Er så lei dette. Jeg har sliti med det i mange år. Sosiale relasjoner er så utrolig vanskelig. Det er bare anspent og et skikkelig slit. Jeg har så lyst til å fungere godt med andre men jeg klarer det ikke. Jeg får aldri noe flyt, føler bare hele tiden at jeg kan komme til å snuble eller at ordene kommer ut med feil tonefall.

Det vanskeligste med det er at stammingen er "skjult". Folk tenker ikke på meg som en som stammer. Hadde jeg bare stammet masse hadde det i alle fall ikke vært noe tvil. Men det er flaut når det skjer og jeg blir så fokusert på meg selv. Klarer ikke å utfolde meg som den personen jeg er, og bli ufrivillig sett på en stille/sjenert fyr. Jeg tenker ikke egentlig selv at jeg er det.

Jeg har vært deprimert og ensom i flere år og er overbevist om at jeg ikke hadde vært det dersom talen min hadde vært flytende og ikke problematisk sånn som den er.

Noen som har det på samme måte? Ønsker veldig å bli kjent med folk i samme situasjon som kunne hatt forståelse og sitter med liknende opplevelser.
=)

Jeg har det også akkurat sånn. Jeg har slitt siden jeg var liten, men da stamma jeg mye og gikk til en talepedagog på barneskolen. Når vi hadde fremføringer, måtte jeg skrive ting slik at det har vært lett for meg å uttale det.
Det gjør jeg nå og, i en alder av snart 25. Jeg "bytter ut ord" i hodet mitt før jeg sier ting, for å slippe å stamme, så ingen skal vite at jeg stammer. Men det gjør jo også at jeg ikke er meg selv. Det er mange ganger jeg har kunnet delta i en diskusjon e.l, men tør ikke si noe i fare for å stamme. Jeg dreit meg skikkelig ut for en uke siden, når jeg og en venninne satt å snakket om våre eks-kjærester og hun ikke husket navnet på min. Jeg klarte ikke selv å si det, og måtte til slutt bare si at jeg ikke ville snakke om han.. :p

Stammingen hemmer meg også fra å utfolde meg selv. Personlig har jeg lyst til å lære språk, jobbe i utlandet, og jeg snakker rent, flytende engelsk, men ingenting av dette hjelper meg når jeg ikke tør å snakke.. Noen ganger er det vanskelig å presentere seg til folk og, og det gjør at jeg unngår sosiale settinger. Og det er vanskelig, når jeg i tillegg har ett barn i barnehage, som skal hentes og følges opp der. Det er virkelig ikke lett!

Samtidig yar jeg meg selv ganske høytidelig og jobber så hardt for at ingen skal høre at jeg stammer. Og da er det veldig flaut når kjæresten eller venner gjennomskuer deg og begynner å herme, fordi de tror det bare var ett uhell eller at jeg ikke bryr meg om det..

Det er også irriterende at jeg ikke får bruk for ordforrådet mitt, for jeg høres så enkel ut når jeg snakker og "bytter ut ord". Det gjør også at jeg har problemer med å få meg en jobb, da jeg ikke kan ha for mye med mennesker å gjøre pga. snakkingen og måten jeg ofte må forklare ting flere ganger for å gjøre meg forstått.

Det er skikkelig dritt det å ikke føle at en kan være seg selv. Alt blir så begrenset.
Uffda, det hørtes kjipt ut det med eksen:P

Har også tenkt på det selv ang å bo i utlandet. Det å skulle lære et annet språk skikkelig sånn sammen med taleproblemene mine blir nesten for vanskelig.

Samme her, jeg tror jeg bruker utrolig masse ressurser på å "opprettholde fasaden", som en person som har normal taleflyt. Jeg føler meg så sliten av det, har ikke lyst til at det skal fortsette å være sånn. Jeg vet bare ikke hvordan å skape en forandring på det. Jeg må vel bare la være å knyte meg så veldig, og bare la talefeilene komme så folk bare kan høre det,, og le om de vil. Jeg synes bare det ville virke så rart hvis jeg plutselig skulle begynne å gjøre det, når folk som kjenner meg, og særlig familie, alltid bare har tenkt på meg som en som er "stille og sjenert" fyr, også plutselig begynner jeg å snakke mer og snakke masse feil og sånn. Uff, flaut! Og ikke bare flaut men egentlig rart også:P

Ja kjenner meg godt igjen i den der, med at folk kan gjøre narr av det når det skjer. Har fått kommentarer på det et par ganger og det er skikkelig dritt.

Synes det er så kjipt rundt lunsjbordet på jobben, for jeg kommer alltid i skyggen av alle de andre. Sitter bare der og holder munn for det så energikrevende for meg å skulle hive meg inn i samtalen når jeg samtidig må "passe meg for" å ikke stokke til ordene. Hvis jeg bare kunne fokusere på det som det faktisk snakkes om, og ikke samtidig det å få ut ordene og setningene ut uten å snuble...

Hvor lenge har du slitt med stammingen da?

Ja, det er litt rart og vanskelig å skulle prøve å "gi faen" nå å la det briste eller bære, når man ikke har gjort det før. Derfor det var spesielt flaut med den episoden med venninna mi, for hu har jo kjent meg så lenge :p

Også er det så rart, for jeg fremstår jo da "dummere" enn jeg faktisk er. Jeg kunne fått bedre karakterer på skolen, hadde jeg bare turt og klart å svare alle de gangene jeg faktisk visste svaret. Jeg hadde sett bedre ut sosialt sett, når jeg tør å si min mening i en samtale, men nå er jeg for redd for oppmerksomheten og redd for at alt skulle stoppet opp.
I ettertid har stamminga gjort at jeg hvertfall gjør det bedre på papiret enn muntlig. Har skrevet mye historier og noveller som ulike nettsider har brukt, i tillegg til at jeg stadig får skryt for min ordlegging i diverse ting. Mens muntlig er jeg en helt annen person.

I tillegg sliter jeg med rødming, så mange ganger har jeg lurt på om det er rødminga eller stammina som er det største problemet. For begge kommer jo trolig av usikkerhet. Men rødminga gjør jo usikkerheten synligere, mens stamminga på toppen av det igjen bare gjør alt verre. For jeg er jo i utgangspunktet ikke noe introvert person, men det ser jo fort sånn ut..
Det har vært så ille at når jeg var yngre vurderte å ta en rødmeoperasjon. Har hørt at det er mulig, men ganske omfattende.. For da kanskje alt det andre hadde gått seg til. Men igjen, det har man jo ingen garanti for.. Man må vel bare jobbe med selvtilliten, få seg en hobby og prøve å få fokuset vekk fra stamminga.. :)

Det har nok vært der en veldig stor del av livet men jeg husker at jeg tok det opp med legen min første gang da jeg var 19 år. Jeg syntes det var veldig flaut å si fordi en hører omtrent ikke at jeg har noen feil i talen enkelt og greit fordi jeg klarer å "dekke over" ved å virkelig konse skikkelig når jeg prater, men fy F og mye det skal tappe meg når jeg går sånn år etter år. Jeg klarer ikke nyte en samtale med noen, men det er jo alt jeg vil.
Når jeg nevnte det for han sa han vel stort sett at det ikke var så mye å gjøre, men jeg syntes han kunne ha spurt meg ut litt mer om det, for når jeg først tok det opp for han burde han forstått at det var et problem som jeg trengte hjelp til på en eller annen måte.
Jeg er 25 år nå og lite har skjedd innen dette siden den gang. Jeg har vel bare blitt noe mer anspent siden da.

Ja, jeg tenker at folk har tanker om at jeg har slått meg i hodet eller noe slikt hvis jeg skulle latt talefeilene/stammingene bare stå til, har liksom ikke så lyst til det heller.
Oi ja da må du være skikkelig flink da siden det er forskjellige nettsider som har brukt tekstene dine:)

Høres ikke noe ålreit ut det med rødminga nei. Har ikke slike problemer selv men forstår omfanget når du tidligere vurderte operasjon.

Ja selvtilliten mån nok jobbes med. Jeg trenger uansett å få en annen holdning til det med talen min tror jeg. Det er et så utrolig stort hinder:S blir skikkelig forbanna på meg selv noen dager.

Jeg tror liksom eneste hjelpen nå, når vi ikke lenger går på barneskolen, er å jobbe med selvtilliten. For stammingen kommer jo bare av usikkerhet. Så det å ha en aktiv hverdag, utenom jobb og vanlige plikter, hjelper mye. Ha sosial omgang med nære venner og de man er trygg på. Også begynne med trening, hobby, kurs o.l.
Er man opptatt nok, tenker man ikke på det. Det vet jeg av erfaring, da jeg for noen år tilbake jobbet veldig mye og trivdes godt i den hektiske jobben jeg hadde. Det var aldri tid til å tenke over stammingen, for alt annet fløt så naturlig :)

Ellers er det sikkert mulig for oss som voksne nå også, å oppsøke en talepedagog (som jeg hadde på barneskolen). De hjelper deg med å lære pusteøvelser o.l for å gjøre det enklere. Det er vel det jeg skal gjøre etterhvert :)

Ja det er nok det, jeg bare vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det. Hva skal jeg ta tak i? Jeg har egentlig ikke noen tanker om at jeg er mindre verdifull enn andre eller at jeg liksom ikke fortjener like mye som andre. Jeg er en vel så bra person som alle andre, empatisk og ålreit fyr og sånn, så er det bare at livet blir så kjedelig når jeg kommer til kort sammen med andre mennesker.
Det hadde nok vært bra for meg å snakket med noen men det tar sikkert en evighet før det kan skje, sikkert uendelig lange køer her i Oslo.

Tror nesten jeg blir nødt til å fortelle om det her til de jeg kjenner. Det kommer aldri til å gå bort av seg selv og det er altfor slitsomt å gå med det inni meg. Det går bare ikke. Men det kommer sikkert til å bli grisevanskelig å skulle fortelle om det. Det høres sikkert rart ut for dem jeg sier det til. Men jeg ser ingen annen utvei så blir vel bare nødt:/

jeg har også slitt en del med stamming hele livet mer eller mindre. ikke sånn ekstremt. men nok til at folk merket det. og enda en grunn til å mobbe meg for det også. jeg lærte meg måter på å takle det. snakket fort. noe som også ble et problem. for alle påpekte at jeg snakket så fort. og mange hadde problemer med å forstå hva jeg sa. og det er også et problem enda. jeg snakker alt for fort. og mange har problemer med å forstå. jeg har derfor fortsatt problemer med at jeg snakker for fort, for å komme unna stamming. også som en person over her nevnte, så tar også jeg å bytter ut ord om jeg merker at jeg stammer om jeg sier det ordet. eller så bare avbryter jeg på en idiotisk måte. men merker også at noen ganger kommer jeg ikke unna, og stammer flere ganger før jeg kommer ut av det. jeg sliter også veldig med å snakke, fordi jeg snubler i alle ordene. og stotrer frem ordene, det kan være enten alle ordene i setningen jeg sier. eller bare noen få. men det skjer veldig ofte. det å stamme, snakke fort, og snuble i alle ordene omtrent. det er virkelig ingen sammenheng. og når jeg tenkte å fikse opp i problemet ved å dekke til problemene. skaffet meg bare flere problemer. og alt ble bare et rot.

ihvertfall. selv om dette egentlig bare ble meningsløst så er dere ihvertfall ikke aleine om det.

Opplever litt stamming innimellom, men ikke så mye eller ofte.

Jeg kjenner meg igjen. Jeg hadde samme følelsen for noen måneder siden og meldte meg inn i NIFS på www.stamming.no. Under årets høstweekend ble jeg kjent med flere andre stammere og fikk for første gang snakke og bli kjent med andre i min taleflytsituasjon. Jeg vil anbefale deg å melde deg inn(150 NOK i året), og vi har også en facebookgruppe :)

https://www.facebook.com/groups/2432766281/

stammehøvding:
Takk for tips:) Hva skjedde på den weekenden? Det hadde vært veldig fint å kunne møte noen som stammet. Har selv aldri fått påvist det, men jeg kjenner selv at jeg har problemer med uttale. "Problemet er at jeg er flink til å skjule det. Derfor gjør jeg jo det, men det føles ikke noe bra. Det er veldig ødeleggende for det sosiale da jeg mer eller mindre "ubevisst" trekker meg unna for å unngå situasjoner med snakking.
Hvis jeg hadde møtt noen i samme bås hadde jeg kanskje følt meg mer "likestilt", og ikke behøvd å være redd for å kludre ordene.

Jeg har faktisk sett litt om stamming på tv i det siste. Blant annet var det en kar som var med på God Morgen Norge og snakket ut om stammingen. Også har det vært en serie om ungdommer som var på "stamme-camp" for å få bukt med det. Det jeg desverre lærte av alt dette, er at ingen har jo blitt kvitt stammingen, de har bare lært seg å leve med det, ved hjelp av pusteteknikker.
Han karen på God morgen Norge kunne ikke si ett ord uten å stamme før, men nå bruker han heller en halvtime på å få sagt en setning.
Altså, i teorien er det kjempeflott at folk lærer seg å leve med det. Men i praksis, i det virkelige liv, i arbeidslivet osv. kan man ikke sitte å ta lange åndedrag mellom hver ord. Det gjør ikke situasjonen noe lettere ift. det å få seg en jobb eller ha ett vanlig sosialt liv.
Da må jeg faktisk si at jeg synes legen jeg var hos for noen dager siden, som også stammet, var mye mer naturlig å høre på. Han stammet vel og merke ikke så veldig mye, men det hørtes. Men han var der for å utføre en jobb og brydde seg bare om å få formidlet det han ville si og lot seg ikke hemme av stammingen.

Dt har også gått en video på Youtube av en gutt i USA som ikke fungerte på skolen og som ikke hadde bidratt muntlig i klassen på mange år, til læreren hans en dag tar han på tomannshånd for å få han til å lese opp ett avsnitt for han. Han stammer og stammer, helt til læreren gir han en mp3-spiller og headset, og ber han lese mens han hører på musikk. Og han stammet ikke! Nettopp fordi han ikke tenkte på det. Og det med at ordene flyter ut litt i takt med musikken.

Personlig også stammer jeg litt hele tiden. Men de gangene jeg er på fest med venner o.l stammer jeg ikke. Trolig fordi jeg da ikke tenker på det.

Ja det er nok noe en bare må lære seg å leve med. En velger jo selv hvordan man vil reagere på at man ikke klarer å få sagt det man vil flytende. Det er selvsagt mye lettere å si enn å utføre men.

Jeg føler egentlig selv at jo mer fritt jeg prøver å snakke, jo mer spontan jeg er i sosiale sammenhenger, desto lettere stammer jeg. Det føles akkurat som at jeg blir straffet for å si det jeg har lyst til å si og som et resultat av det har jeg bare blitt veldig stille av meg.

Jeg klarer bedre (mer flytende) å snakke med lite ansiktsmimikk og om et nøytralt emne med lite "følelser", men det er egentlig bare kjedelig. Grunnen til at jeg klarer det bedre er vel fordi jeg da kontrollerer meg veldig. Det er som å balansere, jeg føler hele tiden at jeg kan kommer til å falle, og det gjør det hele bare anstrengt. Jeg frykter at folk skal komme til å høre det og derfor tør jeg som oftest ikke delta i samtaler med fler enn en. Og samtaler med en person dør som oftest fort ut siden jeg bruker så store ressurser på å i det hele tatt få ut ordene og setningene riktig.

For meg hadde det vært veldig interessant å møtt noen som slet med det samme, eller en eller annen form for problemer med talen. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det som beskrives av følelser for folk som sliter med skjult stamming. Kanskje hadde jeg klart å ikke brydd meg om at jeg ikke hadde perfekt tale når jeg snakket med noen som heller ikke hadde perfekt tale. Da hadde jeg stilt likt med den personen, begge hadde hatt samme handikap. Uheldigvis for meg kjenner jeg ingen som strever med det samme.

Slettet post

Stamm123:

Weekenden var en liten "konferanse" med litt over 20 stykker på Thon Hotel Opera i Oslo. Det var flere logopeder der denne gangen, og temaet for i år var "Behandlingstilbudet til barn og unge med taleflytvansker har blitt dårligere – hva gjør vi?". Vi møttes den første dagen og fikk høre litt om hvordan situasjonen er i dag med den nye organiseringen av statped. Deretter satt i vi grupper og diskuterte hva som burde bli satt fokus på, også spiste vi mye god mat og snakket med hverandre og delte erfaringer. Blant presentasjonene var 2 menn som fortalte om sine opplevelser og hvordan de har latt stamming påvirke sine liv. Det var også 2 foreldrepar som fortalte sitt møte med hjemkommuner og hjelp til barnet. Det var ei derf fra statped, og ei anna logoped som fortalte om litt ulike prosedyrer. Helt på slutten av den ene dagen hadde vi en seanse med ei stortingsrepresentant som fortalte oss om hva vi kan gjøre som organisasjon og "lobbyvirksomhet" for å sørge for bedre behandlingstilbud. Det var rett og slett kjempeflott :) Er ikke lett vanskelig å beskrive det, men det var noe helt annet å snakke med en som stammet når du selv stammet :p

Jeg ville anbefalt deg å melde inn i gruppa på facebook, og høre om det er noe aktivitet i nærmiljøet ditt. NIFS er i gang å skal prøve å hjelpe til og motivere for lokalgrupper. Selv skal jeg prøve å ordne en i Trondheim til høsten.

McGuire-programmet som OscarAaH nevner over er et kraftfullt kurs med en gode metoder som vil hjelpe mange stammere i gang med en bedre taleflyt. Selv var jeg så heldig å ha en logoped med fordypning innenfor stamming(alt for få som har det i Norge), og flere av de metode vi brukte kan jeg lese om i det intensivkurset som strekker seg over flere dager. Noe av det vi tok opp var nettopp det med at det er for mange stammere som blir henvist til spes.ped-er og logopeder uten erfaring og nok kunnskap om stamming, og det byråkratiske systemet må bli bedre med hensyn til henvisning og kontakt mellom logopeder.

Bare ta kontakt! :)

Redigert av administrator: Fjernet link

Takk for svar høvding:) Ah okei. Vet egentlig ingenting om hvordan behandlingstilbudet er en gang jeg, så er usikker på hvor mye jeg kunne ha bidratt der men. Treffe folk i samme situasjon hadde vært fantastisk.
Jeg meldte meg faktisk inn i den gruppa på face, jeg kan alltids høre om det er noe som skjer i Oslo-området. Tror det er veldig viktig for meg å komme i kontakt med noen som selv strever med taleflyten sin. Så det hadde vært kjempefint hvis det fantes en slik lokalgruppe :)

Jeg ante ingenting selv, men vi fikk en del innføring før vi begynte å diskutere det :) var lærerikt og gøy.

Det er flere som holder til i Oslo-området, og styret har sagt at de skal prøve å løfte frem lokalgruppa igjen. Bare å høre på gruppa :)

Jeg har også problemer med å stamme, og kjenner meg godt igjen i det med å lete etter andre ord som er lettere å si. Det jeg etterlyser er ny forskning på hva stamming kommer av, for man får en mening om at det er pga usikkerhet og dårlig selvtillit, men jeg er ikke så sikker på at det er den hele og fulle sannheten. Mange stammere står frem og de sier selv og man ser at de ikke har problemer med usikkerhet og dårlig selvtillit.

Det er som å spørre hva som kom først av høna og egget. Jeg tror at usikkerhet og dårlig selvtillit kan komme av stamming, og ikke at stamming kommer av usikkerhet og dårlig selvtillit. Jeg skal ikke si det skråsikkert, kanskje kan det gå den veien også, men jeg heller mer og mer til at det er noe i hjernen.

Jeg har lest en del hva andre som plages med stamming sier, og mye av det samme går igjen. Mange bytter ut ord pga at spesielle bokstaver og ord er vanskelig å si. Kan det komme av dårlig selvtillit og usikkerhet?

Leger sier at ved depresjon er det lavere mengder fritt serotonin i hjernen enn normalt. "Lykkepillene" virker ved å blokkere for reopptaket av signalstoffet serotonin i hjernecellene. Mengden fritt serotonin i hjernen vil derfor økes.

Stoffene anvendes fortrinnsvis ved behandling av milde og moderate depresjoner. De har imidlertid også vist seg å være effektive ved panikkangst, tvangshandlinger og -tanker, tvangsgråt etter slagtilfeller og bulimi.

Leger har også sagt at lykkepiller kan hjelpe stammere, da de blir roligere og praten går lettere.

Det er forsket på at ved depresjon og angst så er det lavere mengde av et eller flere stoffer i hjernen, kan ikke det gjelde stamming også?

Jeg sliter også med stamming. Holder det skjult, men føler at det ødelegger livet mitt. Er i 18 års alderen, og det skjer mye sosialt. Føler jeg har så mye å si og bidra med, men får det ikke ut. Blir sett på som en sjenert fyr, men det er jeg absolutt ikke. Har så lyst til å bli kjent med nye mennesker, og vet akkurat hva jeg ønsker å si men får det bare ikke ut. Når andre snakker, sitter jeg bare å funderer på hvordan de klarer å få ordene ut på den måten. Har spesielt problemer med å si ord etter "på" av en eller annen grunn. For eksempel "på byn". Hvorfor vet jeg ikke. Det verste er blokkene. Føler jeg sitter med konstante blokker.

Vurderer å gå den tunge veien og fortelle foreldrene mine om stammingen og oppsøke en logoped. Men jeg er redd for hva de kommer til å syntes. Stammer litt foran de også, men tviler på at de vet at jeg sliter med dette problemet. Har noen her prøvd logoped? Har det gitt resultater? Alt jeg ønsker meg er å bli kvitt denne forferdelige stammingen