Jeg så i speilet hvor mye jeg foraktet meg.Jeg så noe stygt.Jeg så noe trist der også.Jeg så noe skamfullt.Det var det som kalles taper og være mislykket.Jeg så hvor rar jeg var for meg selv.Jeg følte meg rar.Hver gang jeg ser i speilet er det innvendig selvforakt el så må jeg skjekke om jeg eksisterer.Fins jeg?Er jeg virkelig?Hvorfor er jeg fremmed?jeg føler meg rar.Hvorfor er jeg uvirkelig?Hvor er jeg egentlig enn fremmed jordklode?Den brutale angsten som rister meg hele tida som ødelegger for meg og gjør meg utslitt det føles innenifra.MEn hva hvis angsten også er overnaturlige utenomjordiske følelser og krefter som vi ikke skjønner enda.Sliter noen av dere med lignende problemer?Sliter dere med selvforakt?

Ja, jeg sliter med selvforakt. Det er en del av depresjonens mekanismer. For å komme ut av depresjonen så gjelder det å snu fortegnet på sånne ting en forteller seg selv, for sånne negative selvinstruksjoner er ikke sanne eller konstruktive.

Jeg startet med å smile til meg selv i speilet i stedet, se så vennlig jeg kunne inn i ansiktet i speilet. Slik vi møter oss selv, møter vi også verden. Jeg leker med ansiktsuttrykk, hvordan er jeg når jeg er morsk og hvordan er jeg når jeg er blid. Og jeg kan ha et anstrengt smil, og jeg kan ha et avslappet smil, jeg prøver å få fram mest av det siste.

For å kunne møte verden med vennlighet trenger jeg å være vennlig mot meg selv også. Likhet for loven. Ingen grunn til å være hardere med seg selv enn en er med andre. For vi ville da vel ikke si til andre at de er negative ting, som xxxx, zzzz eller yyyy!

Hva mente du lekte med ansiktsuttrykk det høres sært ut.Det ser så rart ut hvis man smiler til seg selv

sigbjørn obstfelder:
jeg ser jeg ser jeg er visst kommet til en feil klode

første gang jeg leste disse ord fikk jeg frysninger
og mannen levde fra 1866 til 1900

vi er ikke alene
aldri glem det

Om du synes det er litt rart å smile til seg selv, så vil jeg at det venner du deg til. Har du gjort det noen ganger så går det veldig fint! Og du fortjener verdens varmeste smil! Jeg bruker det ofte når jeg treffer folk, f eks på gata eller i butikken. Særlig eldre mennesker reagerer positivt på det oftest, men også enkelte unge.

Å lage ansiktsuttrykk, bli kjent med hvordan mine uttrykk er. Da vet jeg også lettere hvordan jeg møter andre.

Alien den der er god den jeg ser jeg ser.Hørt den før.Du skjønte den du leste mine tanker.haha.Tror du på tidligere liv for kanskje hadde vi møttes der før.Hvem vet!Som du selv sier sitaten Det eneste vi vet er at vi ingentlng vet! Akershusøst tror nok i så fall jeg måtte gjemt meg rundt og smilt til meg selv i såfall.haha.Hvor mange ganger måtte du øve?Det er noe annet å smile til andre som man ser enn å se litt rar ut da lokking at the mirror.Føles nok rart men høres interresant ut egentlig.

Du har kanskje anledning til å være alene foran speilet innimellom, da kan du gjøre det uten å ha andre enn deg selv som undrende tilskuer.

Skal en komme videre med psykiske plager så må en gjøre nye ting, uvante ting.

Jeg synes hvertfall det høres mer sært å tro på at en har levd tidligere liv, enn at en øver på å smile.

Tror ikke du på overnaturlige ting?Tror du virkelig ikke ag vi har levd tidligere liv el høyere makter enn oss selv?

Er ikke så veldig opptatt av det, nei. Hvilken nytte har en av å tenke på sånt? Synes sånt gir næring til angsten. Konsentrerer meg om livet som er nå.

Men at det er noe som er større i verden enn menneskeheten, ja det kan vel hende. Men det får jeg ikke noe svar på, så hvorfor bruke energi på det nå?

Bare av ren nysgjerrighet, hvorfor i all verden «sluttet» du for deretter å lage ny bruker for å fortelle hvor fornuftig din første bruker var og kunne tenkt kontakt med deg selv so to speak?

Er som Akershus sier her, hvorfor bruke tid og energi på alt dette, lev livet nå, eneste sikre man har.

Noen av dere som husker tidligere liv?
Sett en UFO eller Alien? Møtt Jesus?
Finnes det Gud eller høyere makter i den grad er jeg kjempe imponert over at mennesker ofrer liv og helse for å hjelpe andre mens våre allmektige ikke gjør noe.
Kan jo skylde på fri vilje, men flott å se mennesker gjør mer enn Guder gjør, antar de har fri vilje også, men velger å være verre enn mennesker og bare stå på sidelinjen å se ondskapen, vil nå påstå at å se ondskap uten å gripe inn er like ille som den som begår handlingen.
Antar hadde man hatt disse høyere maktene med seg hadde man ikke vært her. Må nok desverre gjøre jobben for det meste selv for sin egen del og skape sin egen lykke fremfor å «håpe» at noe usynlig krefter kommer å hjelper, etter alle årene her har de tydeligvis gjort en relativt fårlig jobb?

Skjønner hva du mener men det gir på mange måter mening.Noen ganger er det slik at noen ting er forutbestemt skal skje.Men skjønner poenget ditt Akershus.Du sier mye smart.

Du driver og konspirerer her ting som jeg velger å ignorere fullstendig.

Det som skjer i dette livet er med på å bestemme hvordan vårt neste liv blir igjen.Vi mennesker gjør gale ting men det får konsekvenser for oss også.I dette livet er vi her for å lære.Vi vet ikke hva som venter oss men jeg mener visse ting i livet vårt er forutbestemt.Nettopp derfor det skjer visse ting vi aldri har forklaring på.Alle menneskene vi møter i livet er det nok ment vi skal møte.Det er min oppfatning men godt mulig folk er uenige med meg.Når det gjelder disse ideene at jeg har noe med nattdronning å gjøre er nok bare antagelser og formaninger.Jeg har mye sv samme problemene med nattdronning når det gjelder angstproblematikk og fremmedhetsfølelse.Jeg likte innleggene hennes og skulle gjerne kommet i kontakt med henne.

vestfold38:
hva bygger du din teori på?
hvorfor liksom?

så:
einstein sa noe sånt som:
sammentreff, tilfeldigheter, er bare guds måte å gjøre seg usynlig på

sterke ord av en vitenskapsmann
behøver jeg å si mer?

JEg lurer også på teoriene til vestfoldmannen for han har ingen.Det er bare påstander og hva han tror selv.Einstein var jo fornuftig mann.Kunne ikke sagt det bedre selv!

Jeg er også litt nysgjerrig og det er hva du får ut av å komme med slike antagelser og påstander?Hva prøver du å oppnå med dette?Det eneste jeg og nattdronning har tilfelles er at jeg har mye av samme problematikk som henne men det har flere andre her også.Jeg har lest mye av det hun skrev og så mye likheter.Når så det er sant så tror jeg på høyere makter og skjebne og det kan ingen ta fra meg.Det å tro på høyere makter betyr ikke at jeg ikke trenger å gjøre noe selv for det gjør jeg hver dag og kjemper og kjemper.Det betyr at det er noe over oss som er så stort at vi ikke engang forstår det selv hvor stort det faktisk er.Når vitenskapsmann allerede i gamle dager sa som Alien nevnte at tilfeldigheter og sammentreff er bare Guds måte å gjøre seg selv usynlig på så sier det ganske mye at selv i gamle dager trodde folk dette her.Så kan man tenke enten dom jeg gjør på høyere makter el som deg og det er jo opp til folk å vurdere selv hva de tror.Det fins alltid folk som tror og de som tviler.Vi har alle blitt utdelt skjebne og kort her i livet.Hva slags tro mennesker har er opp til dem selv å bestemme.Men jeg tenker ikke at jeg trenger ikke gjøre noe med det jeg sliter med for det kan høyere makter ta seg av.Man kan alltid gjøre det beste ut av sin skjebne og kjempe men mye av ting i livene våre er også bestemt og vi er på jorda for å lære.Jeg undrer jo også hvorfor du som er så lite aktiv på kommentarforum plutselig så ivrig dukker opp med påstander og antagelser?Hva prøver du å oppnå med dette?

Bare legger til en annen tråd om "liv etter døden" her, siden den er relevant for temaet dere diskuterer:
https://www.sidetmedord.no/Forum/Generell/Hvorfor-lever-vi

Jeg var innom innlegget så du har hatt nær døden opplevelse.Jeg har aldri skjønt meg på mennesker som tviler selv om jeg forstår andre har sine meninger.Til og med Einstein hadde teorier.Fortell meg hvordan opplevdes det mer enn du skrev der

Jeg forstår godt at de tviler, for jeg var sterk ateist selv i mange år. Og jeg er fremdeles ikke 100% sikker, selv om jeg til og med har hatt en nær-døden-opplevelse selv + at jeg i ettertid har undersøkt en del av dokumentasjonen som finnes innenfor "etterlivs-miljøet". Så jeg er med andre ord en kraftig skeptiker av natur.
Men jeg er allikevel svært sikker på at det er et etterliv, og jeg "veit" på en måte intuitivt at det jeg opplevde var ekte - selv om det teoretisk sett alltids er en mulighet for at det kan ha vært en rein hallusinasjon. Men det var bare en så utrolig kraftig opplevelse at det rett og slett er nødt til å ha vært ekte... De som har opplevd en ordentlig nær-døden-opplevelse, vil forstå hva jeg mener. Dessuten samsvarer opplevelsen min helt med de fleste andre menneskers nær-døden-opplevelser (selv om min egen opplevelse var veldig kort, vel og merke).

(Merk: Jeg var ikke på noen måte nær døden da denne opplevelsen min inntraff, så opplevelsen min skyldtes derfor ikke "hallusinasjoner forårsaket av en døende hjerne", slik mange skeptikere tror. Jeg bare kaller det for en "nær-døden-opplevelse" fordi det er det slike opplevelser kalles, fordi de vanligvis oppstår når en person medisinsk sett er nær døden - f.eks. etter at de har vært i ulykker.)

Her er nær-døden-opplevelsen jeg hadde + bakgrunnen som ledet til den:
For ca. 1,5 år siden prøvde jeg LSD for første og siste gang(!). Det resulterte i at jeg utviklet en uvirkelighetsfølelse etter at LSD-trip'en var over. Denne uvirkelighetsfølelsen førte til at jeg ville ta selvmord - som førte til at jeg begynte å undre over om det faktisk kunne eksistere en ekte Djevel og et ekte Helvete på "den andre siden", hvis det faktisk finnes et etterliv. Dette var et viktig spørsmål for meg, for hvis jeg skulle ta selvmord ville jeg være sikker på at det ikke ville dømme meg til et evig liv i Helvete - selv om jeg i utgangspunktet ikke trodde at det fantes noen Djevel eller et Helvete. Men når man skal ta selvmord, så blir plutselig den minste tvil av enorm betydning...

Denne usikkerheten vedrørende hva som egentlig kommer til å skje med meg når jeg dør, i kombinasjon med uvirkelighetsfølelsen jeg hadde, resulterte i at jeg fikk angstanfall for første gang i livet mitt. Etter ca. 1-2 uker med riktig bruk av tankene mine, klarte jeg å eliminere angstanfallene mine. (Jeg har beskrevet hvordan jeg gjorde dette i en annen tråd her på forumet. Og angstanfallene mine startet ca. 1-2 uker etter LSD-trip'en min, så elimineringen av angstanfallene mine forekom altså 2-4 uker etter LSD-trip'en.)

Den første morgenen etter at jeg hadde fått eliminert angstanfallene mine, våknet jeg med en rar, kilende følelse i magen min. Det minnet litt om angst-følelsen jeg hadde hatt, men samtidig var den også annerledes enn angst-følelsen jeg hadde hatt. Dessuten hadde jeg jo eliminert angsten min kvelden før, og jeg følte meg ikke engstelig/fryktfull over de tingene som jeg tidligere hadde følt meg engstelig/fryktfull ovenfor - så derfor kunne jeg ikke forstå hvordan denne rare, kilende følelsen kunne være relatert til angsten jeg hadde hatt. (Og det var den heller ikke, som jeg snart skulle få finne ut...) Det føltes kort sagt ut som en "unødvendig" og merkelig kiling/dirring i mage-regionen min. Det var altså en langt mer "uskyldig/harmløs" type følelse enn den engstelige/fryktfulle, mage-vridende følelsen som angst føles ut som. Denne merkelige kilingen/dirringen var riktig nok ubehagelig, men den føltes først og fremst "merkelig" - og ikke slik angst føles ut.

Jeg ligger på en måte litt i halvsøvne imens dette foregår - slik man ofte gjør om morgenen før man virkelig bestemmer seg for å stå opp. Jeg husker at jeg var ved fullstendig bevissthet, men at jeg samtidig var i en litt "groggy/sløv/trøtt" tilstand. (Kort sagt "morgen-sløvhet".)
Jeg husker jeg tenkte nesten ordrett: "Jeg burde egentlig stå opp... Ja... Men denne kilende/dirrende følelsen er så merkelig... Jeg blir heller liggende litt til for å observere den litt mer, og finne ut hva den er for noe..."

Jeg gikk deretter inn i en naturlig meditasjon, fordi jeg både var så mårra-trøtt + at jeg fortsatt var så sliten etter kampen mot angsten min fra kvelden før + at natten hadde bestått av mye usammenhengende søvn. Dette resulterte i at jeg helt naturlig bare lot tankene rase rundt i hodet mitt, uten å analysere dem eller dømme dem (som er meditasjons-tilstanden), samtidig som jeg helt avslappet observerte den kilende/dirrende følelsen i mage-regionen min.

Jeg merket ganske raskt at den kilende/dirrende følelsen ble sterkere og sterkere desto mer jeg "levde meg inn i den", ved å fokusere på den på en slik avslappet måte som jeg gjorde. Jeg kunne føle en form for behagelige/avslappende "strømninger" rundt i kroppen min, som på en måte "strømmet ut" fra mage-regionen min, i kombinasjon med den kilende/dirrende følelsen begynte å utvikle seg til en "sugende" følelse. Og etterhvert som dette suget begynte å bli sterkere og sterkere, så kunne jeg se at det svarte i synet mitt (jeg hadde øyelokkene mine lukket) begynte å lysne over i hvitt; litt på samme måte som når man reiser seg opp altfor raskt og får headrush, hvor man syns-inntrykket påvirkes av blodtrykket i øynene, som resulterer i farger/prikker og lysstyrke-justering. Så når dette skjedde så trodde jeg aller først at det bare var kroppen min som opplevde en form for blodtrykks-endring eller noe sånt, og at den kilende/dirrende/sugende følelsen i mage-regionen min måtte ha vært relatert til angsten min allikevel, siden jeg opplevde alle disse sterke effektene.

Men etterhvert utviklet kilingen/dirringen/suget i mage-regionen min seg til en slags begynnende "orgasme", og jeg følte bare at "Det er noe som kommer! Det er noe som kommer!", og deretter "Nå kommer det! Nå kommer det!" - før jeg fikk en enorm "emosjonell orgasme" som var mye, mye kraftigere enn noen annen fysisk orgasme jeg noen gang har hatt. Og under denne "emosjonelle orgasmen" fikk jeg en intuitiv forståelse av det var noe "spirituelt på gang her" - på grunn av den "emosjonelle orgasmens" natur/karakteristikk. Og jeg var ca. på vippepunktet mellom å være ateist og agnostiker under denne tiden i livet mitt, så jeg var ingen "troende" person på denne tiden, og jeg skulle derfor ikke ha noen grunn til å ville hallusinere fram en slik spirituell opplevelse (slik det f.eks. kan tenkes at en dypt religiøs person kan være i stand til).

Når det omsider føltes som at den "emosjonelle orgasmen" hadde nådd høydepunktet sitt, så slo jeg meg til ro med at dette var en ekstrem opplevelse jeg aldri hadde vært borti før, og at det peker mot at det må være en åndelig side av oss mennesker. I dette øyeblikket var jeg forberedt på at den "emosjonelle orgasmen" skulle gå over, og at jeg til slutt var tilbake til normalen igjen - akkurat slik som det er med en vanlig, fysisk orgasme.
Men akkurat når jeg trodde at den "emosjonelle orgasmen" ikke kunne bli noe sterkere, så blusset den plutselig opp dobbelt så sterkt - litt lignende sånn som når man putter en fyrstikk inn i ilden. Og plutselig var den "emosjonell orgasmen" da på et helt annet nivå - som var helt ufattelig for meg, siden den allerede var så sterk fra før av. Det var et så ENORMT "trykk/sug" inni meg, og det føltes som om jeg ble "presset fram og oppover" inni meg - helt til jeg plutselig "PLUPP!" spratt rett ut av kroppen min og gikk rett over til en annen dimensjon. Det var ikke slik at jeg kunne se kroppen min før jeg gikk over i den andre dimensjonen; det var isteden direkte overgang fra denne dimensjonen til den andre dimensjonen.

Jeg ble helt satt ut. Jeg var så overrasket over hva som nettopp hadde skjedd. Og umiddelbart følte jeg meg på en måte "gjenforent med meg selv"; som om jeg var "hele meg" igjen; akkurat som om det var en del av meg som hadde vært borte hele livet mitt, og som jeg aldri visste at jeg manglet. Og jeg følte meg så UTROLIG FRI!!! ABSOLUTT FRIHET! Det var en følelse av frihet jeg aldri hadde vært borti før! Og jeg husker jeg tenkte for meg selv, helt ordrett: "JAAAAAAA! ENDELIG! ENDELIG!"
Det var akkurat som om en del av meg visste at jeg kommer til å ende opp her; akkurat som om jeg hørte hjemme her. Det var en slags "jeg er endelig tilbake igjen"-type følelse.

Og umiddelbart i det jeg spratt ut av kroppen min, og over i denne andre dimensjonen, så ble det hvite lyset som hadde bygget seg opp i "synet mitt" (som jeg nevnte tidligere), plutselig ekstremt hvitt.
Med andre ord: Under oppbygningen til den "emosjonelle orgasmen" min (som altså egentlig bare var frigjøringen av sjelen min), så var sjelen min gradvis på vei ut av kroppen min, som er årsaken til at "synet" mitt ble hvitere og hvitere imens jeg lå i sengen min med øynene lukket. Så når den "emosjonelle orgasmen" inntraff, gikk sjelen min ut av kroppen min og over til den andre dimensjonen - som resulterte i at "synet" mitt ble fylt opp av dette ultra-hvite lyset. Det er det sterkeste og hviteste lyset jeg noen gang har sett! Det var så sterkt og hvitt at jeg husker at jeg stusset på hvorfor det ikke blendet meg. Det var merkelig komfortabelt/uproblematisk å stirre direkte på det.

En annen ting som også skjedde umiddelbart i det jeg spratt ut av kroppen min, og over i denne andre dimensjonen, var at jeg var på vei i en enorm hastighet mot dette hvite lyset.
Med andre ord: Jeg ble altså "skutt ut" av kroppen min og føyk rett over i denne andre dimensjonen, hvor jeg bare fortsatte i en rasende fart mot det hvite lyset. Og jeg kunne ikke kontrollere farten min eller retningen min; det hvite lyset bare "trakk meg" mot seg, akkurat som en magnet.

Og jeg kunne ikke se meg selv på noen måte; utkikkspunktet mitt var som om jeg så ting fra "øynene" mine, men jeg kunne ikke se noen "kropp" når jeg så meg rundt. Det var som om jeg var rein bevissthet, og jeg kunne ikke blunke eller lukke "øynene" mine; synet mitt var med andre ord "alltid på".

Og jeg husker at jeg i starten stusset veldig på hva dette stedet var for noe... Jeg stilte spørsmålet om jeg var død, og jeg skjønte ikke hva som hadde skjedd med kroppen min, for jeg forstod ikke hvordan jeg kunne ha dødd sånn helt uten videre. Men kort tid etterpå innså jeg at det ikke var noe jeg kunne gjøre for å komme meg tilbake til Jorda igjen, og at jeg bare måtte akseptere at jeg tydeligvis var død...

I første øyeblikk var det utrolig kjipt å innse at livet mitt var over, siden jeg ikke hadde fått oppnådd de tingene i livet som jeg hadde jobbet så iherdig for å oppnå. Men i neste øyeblikk så tenkte jeg bare noe lignende dette: "Jaja... Men nå er jeg her." Og jeg stusset på at jeg egentlig ikke brydde meg så mye om at livet mitt på Jorden var over. I hodet mitt trodde jeg at jeg burde være kjempe trist over å ha mistet sjansene mine i livet, siden jeg nå var død; men merkelig nok så betydde det egentlig nesten ingenting for meg. Det var selvfølgelig synd at livet mitt var over - men det var samtidig helt greit, selv om jeg ikke hadde ønsket det.

Jeg tenkte over livet mitt på Jorda; et liv som hadde vart i nesten 30 år på denne tiden. Men her, i denne dimensjonen, virket det som om jeg bare hadde vært borte en liten stund; som om jeg bare hadde vært borte på "ferie", og at jeg nå var kommet tilbake til virkeligheten igjen. Jorda føltes med andre ord som en slags begrenset virkelighet; en slags "boble" jeg hadde vært borte i (altså på en måte litt som i filmen "The Matrix"), sammenlignet med denne virkelige dimensjonen som jeg befant meg i nå.

Og det aller beste aspektet ved denne nær-døden-opplevelsen var det hvite lyset: Det hvite lyset PENETRERTE sjelen min med en konstant følelse av kjærlighet og fred. Det var kjærlighet og fred på et helt annet nivå enn hva vi kan oppleve her å Jorden! Det var rett og slett UBESKRIVELIG! Det var så sterkt at jeg innså at ingenting i verden er verdt å risikere og miste denne kjærligheten og freden. Så det var lett for meg å forstå hvordan noen folk kan bli hyper-kristne eller hyper-muslimske etter å ha hatt en slik opplevelse som dette - fordi man absolutt ikke vil gjøre NOEN FEIL som kan resultere i at man mister tilgangen på denne kjærligheten og freden når man dør. Det er rett og slett ingen annen jordslig tilfredsstillelse som kan måle seg med denne!

(Merk: Heldigvis, hvis man gjør research rundt"etterlivs-miljøet" istedenfor å bare belage seg på religiøse påstander fra Bibelen, Koranen o.l., så finner man ut at det egentlig ikke finnes noen religiøse "regler" man "MÅ" følge for å kunne bli akseptert i etterlivet. Vi ALLE ender opp i "Himmelen" - fordi "Himmelen" er "hjemmet" til oss alle. Vi er elsket og akseptert i etterlivet uansett hva vi måtte gjøre her på Jorden.
Men hvis man gjør veldig grusomme ting, gjentatte ganger i liv etter liv, så vil man til slutt bli nektet å få inkarnere her på Jorden - hvert fall fram til man har blitt modnere som sjel, slik at man ikke vil forårsake like mye harme på Jorden igjen.)

Og denne ekstremt sterke kjærligheten og freden som ble utstrålt fra det hvite lyset, ble sterkere og sterkere desto mer jeg nærmet meg det hvite lyset. Og jeg ble dermed også mer og mer komfortabel og villig til å bli værende der. Til slutt ønsket jeg bare å være der for alltid, og jeg hadde ikke lyst til å komme tilbake til Jorden igjen - selv ikke hvis jeg hadde kunnet dra tilbake.
Og akkurat i det jeg skal til å tre inn i selve lyset, så stopper hele opplevelsen opp (jeg husker ikke akkurat hvordan det skjer, fordi det skjer så brått) - og i neste øyeblikk er jeg plutselig tilbake i senga mi igjen, hvor jeg lukker opp øynene og ser rommet mitt igjen. Og det første jeg føler er en skuffelse over å være tilbake på Jorden igjen; jeg ville helst bli værende i sjeleverdenen. Deretter begynner jeg å tenke på at jeg egentlig skal være glad for at jeg har fått en ny sjanse her på Jorden - for det betyr jo at jeg fortsatt har muligheten til å oppnå de tingene jeg ønsker å oppnå i livet mitt. Jeg har altså fortsatt muligheten til å lykkes. Og den tanken gjør det litt lettere igjen - men jeg har allikevel en litt delt følelse av både glede og skuffelse der og da.
Deretter sier jeg til meg selv: "Nå veit jeg det. Nå veit at jeg det er et etterliv."

Resten av denne dagen, samt de påfølgende dagene, var veldig rare for meg... Det å tilvende seg Jorda igjen etter en så sterk "utadæsjælopplevelse", er en merkelig opplevelse... Det å vite at man er tilbake i "bobla" igjen, og samtidig merke hvordan denne "bobla" gradvis føles mer og mer virkelig igjen. Man lar seg "forføre" av "bobla" mer og mer ettersom tiden går, og til slutt fortsetter man livet nesten akkurat som før, hvor alt man opplever tas helt seriøst igjen. Man tror rett og slett at "bobla" er den virkelige virkeligheten igjen - slik man alltid har trodd... Fordi den fysiske verdenen virker så forførende virkelig...



Og til de som kanskje tror at denne nær-døden-opplevelsen min skyldes LSD-trip'en jeg hadde 2-4 uker tidligere:
Punkt 1) Det finnes mange andre mennesker her i verden som har hatt akkurat samme opplevelse som den jeg har beskrevet her (og mange av de har også hatt en mye lengre og mer omfattende opplevelse enn meg), som IKKE har tatt noen form for dop. Altså trenger ikke denne opplevelsen min å ha hatt noen som helst tilknytning til LSD-trip'en min.

Punkt 2) Opplevelsen jeg hadde under LSD-trip'en min var aldri på langt nær så sterk som det nær-døden-opplevelsen min var; ikke en gang når LSD-trip'en min var på sitt sterkeste.

Punkt 3) LSD er visstnok et veldig lett-oppløselig/lett-nedbrytbart stoff som visstnok går ganske raskt ut av kroppen - og det er visstnok helt ute av kroppen i løpet av 1-3 dager. Og nær-døden-opplevelsen min hendte som sagt ca. 2-4 uker etter LSD-trip'en min.

Punkt 4) Jeg driver ikke med dop ellers i livet mitt. LSD-trip'en min var et engangs-eksperiment. De eneste andre erfaringene jeg har hatt med dop i livet mitt, er at jeg har spist noen hasj-brownies i Amsterdam ved 2 forskjellige anledninger for mange år tilbake, og at jeg har prøvd kokain 1 gang på ferie i Syden for noen år tilbake. That's all.



PS:
Jeg hadde også en annen nær-døden-opplevelse noen uker etter den jeg har fortalt om her - bare at den gangen inntraff den i drømmene mine mens jeg lå og sov.
Da så jeg den velkjente tunnelen, som jeg var på vei gjennom i stor fart. Og når jeg nærmet meg enden av tunnelen så hørte jeg vakker musikk, og jeg kunne se en åpning i enden av tunnelen hvor jeg kunne se et nydelig natur-landskap. Men dette var bare et glimt, for akkurat i det jeg skulle til å tre gjennom åpningen, så stoppet opplevelsen min der, og jeg våknet opp i senga mi.

Det hørtes veldig realistisk ut.Veldig spennende.Jeg kan tenke meg at ettter en slik opplevelse så ser man på denne verden helt annerledes men også det som kommer senere.Jeg har jo her i forumet prøvd å forklare at jeg tror vi har levd tidligere liv og på skjebne.Jeg tror på flere forskjellige ting og at jeg mener mye ting i livet er forutbestemt men at det betyr ikke at man lar hele livet sitt til høyere makt her høyeremakter gjør alt for meg.Jeg tenker vi har små hjelpere på jorda.Så gresshoppe dette var veldig interresant lesning og høres utrolig ut så fascinerende.

Må bare legge til at før denne nær-døden-opplevelsen inntraff for meg, så trodde jeg at jeg var den siste personen som kunne oppleve noe sånt. For meg var nær-døden-opplevelser noe som bare kunne inntreffe andre mennesker - og særlig svært troende mennesker. (Det er samme type tankegang som når folk flest innerst inne tror at bilulykker er noe som bare skjer med andre mennesker, og at det aldri kan skje en selv.) Jeg trodde at jeg var altfor rasjonell/kynisk/u-spirituell/"anti-woo-woo" av meg som person til å kunne være i stand til og connecte med åndeverdenen - hvis den i det hele tatt fantes.

_ _ _


- "Jeg kan tenke meg at ettter en slik opplevelse så ser man på denne verden helt annerledes men også det som kommer senere."

Jepp - noe annet er umulig, selv hvis man forsøker å rasjonalisere opplevelsen for seg selv som at det "bare var en hallusinasjon". En så sterk nær-døden-opplevelse som jeg hadde, er for sterk til å ikke fundamentalt endre ens tanker om livet og døden. (Det eneste unntaket er hvis vitenskapen hadde klart å forklare opplevelsen reint vitenskapelig - for da kunne man selvfølgelig ha klart å bli ordentlig overbevist om at det kun var en rein hallusinasjon, hvis den vitenskapelige forklaringen var god nok.)

_ _ _


- "Jeg har jo her i forumet prøvd å forklare at jeg tror vi har levd tidligere liv og på skjebne.Jeg tror på flere forskjellige ting og at jeg mener mye ting i livet er forutbestemt men at det betyr ikke at man lar hele livet sitt til høyere makt her høyeremakter gjør alt for meg."

Ifølge funnene som er gjort innenfor "etterlivs-miljøet", så har du helt rett i disse tingene. Før vi kommer hit til Jorda, har vi både valgt og planlagt våre liv i samarbeid med andre sjeler som inkarnerer sammen med oss (f.eks. våre foreldre og slekt, våre nærmeste venner osv.). Så de "store hendelsene" i livene våre er vanligvis godt planlagt på forhånd (og er altså "skjebne-bestemt") - men utover dette har vi også fri vilje, og skjebnen vår er derfor ikke 100% skrevet i stein.

Det er med andre ord litt slik som dette: Hvis alt går etter planen, så vil "x" og "y" skje med deg. Men hvis du velger en annen vei i livet, eller hvis andre mennesker velger andre veier i livet, slik at "x" og "y" hendelsene dermed ikke kan inntreffe allikevel, så blir livet ditt dermed også annerledes enn hva "skjebnen" (altså du) egentlig hadde planlagt. Men de virkelig "store hendelsene" i livet ditt, vil vanligvis skje selv om du velger andre veier i livet ditt - fordi man får flere muligheter gjennom livet sitt til å oppleve disse hendelsene.

Misser man med andre ord 1 mulighet, så får man en ny mulighet igjen seinere. Dør f.eks. den personen som egentlig var ment til å kjøre på deg med bilen sin, før denne personen får kjørt på deg med bilen sin, så gjør bare en annen person det isteden - slik at du til slutt får opplevd det å bli påkjørt av en bil.
Med andre ord: Det overhengende rammeverket for livet ditt er skjebne-bestemt - men innenfor dette overhengende rammeverket har du fri vilje.

_ _ _


- "Jeg tenker vi har små hjelpere på jorda."

Ifølge funnene som er gjort innenfor "etterlivs-miljøet", så har du rett i dette. Det finnes visstnok egne sjeler som har hovedansvaret for Jorda, og som passer på både oss som har inkarnert her (altså både dyrene og menneskene), og på selve Jordkloden i seg selv. De er på en måte "Jordas voktere".

Det finnes visstnok også egne sjeler som forsøker å "heale" inkarnerte sjeler på jorda, fra åndeverdenen. Slike sjeler inkarnerer også ofte som "healere" her på Jorda, fordi de i åndeverdenen har spesialisert seg på nettopp "healing".

_ _ _


"Etterlivet" har visstnok også bedre vitenskapelig belegg enn enkelte andre vitenskapelige funn (som f.eks. den såkalte "vitenskapen" bak anti-depressiva og psykiske medikamenter). Det finnes forsknings-eksperimenter som f.eks. er gjort på mediumer - og som er foretatt av selve skeptikerne selv. Og resultatene deres er uforklarlige; de skal ikke være "fysisk mulige".

Men siden temaet "etterliv" er så kontroversielt i det materialistisk/fysisk orienterte forsknings-miljøet, så er de vitenskapelige kravene for å påvise et "etterliv" ekstra høye. Det er visstnok derfor "etterlivet" og "eksistensen av sjeler" ikke har blitt vitenskapelig akseptert enda.