Jeg vet ikke om det er riktig å si at jeg har sosial angst. Er ikke blant de som er hardest rammet ihvertfall. Har en jobb, hvor jeg må forholde meg til mennesker og det går greit. Det som er vanskelig er f.eks møter, spisepauser om vi er for mange i rommet, sosiale sammenkomster på fritida. Det siste er jeg omtrent aldri med på. Jeg har mann og barn, og med det følger det jo med møter og sosiale sammenkomster i forbindelse med skole. I dag, 17.mai, er vanligvis en av de dagene jeg hater. Hater å pynte meg, hater å være i store folkemengder, slitsomt å måtte reise bort til familieselskap etter at vi har vært på skolen. Men i dag, har vært den beste 17. mai jeg kunne hatt : ) Så godt å kunne være hjemme. Gått meg en tur i skogen, ordnet noe lekegreier i hagen for ungene, grillet. Bare kos. Nå er jeg jo egoistisk og tenker kun på meg selv. Vet at for ungene er det et savn å ikke kunne gå i tog, leke på skolen og leke med vennene sine. Men jeg må si at for min egen del, er det en del konsekvenser av korona som passer meg veldig bra. Ikke kan jeg være med på møter (fysisk ihverfall), jeg slipper alle sosiale sammenkomster, og det er mindre stress med unger som skal hit og dit. På jobben får vi ikke være mer enn 5 i rommet. Passer meg perfekt : ) Ikke skal vi klemme på hverandre heller, og det er helt greit.
Selvfølgelig er jeg ikke glad for at det er et virus i verden som kan gjøre folk veldig syke, og som tar liv. Jeg synes det har vært skremmende, og helt uvirkelig. Har både grått og følt meg helt fjern. Men samtidig så er det noen av disse tiltakene som jeg synes er så behagelige.... Flere som føler det sånn?

Jeg vet ikke helt om du har sosial angst, kanskje du bare er introvert eller høysensitiv, at det rett og slett er slitsomt for deg med mange folk og store folkemengder? Det er helt lov det. Folk er forskjellige slik sett:)