som skal hjelpe deg, enn hva en har med hund. Men det essensielle er trygghet og motivasjon, skal du komme noen vei, og jeg tenker at de to tingene henger sammen også ved at motivasjonen øker når du blir trygg. Så jeg ville i din situasjon valgt å fortsette på det opplegget du likte med psykiater. Kan du på noen måte fortsette der, så høres det ut som noe å satse på.

Å ta på seg å behandle folk mot betaling uten å ha godkjent kompetanse er faktisk heller ikke lovlig i Norge.