Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Sosial angst, what to do???

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Sosial angst, what to do???

sep 2 2011 - 12:27
Jeg sliter mye med sosial angst. Som person har jeg i det hele bra selvtilitt, men så kommer jeg i diverse sosiale situasjoner og den forsvinner helt. Ett typisk eksempel er: Jeg har møtt en ny gutt, det kan gå helt bra med meg og han. Så skal jeg møte vennene hans, og vi er flere. Angsten tar overhånd. Jeg klarer ikke å sitte rundt ett bord å være normal engang, føler meg stygg - rar- annerledes, har ikke en dritt å si. Svetter, og klarer ikke engang å smile fordi at jeg er helt STIV. Stemmen min blir liten og rar, alt blir KLEINT. Samme som når jeg sitter i forelesning. Jeg kan sitte å skravle med den fremmede personen å være mitt normale utadvendte seg. Så spør foreleseren meg tilfeldighvis om noe, og jeg må snakke høyt ut i timen. Da kommer det over meg! Ikke dirkete som ett angstanfall hvor man hyperventilierer, men ett helt klart anfall. Plutselig føler jeg meg som den der dumme lille teite personen det er noe veldig veldig galt med. Og jeg klarer ikke prate, fokusere blikket. Folk spør meg om det går bra, hva svarer man da?!

Ett annet typisk tilfelle er at jeg sitter og ser på film med to gode veninner, så plutselig slenger det seg en tre veninner av dem igjen innom, som jeg ikke kjenner så godt. Da går jeg fra å være utdavendte meg, til å bli den der supersjenerte tungtpustende personen. Har allerede mistet flere gode veninner og to tidligere kjærester fordi at istedenfor å fortelle noen om hvordan jeg har det, så prøver jeg å skjule det. Det her er så utrolig slitsomt. Er det noen der ute som har hatt det som meg og blitt bedre? Noen som har det sånn nå??

Jeg har prøvd flere sykologer, men det virker som at dette har gått for langt, og at en eller annen form for eksponerings terapi kansje er siste utvei. Hvor man får øvd seg i sosiale situasjoner, fins det? Og ikke bare på egenhånd, selv om jeg prøver det å. Takker for svar.

jente 87.
Avatar

Re: Sosial angst, what to do???

sep 2 2011 - 20:14
hei

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver!
Neste gang kan du prøve at når du sitter f.eks rundt ett bord med mange.. prøv og tenke på noe fint, nyn på en sang inni deg.. finn noe og fokusere på. Prøv og tvinge deg selv litt og tankene dine til at "dette klarer jeg". Ikke press deg for mye. Litt og litt om dagen. har og har hatt det slik selv.. man må bare prøve og fokusere på noe og tvinge tankene over på noe annet..
håper dette hjalp litt :)

bare legge meg til som venn om du ønsker så kan vi prate :)

Klem
Avatar

Re: Sosial angst, what to do???

sep 3 2011 - 16:29
Jeg har det akkurat sånn desverre. Klarer ikke å finne på hva jeg skal si når jeg er sammen med folk jeg ikke kjenner så godt, og spesielt når det er flere av de. Det blir så ille noen ganger at jeg bare må stikke fra hele situasjonen. Føler det styrer mye av livet mitt. Unngår kontakt med mennesker, og lar vær å bli med kollegaene ut etter jobb pga dette.

De som kjenner meg godt forstår kanskje ikke helt at jeg har det sånn, for rundt de er jeg jo relativt normal. Har ingen løsninger heller. Jeg har vurdert hypnose, ellers skal vel kognitiv terapi kunne være effektivt. Jeg har ikke prøvd.
Avatar

Re: Sosial angst, what to do???

sep 3 2011 - 17:43
Takker for svar! Er veldig godt å se at noen kjenner seg igjen i min situasjon. Jeg går rundt og føler at jeg er den eneste i hele verden som har det sånn her, selv om jeg selvsagt vet at jeg ikke er det. Kognitiv terapi har jeg selv prøvd, har også prøvd hypnose. Ingen av delene var av særlig hjelp for meg, men når det kommer til hypnosen gikk jeg til en som jeg fant på internett og som jeg egentlig ikke stolte helt på. Kan ikke si noe om det før man faktisk har gått til en profosjonell en. Kognitiv terapi prøvde jeg nok ikke lenge nok.

Tror det er viktig med terapi over lang tid, og å ikke gi opp. Vi VET jo at det ikke egentlig er noe å være redd for! Kroppen må bare også lære seg det, og ved å ha gode opplevelser tror jeg at hjernen kan lære at det ikke er farlig. Og dermed reageerer kroppen nornalt. det er iallfall helt grusomt å gå rundt å ha det slik.
Avatar

Re: Sosial angst, what to do???

sep 3 2011 - 20:23
Jeg ser jo på mennesker rundt meg at de tilsynelatende føler seg fullstendig komfortable rundt andre mennesker og tilogmed liker å være i sosiale situasjoner så det må jo gå an. Det virker bare så fjernt fra min virkelighet.

Det jeg savner er å kunne gå inn i en sånn situasjon fylt med nysgjerrighet og kreativitet og så sett hva som skjedde. Jeg innbiller meg at det kunne gått veldig bra hvis fokuset mitt var rettet utover og jeg faktisk kunne følge med på det som foregikk istedenfor å bruke all energien på å føle meg ukomfortabel og ikke komme på noenting å si.

Jeg var forresten til utredning for ADHD hos en nevropsykolog, og der var en av oppgavene at jeg skulle ramse opp navnet på så mange gjenstander jeg kunne på et minutt. F.eks. frukt, land, redskaper osv... Det gikk helt fint på hver oppgave helt til det plutselig sa bråstopp etter 20-30sek. Det var akkurat som hjernen min ble skrudd av og det minnet meg veldig på hvordan jeg ofte har det i sosiale situasjoner. Jeg vil så gjerne huske hva det var jeg skulle si, og jeg vet informasjonen finnes der inne et sted, men jeg får bare fullstendig jernteppe.

Jeg prøvde visst også kognitiv terapi en gang forresten, men det var relatert til at jeg var utbrent på jobben så vi jobbet ikke helt med akkurat dette. Hun var veldig rask til å erklære meg kurert etter noen få timer selv om jeg egentlig følte at det mest kom av at jeg hadde fått sjansen til å hvile litt etter en periode med sykemelding. De underliggende årsakene var der like fullt fortsatt.

Jeg har en hemmelig drøm om å begynne med improvisasjonsteater. Jeg synes det hadde vært innmari gøy å lære meg å slippe meg løs og tulle og leke og ha det morsomt igjen, og attpåtil foran et publikum. Jeg har blitt så traust og innesluttet etter altfor mange år med sosialangst, og jeg merker jeg savner dette i livet mitt.
Til forsiden