Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Sosial angst

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Sosial angst

okt 14 2013 - 12:40
Hei! Jeg logget meg inn her for første gang i dag, og er nysgjerrig på om det er noen andre her inne som har lyst til å dele sine opplevelser med eller tanker om sosial angst? Jeg har nettopp vært hos legen min og bedt om hjelp. Det er ikke første gangen. Jeg har fått muligheten to ganger før - begge gangene har jeg trukket meg. Kommet frem til at "dette burde man jo greie å løse selv" og "dette er jo ikke så fælt, det er mange som har det verre enn meg." Men så innser jeg det etterhvert som tiden går, at det ikke nytter å løse det selv. Så jeg har bedt om hjelp igjen, selv om det enda er litt vanskelig at jeg samtidig er nødt til å forsone meg med at jeg har et problem jeg ikke vil ha. Jeg vil ikke ha sosial angst.

"Jeg har det egentlig ganske greit" pleier jeg å fortelle meg selv. Jeg har flotte foreldre som kaster det de har i hendene for å hjelpe meg, jeg har søsken som støtter meg og er verdens beste venner, jeg har et par barndomsvenninner jeg treffer fra tid til annen og prater veldig bekymringsløst med, jeg har en aktiv og sprudlende bestevenninne som betyr mye for meg og jeg har en arbeidsplass. Jeg går på skole, og jeg holder på med utdannelsen min. Jeg har til og med klart, med en følelsesmur tykkere enn alt annet, å bli forelsket. I en som var glad i meg også. Selv om det ikke endte godt for oss. Jeg innser at det høres veldig fint ut. Det er det jeg pleier å fortelle meg selv også. Jeg klarer det. Jeg har det jo egentlig ikke så veldig vanskelig.

Men så begynner jeg i et vikariat på en ny avdeling på jobb. Jobber i fem uker, klarer ikke bli kjent med noen, tørr ikke snakke, blir glemt like fort som jeg slutter. Jeg fikk aldri sjansen med han jeg ble forelsket i, fordi jeg ikke tørr å slippe noen inn. Jeg bruker altfor lang tid på utdannelsen min, fordi jeg trekker meg fra alt som utfordrer angsten min. Jeg har ingen klassekamerater å prate med. Jeg gjør mye alene, og jeg er ensom. Angsten ødelegger meg ikke - men den gjør det veldig, veldig vanskelig iblant. Og jeg vil ikke ha det sånn. Det gjør veldig vondt å ikke klare det man vil, fordi man ikke tørr, og ikke klarer å tørre uansett hvor hardt man prøver.

Jeg er livredd for å feile. Der hvor andre møter nye mennesker med tanker som "lurer på om vi liker hverandre" og "det blir spennende å se om vi kommer overens", så tenker jeg at alt ligger på mine skuldre. "Nå skal de avsløre meg for den jeg egentlig er - hun rare, nervøse som ikke klarer å si noe fornuftig engang" og "Nå skal jeg nok engang bevise at jeg ikke fungerer sosialt." Det er et altfor stort press, og jeg trekker meg unna. Selv om den verste ironien opp i alt dette er at jeg elsker mennesker. Jeg vil bidra i samfunnet, hjelpe de som trenger hjelp, men jeg klarer det ikke. Jeg klarer ikke prate med mennesker. Jeg stoler ikke på at jeg får det til.

Det gjør vondt, men jeg kjenner på meg at det er en vei ut av det. Jeg har lyst til å dele dette med noen som kjenner seg igjen, for å høre hvordan andre lever med dette. Jeg håper noen leser dette og vil dele noen tanker med meg :)
Avatar

Hei!

okt 14 2013 - 13:35
Vil bare si det at jeg også sliter med sosial angst og kjenner meg godt igjen i mye av det du skrev. Det gikk mange år hvor jeg trodde at jeg kunne klare å fikse problemet mitt uten noe hjelp, men klarte etterhvert å innse at det ikke gikk.
Er nå innlagt på DPS hvor jeg har møtt mye folk som er i samme situasjon og har fått masse hjelp fra de som jobber der til å sette meg på ''riktig spor''.
Vet ikke om du har vært på noe sånt før, men jeg anbefaler det på det sterkeste. :)

Avatar

Hei

okt 14 2013 - 21:19
Hei :)
Dette er min første post her også. Jeg har lest litt her før, men jeg syns jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver at nå vil jeg svare.

Jeg er ennå ikke helt sikker på hva jeg sliter med. Men jeg innser gradvis at noe er det.
De siste årene har jeg mindre og mindre ork til å være sosial. Jeg har ingen jobb nå, og har ikke særlig lyst på en heller. Jobbene jeg har hatt har alle gjort meg stressa. Jeg føler aldri at jeg jobber godt nok eller hardt nok. Men jeg har virkelig lyst på noe å gjøre, og selvtillitten til å gjøre det.

Jeg også tenker ofte at dette er noe jeg burde greie å løse selv. Og så føler jeg meg litt dum for ikke å ha greid det allerede.

Før hadde jeg lett for å bli kjent med folk. Kjent som i bekjent, ikke som i venn. Jeg har aldri vert god på å få venner. Nå har jeg ingen, og er usikker på om jeg egentlig noen gang har hatt noen. Jeg har aldri tørt å åpne meg for noen. Men nå er det slitsomt å bli kjent med folk også. Og jeg er også livredd for å feile i møte med andre mennesker. Redd for å bli dømt eller avvist.

Det er ikke lett å sette ord på det som feiler meg. I mange situasjoner har jeg klart sosial angst. Men jeg føler likevel ikke sosial angst beskriver meg godt.

Jeg leste nettopp Running on Empty av Jonice Webb, som handler om 'Childhood Emotional Neclect'. En elegant oversettelse blir vel 'Emosjonell forsømmelse i barndommen'. Kansje.
Der beskriver hun ihvertfall noe hun kaller 'the fatal flaw'. Det kjente jeg meg veldig godt igjen i. Og jeg gråt da jeg leste det og innså hvor enkelt det var, hvor godt det beskrev meg og hvor vondt jeg egentlig har det.

Det var det jeg tenkte på når du skrev "Nå skal de avsløre meg for den jeg egentlig er..."
Her er en link til en artikkel om det.
http://psychcentral.com/blog/archives/2013/08/24/childhood-emotional-neglect-the-fatal-flaw/

=)
Avatar

.

okt 16 2013 - 02:15
Kjenner meg helt igjen, hannehjoe. Det med å tro at alle har det mye verreenn meg, så hvorfor be om hjelp. Dette ordner seg selv. Jeg tror på det enda, jeg er livredd for å gå å be om hjelp å få en diagnose på papir. Da blir jeg "unnskyldt" for alltid. Også blir jeg kanskje så påvirka av det, at det stopper meg fra enda mer her i livet.
Jeg har jo vært "normal" en gang jeg og, så det er jo ikke sånn at alt håp er ute for at det kan bli sånn igjen. Velger å tro det bare er en periode, håpe at å få meg en jobb snart bedrer situasjonen.
Avatar

Gjenkjennelig mønster..

okt 28 2013 - 11:03
Hei! Jeg er nok en nykommer her, registrerte meg nettopp, på tross av å ha spionert på siden en stund.
Flott at du har en så støttende familie, jeg blir alltid litt rørt av å høre om slikt:) For min del har ikke familien vært noen jeg har kunnet støtte meg til, uansett hvor mange ganger jeg har prøvd, så blir ikke forståelsen større.

Siden jeg er ny her, så slenger jeg med et sammendrag om meg selv. Jeg er 25 år. Ingen fullført vgs utdannelse, meget lite jobberfaring. Innen jeg var 15 år var jeg stort sett på egen hånd. Bodde alene, styrte med meg selv, Prøvde skole flere ganger, sluttet alltid etter maks 6 mnd.

Men VIPS! Plutselig var jeg 21, gravid og alene. Familien støttet oppunder da, men jeg innså at jeg ikke hadde noe. Skoleårene brukt opp, hull i cv og en enorm mangel på peiling om hvordan verden foregår.

De siste årene har ting gått opp for meg, sakte men sikkert. Jeg har fått utredning på ADHD,Denne utredningen ga meg diagnosen på det, men også diagnose på sosial angst. Jeg har sakte men sikkert isolert meg. Heldigvis for meg, så traff jeg drømmemannen rett før ting ble for tunge, han bor med meg og barnet mitt i dag. Hans familie har blitt min surrogatfamilie nå, der finner jeg støtte og forståelse.

Å innrømme alt for meg selv, det har vært tungt. Jeg er nok ikke helt fremme riktig enda. Men jeg går på angstmestringkurs, sitter med en positiv tro på at jeg får hjelp nå. En tro på at selv om det finnes noen som har det verre enn meg, så fortjener også jeg hjelp til å fungere igjen.

Jeg vil ha skolegang, en jobb, jeg vil glede meg til helgen igjen! Desverre blir denne innstillingen tolket som at jeg vil klare det på egenhånd. Jeg har sloss med NAV i årevis, grått på kontoret fordi jeg må tigge etter hjelp. Prøvd å fortelle hvorfor jeg ikke klarer å ringe, hvorfor jeg blir fysisk syk av å forlate leiligheta mi når jeg skal i møter. Har fortalt at jeg ikke alltid er like "flink" til å hente posten, fordi det mulige innholdet kan skremme meg halvt ihjel. Men verdigheten er langt unna, når man sitter der med en tiggerfølelse, med svette som renner ned nakken, hender som skjelver og hjertebank.

"Du må jo bare gjøre det. Ikke verre enn det" Hørt den før? Den setningen har gitt meg så mye skam, så lenge har jeg trodd på det som ble sagt. Jeg er lat. Jeg prøver jo ikke engang. Jeg har ingen ekte ambisjoner. Alt er min skyld.
Derfor tok det lang tid for meg å skjønne at det er vannvittig mange faktorer som spiller inn her. Jeg kan rette en liten pekefinger mot mange forskjellige, inkludert meg selv. Men jeg kan ikke la det handle om skyld lenger, jeg må prøve å reparere nå. Ta imot all hjelpen som tilbys via kommune og annet med åpne armer.

Men det er tungt. Ett fåtall mennesker vet hva angst gjør med et menneske, at det ikke bare dreier seg om en vrang tanke, men at angst gir merkbare fysiske og psykiske plager. Noen ganger overveldende plager..

Men ja! Det ble et laaangt svar gitt.. Beklager den, men jeg hadde nok endel å si, rett og sett:)
Avatar

:)

okt 28 2013 - 20:56
Godt beskrevet, RockaMamma. Kjenner meg godt igjen. Jeg er selv snart 25 år, ikke ferdig skole og har ett lite barn. Samt masse bagasje fra mitt forrige forhold som har ført til sosial angst. Jeg har ikke bedt om hjelp noe sted, for jeg håper å "finne ut av det selv". Trist å høre at du har slitt så mye med Nav og å få den hjelpen du trenger. Men det er desverre veldig mange slike mennesker med lite kunnskap som tror at man "bare må gjøre det".. Hadde alt vært så enkelt, så..
Avatar

-

okt 28 2013 - 21:45
Her kjente jeg meg igjen i veldig, veldig mye, trådstarter. Godt skrevet! Sendte deg en venneforespørsel, jeg.
Avatar

:/

okt 31 2013 - 00:12
Jeg skjenner meg veldig godt igjen i hva du skriver!

Først tenkte jeg at det ikke var noe problem, men merket at angsten bare ble værre og værre for jeg lot den ta over meg. Jeg går 3VGS nå.
Hadde egentlig lyst til å flytte og begynne på ny skole og komme meg unna ting jeg var lei av, men jeg turte ikke.. redslen for å bli alene trakk meg bort fra det.
Første året på VGS turte jeg ikke gå ut av klasserommet, med mindre jeg måtte til et nytt fag eller på do. Men da dro jeg alltid med noen, klarte virkelig ikke gå alene rundt på skolen. Fortalte flere av vennene mine om det, men ingen av de som noen gang forsto meg... de endte med å finne nye steder og være på i friminuttet, mens jeg satt i klasserommet alene for jeg turte ikke gå ut. Gjorde klasserommene til mine "trygge" områder, men til slutt fant jeg ut at jeg bare måtte tvinge meg selv ut, for jeg hatet å sitte alene.
Nå kan jeg klare å gå rundt alene, men jeg vil alltid fortest mulig tilbake til mitt "trygge" sted... Noen ganger kan jeg få litt angst anfall hvis jeg ikke klarer og koble ut. Har en litt spesiell teknikk og takle det å gå alene, late som at jeg går alene, ser ganske mye ned når jeg går, for ser ikke jeg andre ser ikke de meg... (føler meg litt sprø når jeg sier det... men det funker litt)

Jeg sliter også mye med å sleppe folk inn, når det gjelder kjærlighet. 2 forhold ble ødelagt av at jeg rett og slett ikke klarte det... Han jeg faktisk begynte å klare med, endte med å ikke bry seg så mye om meg så det endte. Så ble jeg med en som var helt fantastik snilleste jeg har vært med, men jeg klarte ikke sleppe han inn og sleppe følesene mine "fri" så det endte desverre...

Har begynt å møte folk fra nette, sånn 5% av de jeg snakker med på nette, eller mindre. Kun de jeg virkelig stoler på, snakket lenge med, sett på cam og sånne ting. Tvinger meg selv til å tørre å møte dem. For det viser for meg selv at det går bra å reise alene, så klart kan ting skje, men det går som oftest bra og det kan alltid bli hyggelig og jeg kan få nye venner. Så jeg prøver alltid fokusere på det posetive selv om det er ikke alltid lett...

Jeg er også veldig glad i folk, men er redd nye folk så det er ikke bare bare.. alltid vært litt sjenert sia jeg var lita...
Til forsiden