Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Sorg,angst,depresjon

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Sorg,angst,depresjon

sep 5 2021 - 00:04
Etter at min mor døde for noen mnd siden har jeg slitt noe veldig,begravelsen var helt grusom og jeg var helt hinsides. Hadde det ikke vært for ungene mine vet jeg ikke hvordan jeg skulle kommet meg gjennom det. Jeg og min mor slet litt de siste årene med komunikasjon,hun var ikke enkel ha med å gjøre,jeg vet jo hun var glad i meg men fikk aldri høre det da hun nok var opplært sånn.
Den siste tiden var hun veldig syk,jeg bor mange timer unna så var ikke lett. På slutten ble det mange bebreidelser fra søsken som nok også hadde det tøft siden de bodde så nært.
Jeg er yngst og mange ganger ble jeg nok holdt litt uttafor. Da mamma ble lagt inn på sykehus for ex tok det over en uke før jeg i det hele tatt fikk beskjed. Jeg ble så lei meg,hvorfor er det ingen som bryr seg om å fortelle meg at min mor er alvorlig syk? jeg slet lenge med det og da mamma bare ble dårligere og dårligere ble det bare vondt og snakke med familien da det uansett bare var bebreidelser jeg fikk.
På slutten fikk jeg derimot beøkt mamma og fikk sagt jeg er glad i deg og høre det tilbake. Vi snakket noen ganger etter det før hun ble så dårlig til å i det hele tatt prate. DEt var grusomt,hun slet med nervene og var veldig redd.
Jeg gråt mye i perioder etter begravelsen,roet seg litt for så nå ha kommet tilbake for fult,jeg kan bli voldsomt redd for å miste pappa,og jeg er så redd for ungene mine at jeg kan gråte i timer bare tankene kommer inn på at noe kan skje og at jeg kan miste de. Jeg har fått noen pakker med vival,jeg har brukt lite men tar ofte en om dagen på kvelden. Har hatt pauser innimellom. Men pga redsel for å bli avhengig gikk jeg til legen igår,brøt sammen såklart og han ga meg resept på Remeron. Nå har jeg lest pakningsvedlegg og tør ikke ta det,jeg er også veldig redd for tabletter forde jeg trenger mest å få pratet med noen. Han ga meg tlf nr til et lavterskel tilbud her jeg skal ringe,men ingen henvisning.
Nå kan jeg si jeg aldri har vært alvorlig depresiv,og er ikke det jeg vil kalle deprimert nå heller,jeg bare sørger og har en angst for de jeg er glad i.
Jeg har ingen selvmordstanker ei heller redd for eget liv,jeg er bare skrekkelig redd for mine og for at jeg skal føre min angst over på de.
Kan ikke ha det sånn men tror ikke løsningen er Remeron da jeg har andre medisiner som jeg ser ikke helt funker så bra med den. Om noen føler dette er noe de kan svare på blir jeg veldig glad for all hjelp.
Avatar

Dødsangst.

sep 5 2021 - 08:26
Det er er helt normal og sunn følelse å være redd for at dine nærmeste skal dø.
Jeg tenker det samme hver gang mine kids syklet avgårde i trafikken.

Problemet er vel når det er ALT man tenker på, twntyfour Seven.

Dødsangst er ganske lik GAD , helseangst men bunner kanskje ut i samme grunnfølelse. Frykten for å ikke vite hva som skal skje i fremtiden, tap av kontroll.

Men er jo helt umulig å ha kontroll , er det ikke ?

Ang medisiner så har jeg kunn
Prøvd zoloft .( mot humørsvingninger og indre uro) funka forsåvidt, men mista også alt annet av følelser ( glede, forventing .. alle følelsene ble numne)Så nå må jeg kjempe selv mot de indre demoner.
Avatar

kontroll

sep 5 2021 - 18:54
Ja det som er så skummelt,jeg har ikke kontroll,jeg kan kun ha kontroll over meg selv og jeg er en kontroll freak. Jeg vet jeg altid har villet rydde opp og hjelpe andre,når de sliter. Da tenker jeg ikke søren heller,det der kan jeg ordne opp i :)
Jeg har en lang sykdomshistorie bak meg,jeg har vært mye fysisk syk og hatt mange alvorlige operasjoner der jeg et par ganger nesten har strøket med. Vært et guds under noen ganger.
Jeg har nok fortrengt mye av det,og for meg er det nok der mye ligger,mine nære og kjære skal iallefall ikke gå gjennom det.

Også var det det mamma gjorde,hun hadde ikke smertter heldigvis,men hun hadde en voldsom angst og redsel,og det tenker jeg sånn på nå at huff. Jeg har kjørt meg hardt de siste mnd og har hele tiden noe jeg må gjøre,jeg har gått ned veldig mye og drikker næringsdrikke for å klare holde meg nogenlunde stabil.
Legen sa jeg kunne føle meg litt platt av tablettene og kanskje ikke føle noe,og det er jeg også veldig redd for.
Følelser skal man jo ha. Men at jeg burde snakket med en proff over tid for å få sortert litt følelser og dårlig sammvittighet burde jeg nok. Men usikker på om den plassen er det rette,de er ikke psykologer alle der,men klart kan jo ofte være greit bare å ha noen prate med. Sorry for alt pjattet mitt,er så mye jeg skulle sagt men får det liksom ikke ut. Skal iallefall hjem snart,der har vi enda en av mine manier...jeg vil hjem å ordne opp til pappa,lage mat til han og vaske og ordne...dette begyner bli for mye og hører det selv. Søster har sagt,du kan komme hit så kan du få lage all den maten du ønsker :) hehe,hun er litt sånn selv også,bare på en annen måte. Men vi liker begge kontrollere :)
Min ene datter har begynt å si fra også, så er vel et tegn på at jeg bør holde stilt.
Huff dette ble mye...
Til forsiden