i dag tittet jeg opp fra dataen, bare for en liten hvil til øynene mine. når jeg ser over daten, så ser jeg rett inn i speilet på rommet mitt (noe som jeg var fult klar over). jeg stirrer på speilbilde av meg selv. merker at det kommer en slags uro i kroppen. jeg fortsetter å stirre noe sekunder til. akkurat som at jeg var blitt trollbundet. og ikke kunne ta blikket vekk. plutselig så skjer det. bare noen sekunder mer analysering av speilbilde mitt. så bryter panikken inn for fult. øynene mine er stygge. de er kjempeskumle. jeg kan fortsatt se de for meg nå, mange timer etter at det har skjedd. uten at jeg ser meg i speilet. men det var jo ingenting rart med de øynene. Det var jo mine, mine naturlige vanlige øyne. men jeg ble så redd, panikken og angsten brøt ut for fult, jeg falt sammen i senga. lå i fosterstilling, hyperventilerte, skalv, var livredd. gråt. skjønte ingenting. mamma ropte på meg om noe jeg måtte gjøre. svarte så normalt som det lot seg gjøre. uten å vekke noen mistanke. jeg lå der og prøvde å holde meg rolig. prøvde å holde meg i skinnet. alle tankene mine gikk på å reise meg opp. gå bort til speilte. denge løs på det. og ødelegge det i tusen knas. men jeg jobbet hardt med å holde meg til denne verden. og unngå å gjøre det. om det var i går. eller en annen dag. så hadde jeg kommet til å knust det. men jeg hadde ikke tid. bare et par timer til jeg skulle dra. jeg lå der lenge. før jeg til slutt sovnet av utmattelse. da jeg våknet 30 min etterpå ca. så var jeg noe roligere, og klarte å bevege meg ut av rommet. og opp på stua. og virke noen lunde normal. men speilet har jeg klart å unngått. så nå aner jeg ikke hvordan jeg ser ut. tørr ikke å vite det eller. er alt for redd speil, til å se meg i det.

jeg har opplevd dette noen ganger før også. men da har jeg bare tatt vekk blikket, og fokusert på noe annet. og aldri fått noen panikkangstanfall av det. men nå klarte jeg ikke å ta vekk blikket. det satt liksom bom fast.

noen andre som har opplevd dette? og kan fortelle meg hvordan det var. og hva du gjorde? er du livredd for speil nå? har du klart å overvinne den frykten eventuelt?

Har kanskje ikke opplevd akkurat det samme som du, men jeg kan si at angsten kan gjøre såpass mye rart med ditt eget hode at man kan oppleve mye sprøtt, men du skal bare ta det med ro og slappe av, det er garrantert ufarlig og du blir ikke gal eller noe : ))
når du føler deg klar for det kan du konfrontere frykten og begynne og se i speil igjen : ))
dette går over skal du se!

Jeg har ikke opplevd akkuratt det som du har.. Men jeg vet hvordan det er å hate speil.. Jeg unngår speil så ofte som mulig. Den ene grunnen til det er fordi jeg syns selv at jeg er så stygg, at hver gang jeg ser meg i et speil, så kjennes det ut som om verdenen min holder på å falle sammen.. en annen grunn er fordi jeg syns speil er skumle. Jeg er livredd for at jeg skal se noe i det speilet som ikke finnes.. Et menneske, et annsikt, en skygge..

Takk for svar begge to. jeg har også litt problemer med å se i speil, eller i vinduer som en kan speile seg i og slik, i frykt for at det står noen bak meg, eller jeg ser noe som ikke skal være der. det er svært ubehagelig.