Her er jeg hjemme fredagskveld i tomheten og ensomheten med mye angst og jeg skammer meg så mye.vært hos kompis i kveld hatt det så koselig har folk rundt meg men likevel spiser ensomhet meg opp.den følelsen av å være misforstått.kompis forstår meg akkurat som psykologen men ikke andre med det verste er når noen som ikke forstår sier de forstår det hater jeg.jeg har jo ikke lov å føle meg ensom jeg for heg har andre snille rundt meg hvorfor skal jeg føle dette men det gjør jeg altså.jeg føler meg ensom blant andre i min verden.jeg skammer meg så mye og tenker på mennesker som har absolutt ingen mens jeg går rundt her og føler på dette.hva syns dere?har dere det slik?

Tror jeg forstår hva du mener. Kanskje det er kjærlighet du savner? Noen å være sammen med?

Uansett, dette er en del av å samhandle med andre mennesker. Det er urealistisk å forvente at alle andre skal forstå en som menneske hele tiden, for alle har sin oppfatning av verden, og andre mennesker.

Når noen sier de forstår hvordan du har det, eller hvordan du er, og du føler de egentlig ikke gjør det, så -kan- det hende de egentlig gjør det, men prøver å skjerme seg litt også, for de er kanskje ikke klare for å snakke på et dypere plan, som du da kanskje er i det øyeblikket. Det er ikke alle som er like gode på det, eller som er åpne for det hele tiden. Og ja, det kan like godt hende de ikke forstår deg eller din situasjon så godt, eller har ressurser eller kapasitet akkurat der og da til å prøve å forstå.

Dette har jeg også opplevd. Og det kan være litt sårende, hvis det er noen en -ønsker- skal forstå. At de dømmer for raskt og ikke forstår ens situasjon.

Dette er en del av livet, å la andre få gå på sin vei, og bare sørge for at man -selv- vet hvor man står. da kan en egentlig være fornøyd med det.

Du skriver du har en venn som forstår deg like godt som en psykolog. Dét er noe å være takknemlig for :) Jeg har det også sånn, i hvert fall en venn som forstår meg veldig bra. Og dét er noe jeg virkelig er takknemlig for hver dag, og jeg vet ikke om jeg ville klart meg like bra uten i alle disse årene.

Så sett pris på det du har :) Og vær raus og barmhjertig: La andre få gå sin vei uten å kanskje forvente at de skal forstå så mye, hvis du føler de ikke gjør det. Det blir lettere for hodet ditt også, hvis du velger å gjøre det. Sånn føler jeg det!

Alle mennesker trenger kjærlighet det er ikke det dette dreier seg om.men følelsen når noen sier de forstår noe som et umulig for dem å forstå.og overoptimistiske mennesker kan være slitsome også.det dreier seg om den skammen man føler når man er ensom med andre mens man føler man ikke burde føle seg ensom men likevel gjør det.føler ikke det har noe med kjærlighet å gjøre og det trenger alle mennesker uansett.dreier seg om indre utryghet og følelsen av å bli misforstått av verden.

Ja. Jeg tror folk kan si de forstår, men gjør det ut av empati. De prøver å vise deg empati. Og som nevnt; Kanskje de ikke har tid, ressurser eller mulighet til å lytte til deg og komme til bunns i det du vil bli forstått i der og da.

Er det spesifikke situasjoner du har eksempler på?

Men det kan kanskje også ha med å gjøre at de du er rundt ikke respekterer deg, at du bare har møtt feil folk i livet ditt. Det er derfor det er viktig å prøve ut nye arenaer i livet av og til, da øker man sjansen for å treffe folk som kanskje viser mer respekt og som kanskje -har- forståelse for temaene du føler ingen hittil forstår deg i.

Det er et ordtak som sier at når man føler seg langt unna andre er det egentlig en selv en savner. Tror litt på det. For i gode perioder har jeg mye mindre ensomhet og føler meg mindre misforstått av andre. Men når jeg mister meg selv litt og ikke helt får tak i hva jeg føler eller har en god samtale med meg selv (den indre dialogen) blir forholdet til andre mer preget av ensomhet og misforståelser.
Husk at det er ikke alltid en trenger å forstå 100% for å kunne ha en god og nær relasjon. Så lenge en prøver og forstår det grunnleggende kan det holde. For selv om det ikke er alt man kan forstå, så forstår en som regel de grunnleggende menneskelige følelsene. Alle vet hva det vil si å være lei seg og føle seg utilstrekkelig feks. Mens ikke alle kan forstå hvordan en vanskelig barndom føles. Men så lenge en prøver og viser empati og/eller medfølelse kan det holde.
Også tror jeg det er viktig å huske på at alle kan føle seg ensomme innimellom, også i et rom fullt av mennesker. Uansatt om en sliter med mentale plager eller ikke. Det er endel av den menneskelige opplevelsen, vi er jo ganske alene. Og det er vi sammen i :)

Mye bra i det dere sier og det er sant at visse ting kan jo mange også kjenne seg igjen i.kaninunge det ordtaket var bra.men jeg tror sjenerelt når man har psykiske lidelser kan man føle også at man er ensom i det og at ingen forstår for det er jo ikke mulig heller å forstå alltid.dette har jeg pratet mye med psykologen min faktisk at folk som er friskere ikke kan forstå.det er lettere for meg for eks når jeg har det tungt å prate med kompisen også som sliter mye enn for eks en person som ikke har psykiske lidelser.han vet jo hvordan det er å ha det slik.husk det er forskjell mellom å være trist som er normalt og å være så trist og nedfor at man prøver å ta livet sitt.vi mennesker er jo forskjellige og reagerer på ting forskjellig.noen mennesker for eks vil heller være med folk som ikke sliter så mye enn med de som har det som en selv mens andre vil være med nettopp de som har det slik som en selv.men i bunn og grunn sliter alle med sitt.

Det er et interessant poeng, det du tar opp. Dette med hvem folk velger å innbefinne seg med.

Du har helt rett i at absolutt alle sliter med sitt. Selv de som tilsynelatende virker utrolig happy, og som sier de er happy helt på bunns. -Alle- har noe de sliter med.

Saken er -fokus-. Fokuset man har i livet. Hvis man har aktiviteter og hobbyer som gjør at en føler seg verdt noe, at en mestrer noe, at en er i et "drive", eller driv, "har flyt" - da kan det bli lettere å snakke med sine venner og/eller andre om disse positive aktivitetene. Og da oppfattes man kanskje som en lettere og mer gladsinnet person. Og da har andre lettere for å forstå en, som du nevner, fordi da har en lettere for å gjøre seg forstått.

Men ja, når man er tungsinnet og har hatt det trått i livet, da går gjerne praten i slike tungsinnede temaer, og du har rett i at da er det ikke alltid at mennesker som har hatt det lett, og har mer "flyt", som lever på mer lette sinnelag, rett og slett ikke er på det samme humørsinnet. De vet bare ikke hvordan det er å ha det trådt.

Alt kan læres og avlæres. Man kan søke seg til positive aktiviteter og velge å prøve å stole mer og mer på seg selv, for å bygge sunnere rutiner, som gjør en litt mer happy. Det er rart med det; Når man er i en situasjon med mer aktivitet og "lettere" mennesker, eller når man har mer livsflyt, da blir de gamle problemene liksom veldig fjerne. Man lar det ikke plage seg så lett lenger.

Men det er ikke bare lett her i livet. En viss disiplin kreves for å opprettholde seg selv. Og det er ikke bare lett når man ikke har lært det kanskje. Man har jo hatt foreldre og rollemodeller, og disse former oss en god del. Samtidig har en en egen personlighet, som man bør prøve å finne ut av, og dyrke sine sterke sider.

Ønsker deg en god tid frem til neste post :) Du virker som en godsinnet person, bare at du ikke har møtt noen som har hatt tid eller ressurser til å prøve å forstå deg enda. Du virker som du har et dypt sinnelag og kan forstå veldig mye her i livet.

Greia er at når jeg er med kompis som sliter med psykiske lidelser så forstår han meg at jeg har det slik jeg har.men er jeg med personer som ikke sliter med det samme blir jeg mer sliten og lei for den personen skjønner ikke ting på samme måte.altsp jeg vil omgås med personen som skjønner hvordan det er.vi støtter hverandre og er der for hverandre vi kjenner det tunge over oss begge mens fins folk som sliter mye og omgås men at de drar hverandre ned når de omgås så det er litt rart det der hvir forskjellig det er.koselig med de fine ordene dine,