Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Spiral

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Spiral

okt 23 2022 - 00:10
Spiral

Om kvelden den 22.Okt 2022 er jeg redd, livredd, kroppen skjelver, hjernen er i opprør og paranoiaen forfølger meg hvor enn jeg går og står. Da bestemmer jeg meg for å skrive det ned på papir og her sitter jeg. Det krever litt bakgrunn for å skjønne årsaken til jeg skriver, så du får unnskylde meg. Jeg er engstlig av natur, jeg har alltid vært slik, men det er først de siste fire årene den har gjordt seg gjeldende for alvor, det var da jeg flyttet hjemmefra for første gang i en alder av tjueni. Ettersom dagene og ukene gikk merket jeg noe i magen, en slags knute. Det begynte som en relativt kraftig redsel for noe så banalt som å sette i en stikkontakt, denne redselen knuget meg i lang tid før den, like ufoklarlig som den kom, forsvant og har ikke kommet igjen siden.

Den knugende følelsen var derimot fortsatt tilstede og den ble gradvis værre, mye av dette skyldes nok at jeg i den første halvdelen av disse fire (og et halvt) årene forsøkte å legge lokk på angsten, med det uungåelige resultat at den, lik magmakammeret under en våknende vulkan, presset stadig tettere på. Flere frykter kom og gikk, men selve roten var fortsatt tilstede og noe begynte å gå opp for meg: «Jeg er livredd for å miste de som står meg nærmest» Nå tenker du sikkert at jeg er redd for at de skal dø, og du har delvis rett, men det er ikke hovedredselen. Nylig hadde jeg erkjennelse av at roten til problemet er at jeg ikke føler meg god nok og det hjalp veldig, men nå kommer vi til grunnen til at jeg akkurat i dag sitter her og rabler ned tankene mine.

En tanke nært beslektet med «Du er ikke god nok» er «Hva om X person mener jeg ikke er god nok og, som en konsekvens at dette, av ting jeg har gjort og sagt, bryter kontakt.» «Ikke bry deg om hva andre tenker om deg» sies det ofte og hadde vært så enkelt ville ikke jeg sittet her. Den før nevnte tanken har forfulgt meg i ca 15 år: Jeg blir venner med en person, gode venner ja Veldig gode venner til og med, vi har det hyggelig sammen vi deler historier og før eller siden kommer han «Styggen på ryggen» og hvisker i øret: «Hyggelig det med X, men når gjør du det som bryter vennskapet?» og ler.

«X» har vært flere personer opp i gjennom (noen jeg stadig er venner med), en kollega jeg ble kjent med på jobb, en fra USA jeg traff vis MSN (Ja, jeg er så gammel), En annen fra Texas jeg delte tilnærmet alt med og en lynende intelligent programmerer som jeg snakker regelmessig med. Med en av disse, og av respekt for vedkommende skal ikke mer sies, skjedde faktisk det jeg var redd for, vi brøt kontakt mer eller mindre ut av ingenting med ekstremt dårlig timing og vipps så var jeg i en depresjon som jeg først nå (etter vel et år med terapi) er ordentlig på vei ut av. Etterdønningene etter denne depresjonen forsterker naturlig nok den underliggende frykten jeg føler for problemet. Hvorfor er jeg så redd for at akkurat disse menneskene skal (eller skulle) bryte kontakten? Svaret er veldig enkelt: Det er de utenfor familien jeg er mest glad i, det er de jeg kan være fullt og helt meg sammen med, med angst og det hele.

Denne redselen er en selvforsterkende spiral «Jeg er redd for at X skal bryte kontakt» derfor tolkes ALT som skjer i relasjonen mellom meg og vedkommende i lys av: Sa jeg noe galt nå? Hvorfor er det ingen smiley på slutten av den setningen? Hvordan reagerte X på den eller den tingen jeg (ikke) sa eller gjorde sist vi møttes? Det følges av «Merker X at jeg er nervøs nå?», «Hva om X merker det» også videre.

For fire dager siden mistet jeg min kjære Mormor og jeg vil rette et ydmykt spørsmål til deg som leser dette: Er det at hun døde med på å forsterke akkurat dette panikkanfallet som skyldes spiralen jeg nevnte? Logisk sett vet jeg at det overhode ikke er sannsynlig at det jeg frykter vil skje med den det nå gjelder men det forhindret ikke frykten å slå ned i meg som lyn fra en noe disig himmel. Det er også et element av skam i denne spiralen, «X fortjener ikke at vennskapet vårt påvirkes negativit fra min side av ulogiske og usannsynlige gaffelstikk fra djevelen på skulderen, det er ikke X sin skyld» og det gjør det jo enda verre.

Men nå, kjære leser, skal jeg ikke oppta stort mer av din tid, jeg håper at hvis du kjenner deg igjen i det jeg har skrevet om, at mine opplevelser kan hjelpe deg på noen måte. Sannsynligvis er min spiral bare et produkt av omstendighetene som herjer i livet mitt og min iboende angst som ikke har noen rot i vennskapets faktiske tilstand (hvis jeg ikke var god nok hadde vel ikke X blitt venner med meg til å begynne med) og jeg håper at jeg før eller siden vil finne en måte å hindre nye slike spiraler i framtiden.
Hvis du har lest alt dette, vil jeg takke deg for hjelpen. Det betyr mye.
Avatar

Re: Spiral

okt 23 2022 - 00:28
Takk for at du deler
Avatar

Re: Spiral

okt 23 2022 - 00:35
Takk for at du svarer.
Avatar

Det skulle da bare mangle

okt 23 2022 - 21:53
Det er lærerikt,så reflektert skrevet. Så viktig å dele erfaringer, det kan hjelpe så mange som føler seg alene.
Til forsiden