noen som har erfaring med uvirkelighetssfølelse?
skremmer meg helt enormt.. av og til er det så sterkt at jeg er sikker på at jeg er i en drøm, og at jeg skal våkne opp å kunne fortelle folk om at jeg hadde en helt ''syk'' drøm.. føler det når jeg skriver dette og. Noen ganger er det ikke så sterkt, men har det hele tiden i bakhodet.. Går dette over, noen som kan si at de har hatt det men at det gikk over? synes det er så utrolig skummelt, føler jeg har mista meg selv, eller at jeg er en annen person når jeg snakker enn det jeg tenker på en måte..
Når jeg tenker tilbake før angsten begynte, eller de skikkelig store annfallene, klarer jeg liksom ikke huske hvordan det var da og sitte å snakke med folk. Tenkte over det igår, snakket med en vennine, så kom jeg over tanker '' det var da ikke slik jeg følte når jeg snakket med henne før panikkangsten kom ''.. dette er så rart, tenk om jeg aldri blir meg selv igjen! føler det har klikket for meg, eller at jeg går rundt i en drøm å at virkeligheten bare er i mitt hodet. er dette tvangstanker, og er jeg alene? ....

jeg har det også veldig slik. at jeg plutselig forsvinner litt. alle tankene forsvinner. eller de er der. det veit jeg. men de lurer seg frem en og annen gangen, også prøver jeg å "ta" de (sette ord på de), også forsvinner de igjen. jeg kan sitte der å lure på om jeg lever eller er dø nå. dette kan vare i flere timer. og det skjer ofte om jeg er i en butikk med mye folk, jeg blir veldig svimmel, og alt er liksom så urealistisk. det er akkurat som om jeg er i en drøm. alt går mye saktere, og gir ingen mening. men jeg kan desverre ikke hjelpe deg med å si om det vil gå over eller ikke. kan bare fortelle deg at du ikke er helt aleine om å ha det slik ihvertfall. jeg har lurt selv på om jeg egentlig er den eneste som har det slik. finnes det flere som har det slik enn oss ?

Har merket enn sånn rar følelse jeg også noen ganger, det kommer ikke så ofte, men en gang iblant.

Jeg slter med det samme for tiden. Føler at jeg er i en drøm, at alt rundt meg er fremmed.Jeg får den følelsen i perioder når jeg sliter med panikkangst og depresjon. Min erfaring er at det går over av seg selv etter en tid, men følelsen kan være der i noen uker eller måneder.

Ja, jeg fårstår.. kunne ønske noen kunne fortalt at de har hatt det og at det går over, og hva som egentlig skjer med kroppen..

Jeg er ikke medisinsk utdannet, men det høres ut som du opplever dissosiasjon. Det er en slags overlevelsesstragi som går ut på at du går inn i deg selv for å beskytte deg for ting utenfor som trigger angst. La oss si at du sitter på bussen og plutselig får angst. Bussen er i bevegelse, så du kan ikke fysisk flykte fra situasjon. I steden for å få panikk, rømmer inn i deg selv fordi det føles tryggere der. Personlig opplever jeg å forsvinne slik i stressende situasjoner, eller hvis jeg er sliten. Når jeg har slike perioder hjelper det ofte å være bevisst at jeg "forsvinner", og være oppmerksom på det som skjer rundt meg. Dette er ikke farlig og de fleste gjør det i mer eller mindre grad.

Jeg vet hvordan det føles. Hadde det svakt i stad/nå.
Før slet jeg mye med det, da så jeg nesten tåke om
du skjønner.

Føles egentlig litt ut som om jeg sitter i et dukkehus
iblandt. Når jeg var ute tidligere, føltes alle menneskene
rundt som en drøm eller en illusjon. Om det ikke er noen
som står direkte å prater med meg, men så fort jeg kommer
tilbake til denne avstanden igjen og bare ser folk går forbi.
De sier jo ikke noe til meg heller, ikke at det er så uvanlig,
jeg er jo tross alt fremmed, men jeg trenger nesten litt
bekreftelse på det en sjelden gang.

Om det er kjølig ute eller endel vind, føler jeg gjerne noe annet.
Jeg liker jo vinteren i seg sjøl, men er kanskje derfor jeg liker
den ekstra godt. På en måte føler jeg meg mest levende da.
Så den følelsen har absolutt ikke forsvunnet og synes det er rart
at jeg enda føler på den, så mange år senere.

Det er nok individuelt hva folk føler og det er mange som kommer
seg forbi. Alikevel tror jeg neppe du kan sammenligne deg som den
du var før og nå som du føler deg slik. Om du har blitt noe eldre og
i tillegg er deprimert, så vil det såklart endre synet på ting. Har en
god del ganger prøvd å sammenligne meg med den jeg var før, men
det er rett og slett umulig - for nå er jeg tross alt voksen.

Tror ikke det er en permanent følelse, absolutt ikke for alle og den
er jo noe svekket hos meg. For meg som kom den pga tap av et
annet menneske, men den kan nok oppstå av så mange grunner.
Føler meg liksom ganske tom også.

Det føles gjerne skremmende og du føler deg kanskje alene om
det også, det gjør jeg sjøl, men jeg tror det vil avta noe med tiden.
Spørs på om du trenger å bearbeide noe eller snakke ut om det
med noen.


Ta vare på deg sjøl :)

Ikke så ofte, men av og til. Skremmende! Har diagnosen generalisert angst.