Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Sliten etter mange vonde år

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Sliten etter mange vonde år

april 10 2014 - 06:40
Det har vært en fæl dag. Var hos psykiatrisk sykepleier. Har vært hos henne noen ganger, men aldri grått før. I dag klarte jeg ikke stoppe det. Jeg er så sliten! Har add og er bipolar. I tillegg har jeg angst og en relativt tung depresjon. Det har gått sånn noenlunde, men alt er i ferd med å innhente meg. Klarer ikke late som lenger. Jeg har store økonomiske problemer i tillegg til alt annet. Fikk veiledning hos NAV, men jeg klarer ikke å gjennomføre. Prøvde å få til avtaler med kreditorer, men noen av de sa nei. Dermed raste hele opplegget sammen. På toppen av det hele så bestemte den ene kreditoren å melde meg til namsmannen. Jeg har prøvd flere ganger å få til en avtale, men de vil ikke. Det eneste de kunne tilby var at jeg betalte 18000 kroner nå, og så kunne jeg få nedbetaling på resten. Jeg har utbetalt ca 12000 pr mnd, så det sier seg selv at det ikke går. Hele opplegget var basert på at jeg skulle betale en viss sum til hver av kreditorene. Og så ha resten til livsopphold.Jeg eier ingenting som kan selges, ikke hus, ikke bil, ingenting. Nå er jeg livredd. Har ingen jeg kan få hjelp av. Det aller viktigste for meg er å ikke belemre mine gamle foreldre. De har slitt med meg hele livet omtrent. Får de vite om all gjelden så tar det livet av dem. Det er jeg sikker på.
Jeg skammer meg sånn. Kan ikke skylde på ungdommelige dumheter heller. Tvert imot så nærmer jeg meg middelalder. Det er så fælt. Hvor ble livet mitt av? Det føles som jeg har vært redd siden jeg var 14. Jeg synes ikke synd på meg selv, vet godt at det er jeg selv som har fått meg selv opp i dette. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var dum. Jeg kan og vet ganske mye, derfor føles det ekstra håpløst at jeg aldri har fått til utdanning. Har slitt med konsentrasjonen siden tenårene. Og blir ikke alt perfekt, så gir jeg opp. Det blir aldri bra nok. Jeg har skikkelig prestasjonsangst. Helst skulle jeg kunne alt på forhånd uten opplæring. Helt koko, jeg vet. Har jobbet hele tiden siden jeg var 22-23. Har alltid gjort mer enn alle andre og overkompensert fordi jeg trodde det var forventet. Resultatet har blitt at jeg var utslitt da jeg kom hjem. Hadde ingenting igjen å gi til barnet mitt. Han har aldri lidd noen nød sier han selv. Men jeg vet at jeg har vært både oppfarende og urimelig. Det sliter også på meg. Lurer på om han har tatt skade av å vokse opp med en psykisk syk mor.
For ca 5 år siden raste alt sammen. Det begynte med en vond skulder. Men selvsagt var det andre ting også. Så en dag jeg var på butikken så møtte jeg sjefen. Hun prøvde å presse ut av meg hvorfor jeg var sykemeldt EGENTLIG. Der blant dagligvarene gikk hun helt opp i ansiktet mitt og sa: "er du deppa eller?" Det var nok mye jeg hadde holdt inne som bare bygget seg opp og bygget seg opp. Dette møtet på butikken sendte meg over kanten. Jeg sluttet å gå ut. Turte ikke gå å handle engang. Jeg sa opp etter 1 år sykefravær.
Har etterhvert prøvd å bygge meg opp. Er ute og handler, men jeg liker det ikke. Livredd for å møte noen jeg kjenner. Noen som kanskje spør hvordan det går. Jeg har ikke kontakt med noen venner. Jeg regner med at de er lei av meg. Men det var jeg som trakk meg unna. Jeg er så mislykket i forhold til dem. Nå er det for sent.
Er ikke med på familiesammenkomster lenger. Orker ikke være midtpunkt. For det blir alltid sånn. Jeg tar på meg masken og later som alt er bra. Vitser og herjer. Og etterpå, når jeg kommer hjem, så bryter jeg sammen i gråt. Skammer meg over at jeg har vært så barnslig og sikkert sagt så mye dumt.
Skal visst ut i arbeidspraksis snart. Enten det, eller så får jeg ikke penger fra NAV lenger. Så skal jeg begynne å trene. Aner ikke hvordan det skal gå. Er så sliten og slapp hele tiden. Orker ikke gjøre noe hjemme. Leiligheten ser ikke ut. Det føles så sløvt!
Jeg synes dette burde vært nok, men nå er jeg fysisk syk også. Muligens noe med stoffskiftet. Driver og tar blodprøver og diverse. Neglene er tynne og sprø, håret faller av, ødem i ansiktet, hendene og føttene. Huden klør så mye at jeg har sår overalt. Spiser mindre og mindre, går likevel opp i vekt. Trøtt hele tiden, men sover ekstremt lite. Hodepine, stor tunge med tannmerker, tåkesyn og dobbeltsyn osv osv. Klassiske symptomer får jeg høre, men blodprøvene er bortimot normale. Bortsett fra D-vitaminnivået. Det var ekstremt lavt. Så jeg må bare vente og se hva som skjer, sier legen. Var på mr. Der fant de noen flekker på hjernen som var for store og for mange for alderen min. Tok ryggmargsprøve, den var normal. Så det er mistanke om begynnende MS, men ingenting avklart. Unormal eeg, men ikke epilepsi. Så man kan si at min fysiske diagnose er "noe" Det feiler meg noe, men de vet ikke hva.
Sitter her og føler at jeg syter, enda jeg egentlig bare snakker med meg selv. Jeg tåler ikke meg selv. Faktisk hater jeg meg selv.
Her om dagen googlet jeg på arv og gjeld. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for å etterlate alt rotet. Heldigvis er det sånn at sønnen min kan ha offentlig skifte og takke nei til arv. Noe som er lurt siden det er stort sett bare gjeld. Får eventuelt gi bort det jeg ønsker han skal få før jeg stikker. Mulig han hadde fått det uansett. Det er personlige småting som sikkert ingen ville kjøpt i alle fall. Det aller viktigste er at han slipper å rydde opp etter meg.
Jeg høres forferdelig inkonsekvent ut, jeg vet det. Jeg vil kanskje egentlig leve, ikke sikker. Har prøvd å ta livet mitt for mange år siden. Overlevde såvidt. Ble funnet i siste liten. Av min eks som kom hjem til meg for å krangle. Ironisk, hæ?
Poenget er at jeg ødelegger så mye for alle andre i familien. Mine foreldre har alltid hjulpet meg med penger når jeg ikke har mer. Mine søsken klarer seg selv, og har sikkert følt på det at jeg får sånn særbehandling. Sønnen min. Min største frykt er at han skal bli som meg. Jeg prøver å ta meg sammen, men han får jo med seg litt. Han ser jo hvordan jeg bor. At jeg ikke jobber. At jeg ikke får til noe som helst egentlig. Han er veldig intelligent og empatisk. Verdens hyggeligste fyr. Jeg tror han vil klare seg. Det er flere av mine tantebarn som sliter med ulike ting. Jeg har alltid vært deres "go to person" Jeg har likt å snakke med dem, hjelpe dem. Men nå tenker jeg at det kanskje ikke var så lurt? Hva om jeg bare har føkka det opp for dem enda mer? Jeg er tross alt en ganske føkka person.
Jeg fortalte psyk. sykepleier i dag at jeg vurderer å bli borte. Hun spurte om jeg hadde valgt metode. Sa som sant var at det har jeg ikke bestemt enda. Det ble litt stress, for dette sa jeg på slutten av timen. Hun hadde en pasient som ventet, så jeg måtte gå ut. "Det ordner seg sikkert," sa hun. "God påske!"
Jeg gikk ut med tårene trillende ned kinnene og tenkte, hvorfor går jeg hit egentlig? Jeg har ikke noe utbytte av det. Hun er grei, ikke det. Men hun har ingen løsninger, ingen metoder. Og så elsker hun å snakke om seg selv. Nesten samme hva jeg sier, så har hun et eksempel fra sitt liv. Jeg tror jeg fikk henne i stedet for en psykiater fordi de mener jeg ikke har så mye å slite med. Jeg trenger bare en å prate med tror jeg de tenkte. Jeg gikk ut i bilen, men klarte ikke å starte bilen. Føltes ut som jeg veide 200 kg. Bare grein og grein. 2.5 timer senere klarte jeg endelig å kjøre hjem.
Nå er klokka 0630. Har ikke sovet ett sekund.
Det har vært en fæl dag, en fæl natt, fæle år. Jeg er så sliten. Jeg tror ikke jeg har lyst til å dø. Men det vil løse mye. Alt egentlig. Sønnen min vil nok bli litt lei seg, men minner blekner etterhvert.
Avatar

Det skal løse seg kjære deg....

april 10 2014 - 22:35
Jeg har alvorlige lidelser psykisk som fysisk, var omsorgsperson for en slagrammet far i mange aar.Ingen støtte fikk slet alene og mistet mine beste aar.Barndom var preget av en dysfunksjonell familie.Jeg har hatt ett helvette saa langt tilbake til fødsel og frem til dags dato.Er naa blitt 35 aar og jeg er blitt tilbakedatert ung ufør og stemplet ubrukelig i jobbsammenheng.Jeg har mye gjeld......hvorfor forteller jeg deg dette?

Jo fordi du er ikke alene og sammen skal vi ro i land dette til seier.Saa fantastisk at du ennaa har livslyst og husk din sønn elsker deg høyt.Han vet nok at du har slitt og likevel gjort ditt beste, men du er bare ett menneske og ikke tenk paa om du har "skadet" sønnen din for det har du nok ikke gjort.Mem kanskje han er blitt mer empatisk, klok og refleltert av det.Han er jo som du sier en empatisk og intelligent gutt.Ingen er feilfrie og det skal du vite at du maa ikke dømme deg selv saa hardt.

Du kan ikke noe for at du har vært syk, men paa tross av dette har du vært en god mor det er jeg sikker paa for jeg leser mellom linjene at du er en meget klok og samvittighetsfull person.Som Mor saa sønn, hehe.....ikke ta noen dumme valg lov meg det ok? Du er faktisk verdifull.....tro det eller ei;-)
Avatar

Kjære kjære deg

april 11 2014 - 10:53
Jeg este det du har skrevet og kjenner meg så veldig igjen. har de samme tankene ang. barna som du har. jeg har vært psykisk sjuk noen år og er veldig redd for hvordan det har påvirket barna mine. Jeg har det tøft økonomisk, har det rotete, bor et stykke unna barna og ser dem altfor sjelden. Tankene du har og beskrivelsen du har om ditt totale liv kjenner jeg så altfor godt igjen. Jeg vet ikke hva jeg skal si til deg annet enn at jeg synes det er veldig trist at du skal ha det sånn. Jeg er også ensom, har tenkt å prate med en prest om tro, fordi den mista jeg for noen år siden. Viktig for meg å ha en gudstro. Skulle gjerne ha vært hos deg og holdt rundt deg. Innlegget foran meg er jeg enig i. Du er ei god mor sjøl om du sliter. Og du er samvitttighetsfull. Ta med deg det. Det er ikke noe godt å føle at man har en reserveløsning på samtaler. Ingen god følelse det. Man skal føle seg godt ivaretatt. Mne kan du ikke si ifra til henne om det du opplever med timene med henne? Håper det løser seg med kreditorene.Vi som har lite skal visst slite ekstra. Det er så urettferdig! Jeg ønsker deg all mulig lykke videre. Kan du skrive innpå her igjen så jeg får se hvordan det går med deg? Og til slutt: Ikke finn på noe dumt. Du skal leve! Det er kanskje en fattig trøst å vite at vi er flere som har det som deg. Ta et skritt om gangen inn i framtiden. Vær ikke så hard mot deg selv. Klem
Avatar

jeg er her fremdeles

april 14 2014 - 01:24
Takk for svar wethepeople og manvik12. Håper det er ok at jeg skriver litt kort denne gangen. Helgen har vært, og er jævlig. Må kontakte psyk.pol i morgen. Jeg må ha medisin av noe slag hvis jeg skal vente til over påske med ny time. Ville bare si tusen takk til dere for støtte og forståelse. Klem
Avatar

Ja søk hjelp....bra;-)

april 14 2014 - 02:39
Søk hjelp saa kommer du deg igjenom paasken og saa søk igjen hjelp etter det.Dette er jo din plan og det er saa fantastisk bra du staar paa.Vi er her naar du føler for og snakke.Glad for din tilbakemelding;-)
Avatar

game over?

april 16 2014 - 00:03
Ikke helt meningen å høres så dramatisk ut, men jeg føler meg så hjelpeløs! Ringte psyk.pol i går. Snakket med en hyggelig dame, som igjen tok kontakt med overlege. Da hun ringte tilbake var beskjeden nei, får ikke beroligende her, kun psykiatriske medisiner. Trodde kanskje beroligende kunne gå under det, men nei. Gå til fastlege. Prøvde å forklare at fastlegen har tatt ferie, og at jeg ikke fikk time hos noen andre. Men ikke noe gehør. Ta kontakt etter påske.
Jeg orker snart ikke mer. Knakk ei tann i stad. Bikkja er sjuk, burde vært hos veterinær. Har ikke penger til noen av delene.
Snakket med namsmannen i dag også. De vil trekke kr 2200 pr mnd av en trygd på 13366 pr mnd. Det er bare til EN kreditor.Dvs at hvis de gjør det, så går jeg i minus etter husleie, strøm, telefon, medisiner, mat, andre regninger etc etc Fikk beskjed om at de ikke bryr seg om de andre kreditorene. Jeg prøvde å si at da havner sikkert alle sakene hos namsmannen etterhvert, og fikk til svar at sånn er det bare. Det jeg skylder er et stort fjell for meg, uoverkommelig. For min tidligere sjef hadde det knapt kvalifisert til å kalles lommerusk. Jeg vil ikke syte, for jeg har satt meg i situasjonen selv. Men det er ganske interessant å sammenligne livssituasjon for ham, den store sjef, og meg, den lille ubetydelige ansatte. Tenker på det noen ganger når jeg ser ham på tv.
Har sendt mail til namsmann-damen, Redd den ble veldig rotete. Det er så rotete i hodet mitt.
Sendte mail til psyk-pol også. Må prøve en siste gang å få hjelp av noe slag. I morgen reiser sønnen min bort. Har grudd meg mest til det. Ingen grunn til å ta seg sammen lenger. ikke at jeg klarer det nå heller, han ser meg jo. Men når jeg ikke ser ham lenger, så blir det lettere å ta dumme avgjørelser. Jeg vet det bare. Så jeg krysser alt av fingre og tær for at noen leser den mailen og tar kontakt. Jeg kommer meg ikke ut. Vil ikke på legevakt heller. Livredd for at de skal humre litt før de sender meg hjem igjen. Jeg tror det er derfor ingen hjelper meg. Jeg sliter ikke nok. Det føles ikke sånn.
Til forsiden