Det har på en måte alltid vært der. En følelse av at jeg ikke er nok. Egentlig er den helt forskrudd ting å si. Jeg er så privilegert, med en fantastisk stor familie som gjør alt for at jeg skal ha det bra. Jeg har venner man bare drømmer om. En gjeng med folk som alltid har uttrykt hvor mye de er glad i meg gjennom både ord og handlinger. Men, jeg har aldri følt at de har forstått at jeg er mer enn den hardtarbeidende, sprudlende, og morsomme jenta. Jeg har alltid vært morsom, det er liksom min greie. Men jeg er en person som alltid har følt seg som den dummeste i alle forsamlinger, den som ikke hørte til. Jeg er så lei. Lei av å prøve å være best i alt, når jeg alltid mislykkes. I sport, kosthold, kjærlighet, skolen, økonomien, og generelt alt. Jeg vil bare sette livet på pause. Jeg trenger en pause. Spesielt etter dette året. Ingenting vesentlig har skjedd, men kroppen min bare gradvis tok over. I flere måneder lå jeg og skalv, hjertet slo hardt, og jeg klarte ikke å reise meg. Bortsett fra når jeg skulle til legen, som var praktisk talt hver uke. Jeg trodde jeg hadde høyt stoffskifte, lavt stoffskifte, brystkreft og HIV. Legen fant aldri ut av hva som var galt med meg, men jeg visste det måtte være noe. På et punkt trodde jeg at jeg aldri kom til å bli bedre, men da jeg valgte å flytte utenlands for utveksling gikk alt mirakuløst bort. Jeg hadde reist vekk fra alle bekymringer, press, og jeg kunne endelig bare puste ut. Dette forandret seg jo selvfølgelig når Korona påbegynte, og jeg ble tvunget hjem igjen.

Jeg skriver vel her, fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. I går hadde jeg en muntlig presentasjon på Zoom der jeg endte med å få et panikkanfall. Jeg måtte bare skru av hele datamaskinen midt i presentasjonen, og lå på gulvet i de lengste minuttene jeg noensinne har opplevd. Jeg bestilte en rådgivnings time online med noen som kunne hjelpe rett etterpå. Egentlig fordi jeg har alt for mye eksamener neste uke, og har rett og slett ikke tid til dette. Det føltes godt å snakke med noen, og de var fast bestemt på at jeg skulle få hjelp videre. Denne "hjelpen" skal tydeligvis skje i slutten av august, siden de ikke har mye tid. Skal jeg bare fortsette å føle meg sånn frem til da? Jeg klarer ikke å gjøre noe annet enn å ligge i senga, hodet verker, matlysten er borte, hjertet slår raskt, og jeg har en konstant uro over hvordan de neste skoleukene skal ende.

kan du ikke
oppsøke lege?
du trenger hjelp
slik jeg kan se det?
det er aldri feil
å oppsøke hjelp?
jeg heier på deg ;)