Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Søvn, eller mangelen på søvn

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Søvn, eller mangelen på søvn

juli 3 2014 - 22:11
Sliter veldig med innsovning da angsten kommer som verst og klarer ikke koble ut hodet og tankene. Er sikker på at jeg finner guttungen død i krybbedød neste morgen eller at det skal begynne og brenne osv.... Når jeg omsider hører avisbudet om morgenen og har sjekket så alt er i orden, tenker jeg "Ja, så tok vi oss gjennom denne natten også." Angsten for neste natt/kveld begynner igjen tidelig på formiddagen og sitter i hele dagen. I de periodene jeg har innsovningstabletter fungerer det mye bedre, men lege/psykolog/psykiater er meget imot disse hjelpemidlene, så hva gjør en???
Avatar

Re: Søvn, eller mangelen på søvn

juli 3 2014 - 23:23
Huff, slikt er strevsomt.
Er lege/psykolog/psykiater imot bruken av medisiner i det hele tatt, og er det i så fall noen spesiell grunn til det, eller gjelder det bare innsovningsmidler?
Ble også litt uklart for meg om det lege osv. er imot er det at du skal få innsovningstabletter i det hele tatt, eller om problemet ligger i at du sliter i de pausene man ofte må ta fra medisinene, enten for å unngå å bli avhengig eller for at de skal kunne funke igjen når man har blitt "immun"?
Avatar

Re: Søvn, eller mangelen på søvn

juli 3 2014 - 23:24
Jeg har også tendenser til dette. Jeg har hatt mye ansvar hele livet etter en oppvekst med omsorgssvikt. Jeg kaller det bare katastrofetanker. Jeg ser for meg allslags grusomme hendelser. For meg ser jeg at dette går i bølger. I perioder klarer jeg å slappe av og andre ganger er det helt fastlåst. Jeg er jo på ingen måte frisk fra dette og kan nok ikke bidra med så mange råd, men jeg har lyst til å henge meg på tråden om det går fint? Dersom andre kan svare på hva som hjalp dem mot dette?
Noen ganger sier jeg bare slutt til meg selv. Slutt slutt slutt. Det virker av og til. Jeg er fortvilet når det gjelder medisiner. De hjelper meg en hel del samtidig som at ingen ønsker at en skal bruke dem. Jeg bruker sobril. Ca 3 i uken.
Avatar

Re: Søvn, eller mangelen på søvn

juli 4 2014 - 00:02
Takk for respons. Er psykolog og psykiatriker som ikke liker denne typen medisin, mener jeg skal klare meg med øvelser og meditasjon, men prøvd dette over lengre tid og det fungerer ikke for meg. Fastlegen min mener denne typen medisin skal skrives ut av Dps, så da er en litt fastkjørt. Er jo avhengig og være sånn noenlunde uthvilt skal jeg takle hverdagen, og det er veldig slitsom nå. Hadde lignende oppvekstvilkår som candelia beskriver og myeav årsakene ril problemene ligger i dette. Er livredd for og bli og bli sammenlignet med min mor, noe som sliter veldig spesielt nå som jeg er blitt mamma selv. Så den konstante prestasjoneangsten fører til en hel del stress som ikke hjelper problemet...
Avatar

Re: Søvn, eller mangelen på søvn

juli 4 2014 - 10:00
Jeg føler med deg, sliter med det samme. Enda jeg går på remeron 30mg, de funka fint i starten nå får jeg ikke sove noe bra på de i det hele tatt. Siste 2 nettene har jeg våknet hver time, altså veldig våken så husker hva jeg gjorde. Jeg blir ekstremt tørst på natta, er generelt uttørket på dagtid også dog noe verre på natta.

Kanskje du kunne spurt om remeron eller seroquel(?)

Legen min mene selv at innsovningstab. ikke funka fordi jeg våkner støtt og stadig.
Jeg har da tilgang på valium som jeg bruker i evt krisesituasjoner men bruker det sjeldent.
Men er en super medisin for oss med angst så lenge man ikke misbruker det!
Avatar

Re: Søvn, eller mangelen på søvn

juli 4 2014 - 20:52
Skjønner. er merkelig hvor mye dette med omsorgsvikt går igjen når folk har problemer med søvnen. Meg selv inkludert, da. Jeg har også hatt søvnproblemer stort sett hele livet/siden barnehagealder, og har hatt veldig mye forskjellige erfaringer med psykiatere og behandlere når det kommer til dette med sovemedisin. Men så har det vært andre faktorer som bl.a. misbruk av medisiner og rusproblematikk som har måttet bli tatt hensyn til. Veit ikke om det kan være noe slikt eller en lignende (evt. medisinsk?) årsak til at de synes det er lite heldig med den typen medisiner? Jeg har bl.a. fått høre på ett tidspunkt at jeg måtte legge meg inn hvis jeg skulle få den eneste medisinen de ville skrive ut til meg som faktisk fungerte (for å kontrollere min bruk av medisinen), og dette begrunnet de av alle latterlige ting med at MIN MOR har hatt avhengighetsproblemer, og at jeg derfor er ekstra utsatt for å bli avhengig. Selv om det allerede stod rusdiagnose oppført i journalen min. Hehe. Hva gir du meg..??!
Mens noen år tidligere, tilbake i ungdomsskolealder, ble jeg satt på så heftige sovemedisiner at jeg gikk i zombie-tilstand, og f.eks. plutselig kunne sovne på en benk i friminuttet osv. av hangoveren dagen etterpå.

Det jeg egentlig prøver å komme fram til her er forskjellen mellom disse "ekstremene"; det finnes så mange forskjellige psykiatere, leger og behandlere der ute som ser og synser om ting på forskjellige måter. Så hvis situasjonen er uutholdelig og det ikke nytter med de folka du prater med nå, er det eneste jeg kommer på å skifte psykiater!

Ønsker deg virkelig utrolig mye lykke til!! jeg har verken barn, jobb eller noe særlig ansvar, men til og med å sitte opp og ned hele dagen er en utfordring når man ikke sover, ingenting fungerer jo(!), så all respekt til deg som får til så utrolig mye mer på samme grunnlag.
Avatar

Re: Søvn, eller mangelen på søvn

juli 4 2014 - 23:43
Er ikke lett dette her. Har selv takket nei til sterkere medisiner enn de innsovningstabl. som fungerer for meg (Stilnocht). De medisinene jeg takket nei til ville de jeg skulle ta ved behov på dagtid, men ble så påvirket av de at jeg rett og slett ikke tørr bruke dem. Skal bytte behandler på Dps nå i september, så vi får se hvordan det går. MEN det er mange netter til september.

Dette med at det blir fokusert på avhengighet har jeg også møtt på. Men glemmer de det at det faktisk er ganske enkelt og skaffe disse tabl på andre måter for de som absolutt MÅ ha de pga av avhengighet og rusproblematikk? Har du opplevd omsorgssvikt som barn er det ikke så lett og glemme og komme over dette, da det ofte sitter i ryggmargen og mye av det (hvertfall for min del) er fortrengt for å kunne takle hverdagen. Men i visse perioder i livet dukker det opp igjen og da er det ikke lett. Hvordan takle situasjoner du ble satt i som barn, hvor det ble forlangt mer av deg enn noen voksen?? Hvordag takle dette når du selv er voksenog det ikke går ann og forstå eller sette de rette ordene på det for og få forklart?? Er så utrolig mye jeg ikke har turt og fortelle lege/psykolog og psykiater ene og alene av den grunn at jeg er redd de ikke skal tro meg, eller tro jeg er lystløgner. Så det er kanskje ikke så rart en er søvnløs, men må finne en løsning på dette nå. Kroppen sier stopp og har ikke bare ansvar for meg selv.
Avatar

Re: Søvn, eller mangelen på søvn

juli 7 2014 - 00:07
Hmm.. Jeg er enig i det du sier, og det skal faen ikke være lett altså, mye henger ikke på greip. Forstår frustrasjonen veldig godt.

Jeg tar meg den frihet å skrive ned noen tanker jeg gjorde meg, uten at jeg har anelse om det jeg sier er relevant eller kan ha noe som helst med deg å gjøre i det hele tatt, det er bare ord jeg ikke greier å la være å dele nå.. Du får stoppe å lese hvis det bare blir irriterende, but here it goes:

Det siste avsnittet du skriver her får meg til å tenke at det virker litt som du kanskje aldri helt har bearbeida barndommen? Jeg leser jo at du sier at det er mye du ikke har fortalt. Det virker som du beskriver at funksjonsevna di har variert litt i forskjellige perioder i livet, hvis jeg forstår deg rett. Og at noe av det du har opplevd, har du på et vis lært deg å fungere med. Men at det kanskje er de tinga som aldri har blitt tatt opp i lyset (vanskelig å vite 100% hva en annen legger i "fortrengt") som er igjen og har grodd seg store, som er grunnen til at du plages såpass nå?
Mulig dine behandlere ser på dette som en liten mulighet for at du skal åpne deg hvis "begeret renner over" og du innser at du på en måte blir tvunget til å ville ha hjelp med dette. Det kan jo virke litt "slemt", men det er jo en gang slik at psykiatrien har erfart seg at man som regel som pasient har ekstremt mye større sjanse for å bli bedre hvis det å bli bedre er noe pasienten selv har blitt motivert til og direkte handla ut i fra uten press fra behandler/lege/psyk.
Og egentlig tenker jeg at det muligens kan være en god mulighet, for du virker ganske lei av å ha det sånn som nå. Og der ligger det jo motivasjon til å strekke seg utafor komfortsonen i seg selv. Hvis du greier å bli klar for det, åpne opp og fortelle den usensurerte versjonen, er det så jeg føler at jeg nærmest kan garantere deg at noe løsner.

For mange blir det veldig overveldende å skulle dra opp ting som har vært så godt pakka inn, forsegla og forsøkt bortgjemt i så lang tid. Det kan virke som all verdens ord ikke evner å beskrive det man har gjennomgått, og det man sitter igjen med. Man aner ikke hvor man skal starte, eller hvordan man skal kunne formidle. Det eneste å gjøre er å trekke pusten og starte. Starte å snakke, eller sette seg ned og skrive - hva som helst, det viktige er å starte et sted. Det spiller ingen rolle hvor, for snøballeffekten kommer inn hvis man tør å la den rulle. Det kan være som en verkebyll som har vokst i det stille siden barndommen, som plutselig sprekker - man kan oppleve å miste litt kontrollen på hva som kommer når og hvor mye som kommer av gangen. Da kan det jo hende det faktisk er nødvendig å planlegge på forhånd og ta imot ekstra hjelp en periode, så barna/barnet får trygge forutsigbare rammer så mor med god samvittighet kan tenke på seg selv.
Man tror kanskje at man holder ut av hensyn til barna, men jeg tror mange ikke tenker over at de rett og slett ikke har mulighet å gi barna "hele mamma" når mamma faktisk ikke er hel. Og det virker det som du har opplevd nok av til å forstå hva jeg snakker om.

Og du er absolutt ikke den første som er redd for ikke å bli trodd, altså! Det skal visst være ganske vanlig å bekymre seg for når man opplever litt ekstreme/merkelige/intense/spesielle situasjoner. Mange har fått forsterka angsten for å ikke bli trodd i psykiatrien etter at å ha opplevd å åpne seg tidligere og ikke bli trodd av andre (f.eks. venner, familie osv).

Jeg har selv vært livredd for å fortelle ting tidligere, men husker spesielt første gang på akuttposten da jeg var helt fra meg og sprekkeferdig, men livredd for å si noe. Det kom ei snill lita dame som jobba der, la et pledd rundt meg og satte meg ned, og seg selv ved siden av meg; "vi har hørt det meste før, vi altså," sa hu. "Det er de merkeligste ting folk gjør og opplever, du hadde nok blitt forbausa sjøl."
Og min opplevelse er at det stemmer. Jeg tror de fleste som jobber i psykiatrien veit at det verste de kan gjøre er å ikke tro på noen. De veit at det er helt sinnssyke ting som foregår og som folk må gå igjennom, og noen ganger ser de mønster og røde tråder i kaoset som til og med kan få alt det uoversiktlige til å henge hakket mer på greip for en selv.

Om du ikke er klar for å fortelle, kanskje det kan hjelpe å i hvert fall lufte at det er noe du er redd for å fortelle fordi du frykter at du ikke skal bli trodd? Jeg veit ikke, men jeg har oppfatta det litt som at det handler om å "holde ut" til du får bytta behandler eller ordna dette på en annen måte, og da tenker jeg at alle småting som kan ta av trykket litt kan være verd et forsøk. Det gjør noe med en etter hvert, når en går rundt og bærer på en overbevisning om at det en har opplevd ikke kan forstås - en isolasjon som ikke helt lar seg knekke. Bare det å få satt ord på frykten om å fortelle kan starte opp noen prosesser og tanker som hvis man er heldig til og med kan føre til at man endrer perspektiv.

Dette ble veldig langt, men så hadde jeg visst lange tanker.
Om ingenting av det var relevant for deg så veit du i hvert fall at noen bryr seg nok til å skrive alt dette x)

Ønsker deg masse lykke til med søvnen og håper du går mer uthvilte tider i møte snart!!
Til forsiden