Har i den siste tiden følt på en slags redsel og uro i kroppen av å ikke være tilstede med mine nærmeste, både familie og venner, der jeg konstant er redd for at jeg aldri noen sinne skal få se dem igjen. Er redd for hva som skal skje i fremtiden og får ofte ikke sove fordi jeg savner så fært de jeg bryr meg om. Denne kvalmende følelsen dukker også opp nå når jeg treffer de jeg bryr meg om og jeg sitter med stress og ubehag fordi jeg gruer meg til å dra og eventuelt aldri få se dem igjen. Jeg vet jeg må være alene igjen, noe som gir meg ubehag. Skjønner ikke helt hvorfor jeg føler på dette. Trives godt i mitt eget selskap, og har både studier og trening jeg opptar tiden med. Jeg er takknemlig for det jeg har. Klarer likevel ikke å nyte tilstedeværelsen rundt andre mennesker på samme måte som før, det er alltid en slags melankolsk assosiasjon ved tanken å tilbringe tid med andre. Det gjør også at jeg ikke klarer å leve i nuet og føler meg stuck i en annen verden på en måte.. Er det flere som kan gjenkjenne seg i dette? Ønsker bare at følelsen skal forsvinne.

Du skriver ikke noe om du har vært plaget med lignende følelser før... Savn og engstelse for familie i disse tider tror jeg mange kjenner på, men om det går utover hverdagen din er det kanskje noe du trenger å snakke med noen om, f.eks helsepersonell. Håper dette kan hjelpe og det ikke ble altfor klinisk.

Registrer følelsen, anerkjen følelsen, lev følelsen og selvkjærlighet. Ikke skyv følelsen unna!