Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Slitsomt å være den "uten" ord .. :(

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Slitsomt å være den "uten" ord .. :(

nov 5 2012 - 20:29
Hei.. Noen som har det slik/har hatt det slik, og vet om det finnes råd? Eller om man er dømt til å leve slik for alltid?

Problemet mitt består rett og slett i snakking, har stooore problemer med å snakke med folk, er vel egentlig to problemer.

Første er å i det heletatt vite hva å si, men jeg tror egentlig det problemet stammer av det andre problemet, hvis er at når jeg først skal til å si noe, så er det veldig skjeldent at det kommer klart ut. Det er ikke akkurat som at jeg stammer eller noe, men det blir mer, veldig lav og utydelig mumling.. usammenhengende setninger.. snakker på en måte som bare får folk til å se rart på en.. sånn "hva faen var DET forno"-uttrykk i ansiktet..

Jeg tror kroppen/sinnet mitt har skapt en beskyttelsesmekanisme, jeg merker at det er den holdningen jeg ufrivillig går inn i situasjoner med, at "jeg VIL helst ikke ha noe å si, fordi jeg klarer jo ikke si det skikkelig likevel.."? For faktum er jo at jeg ofte vet hva jeg skal si..

Dette er ille nok på norsk, reiser en del, og "snakker" dermed litt engelsk.. Da blir det jo 100 ganger værre.. Kan være slik at jeg sliter med å gjøre meg forstått selv når jeg kun bruker enkelte ord.. Til og med enkle enstavelses-ord.. Kan måtte si "Yes/No" opptil 3-4 ganger før folk faktisk skjønner hva jeg sier..

Det som plager meg MEST! Er at når jeg trener på dette hjemme, så er jeg liksom selvsikkerheten selv.. Kan konversere med meg selv på både norsk og engelsk og litt tysk i massevis, nesten uten å snuble i det heletatt, og skulle jeg snuble litt i ordene, er det bare å smile og le av det og fortsette videre som om ingenting har skjedd...

Skulle nesten ønske at jeg ikke fikk det til privat, altså at jeg hadde et reelt snakke-problem.. Da hadde det kanskje(?) vært litt lettere å akseptere hvorfor jeg var sånn blandt fremmede også..

Hvorfor er det så utrolig vanskelig å få til dette ute blandt folk .. ? :( Selv med folk man merker er greie og imøtekommende og velmenende, så merker jeg problemene kommer trengende på selv ved første øyekontakt..

Har også problemer med å gestikulere med andre mennesker, smile til dem osv.. Men, det er egentlig ikke like plagsomt.. De henger dog sikkert sammen.. Siden jeg ikke har noe problemer med å bruke kroppsspråk osv foran speilet hjemme..
Avatar

Re: Slitsomt å være den

nov 5 2012 - 21:26
Har det akuratt på samme måte :( sliter sykt med det på jobb klarer ikke snakke med noen av di , klarer heller ikke sitte sammen med di og spise:s
Avatar

Re: Slitsomt å være den

nov 5 2012 - 21:56
Hei! Når jeg var yngere slet jeg med mye av det samme som du nevner. Problemet for meg var at jeg tenkte alt for mye på hva jeg skulle si til de jeg var sammen med. Det samme med blikk kontakt.
Det gjorde meg veldig nervøs... derfor begynte jeg og mumle som du sier. Det var enn ond sirkel rett og slett.

Jeg har med tiden klart og lære meg og ikke tenke så mye på hva jeg skal si... bare " slenge ut orda lissom" Jeg har også lært meg å slutte å tenke på hva andre tenker om meg.
Avatar

Re: Slitsomt å være den

nov 7 2012 - 18:12
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver! (Bortsett fra at jeg synes det er lettere å snakke engelsk, for da tenker jeg at folk heller tror at jeg er dårlig i engelsk og at det er derfor jeg stotrer og sier rare ting..)

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg lettere snakket med andre mennesker! Jeg har vært mye lei meg på grunn av dette. Men for meg har ting så smått begynt å forandre seg. Jeg har lest mye om dette, sist en bok som heter "Why the world needs introverts", og det har hjulpet meg til å tolerere at jeg er litt sjenert og at jeg ikke er så utadvent som jeg skulle ønske at jeg var. (Boka anbefales! Finnes også på norsk, tror jeg). (Har også gått i gruppe terapi for sosial angst. Det hjalp også!) Nå tenker jeg at jeg har lov til å være sjenert og forsiktig, og at resten av verden må bare "deal with it!". (Har fortsatt dager som er helt ræ**, men ting har blitt bedre!)

(Forresten synes jeg det er så godt å lese at det er andre som har det flere som har det slik, at de ikke får til å snakke med andre. Jeg var en stund sikker på at det var noe galt med hodet mitt..)
Avatar

.

nov 14 2012 - 10:42
Jeg har også begynt å akseptere mer og mer at, vel.. jeg er/oppfattes rett og slett som den som er litt stille og sjenert og ikke så snakkesalig av seg. Det er jo ikke noe ille rolle å ha det, er ikke noe jeg skammer meg over eller noe sånt, til tider kan det faktisk være litt behagelig. Men, det føles så feil likevel, når det faktisk er så mye liv og røre inni meg.. Jeg er f.eks. innerst inne veldig uhøytidelig og barnslig av meg, veldig lett til sinns, enkel humor osv. Tar virkelig ikke ting, hverken meg selv eller andre, noe særlig alvorlig. Veldig glad i å le. Da føles det litt rart å skulle leve i rollen som den dønn seriøse og alvorlige personen helt blottet for humor og humør og alt som er! :(
Føler at det blir en måte å, resignere på.. å tape for angsten..

Skjønner også, som du sier bakke1705, at man bare må lære seg å hoppe i det, ikke tenke så mye over hva man skal si og hva man skal gjøre, men bare gjøre/si det uten å tenke noe særlig over det.. Dette er tanker jeg hadde om angsten alt for 15 år siden.. At jeg måtte lære meg å "gi litt mer faen". (Som de så fint sa det i "schpaa", for de som husker så langt tilbake, dog da rundt en litt annen problemstilling :P)

Problemet er bare at, hver gang jeg hopper i det, med den innstillingen, at nå får det briste eller bære, nå sier jeg bare det jeg føler for så får det bli som det blir.. Er at, snakke-problemene oppstår jo da også.. Og de kommer gjerne allerede ved det første ordet. Og det er ikke så lett å bare gi faen når man kjenner de fysiske symptomene så tydelig som det er, og man merker også at den andre personen begynner å reagere på det..

Har egentlig trua på denne typen "eksponerings-terapi", men når man for hver eksponering bare går på smell etter smell, så har vel ikke denne terapien så mye effekt likevel? Kanskje tvert om?

Plager meg også at jeg for noen år siden gikk på medisiner mot dette, seroxat, og det hadde faktisk veldig god effekt, i hvertfall på selve snakkinga.. Klarte for første gang å snakke klart og tydelig uten noen særlig anstrengelser, og gjett om selvtillitten og selvbildet gikk til topps da. Men, medisineringen hadde dessverre visse bivirkninger, som skremte vette av meg (følte at jeg mistet helt kontakt med virkeligheten og ble helt ko-ko), og som jeg ikke følte var til å leve med.. Så, måtte dessverre slutte etter et par måneder...

Med "plager meg" i forhold til det så mener jeg vel at, det er litt tungt å vite.. At jeg egentlig har det i meg, jeg får det bare ikke til.. Innbiller meg at det hadde vært enklere å akseptere om jeg ikke hadde hatt det i meg i det heletatt..

Jeg tenker litt sånn, at..

Å være sosial, og utadvendt. Det må jo være den perfekte kombinasjon..
Å være usosial og innadvendt, går vel også helt greit. De passer jo bra sammen:)
Å være usosial, og utadvendt, merkelig kombinasjon, kanskje litt skummel? Tenker dysosial/psykopati osv..
Men, å være sosial, men innadvendt, det er noe skikkelig herk..
Avatar

Medisin...

nov 16 2012 - 08:04
Jeg har tenkt på å kontakte lege og få utskrevet medisiner, men jeg er litt skeptisk også.. Er det meninga at man skal gå på medisinene resten av livet, og om det bare er for en periode- hvordan blir man etter medisineringa? Går ting tilbake til normalen, eller er man forandra i hodet?
Til forsiden