Hei.

Jeg er en gutt på 27 år som har fått smake på angsten for første gang i mitt liv. (I allefall det legene mener)

Har ufattelig mange fysiske symptomer, sliter virkelig med dette, da jeg blir veldig redd for alvorlig sykdom.
Mine symptomer er:

- Konstant leamus i ben og korsrygg!!
Akkurat som om det til tider bobler under huden.
- Skjelvinger i hender og hele kroppen.
- Føler meg klumsete i bevegelser.
- Anspent
- Føles ut som jeg ikke kan gå. Veldig rar følelse i bena. Akkurat som jeg ikke føler dem når jeg tar på huden. (Blir verre og verre)
- Kvalme
- Svelger rart. Akkurat som jeg ikke kan svelge ordentlig.
- "Støt" i hodet i innsovningsfasen. Skjer hver kveld, må nødt til å bruke immovane eller sobril for å klare å sovne. (Ikke fått utskrevet sobril)
- Ujevn avføring
- Føler at det er tungt å prate/puste.

Jeg er veldig redd for at jeg har fått Als eller en annen form for muskelsykdom da jeg føler at ben og armer "forsvinner" mer og mer hver dag.
Vært hos lege og nevrolog, men de finner ingenting. Alt startet for to mnd diden, fikk dette "støtet" i hodet når jeg skulle legge meg. Helt siden den gang har ting blitt værre og værre.

Jeg lurer på om noen andre har vært i gjennom det samme som meg? Setter pris på svar.

Hei ReddRemN. jeg har vært og er fortsatt i dag inn i akkurat det samme. det er dessverre forferdelige oppleveleser.alt det du beskriver er symptomer på angst. Jeg som deg har akkurat samme type foby nemlig HELSEANGST på fagspråk HYPOKONDRI. Dette har jeg hatt hele mitt liv og det er forferdelige ting.jeg har tatt hundrevis av prøver og undersøkelser men stoler aldri på legene. Dette blir bare verre med årene også fordi med årene kommer noen skavanker på kroppen.mitt problem er at jeg har også enn del lidelser som er reelle og diagnostisert fra legene så her er det snakk om både angst for sykdommer jeg har og de som kan komme.Men i alle fall så snakker vi om dødsangst for det er det det er man hadde ikke vært redd sykdommer hvis man ikke hadde dødd av det .Jeg kan tenke meg å snakke mere med deg jeg er ganske ny her men jeg skal prøve å sende et forerspørsel om vennskap.

Hei, har godtatt forespørselen. :)

Er godt å høre at andre også har vært borti det her. (Selv om det sikkert høres veldig egoistisk ut)
Det er jo veldig fælt når de somatiske symptomene er så kraftige. Føler både bein armer og korsrygg. Vet ikke helt hvor mye jeg kan stole på nevrologen når det bare gjennomføres noen enkle øvelser og kortmaskinen suger 1700 kr fra konten min.
Hun var helt overbevist om at jeg ikke var syk, men at det var psykiske plager som utløste hele pakken.
I kveld føles det mer reelt enn noen gang, føler ikke leggene mine og er veldig passiv/redd for å gå fordi jeg er nervøs for at jeg skal merke mere til symptomer som kan relateres til muskelsykdommer.

Før legebesøket var det 5-6 år siden forrige gang, så dette er helt nytt for meg. :/

Hei,
Nevrologene møter mye og de ser fort om det kan ligge noe sykdomsmessig bak.
Så går de da videre derifra.
Sier de at du er ok, så er du ganske så sikkert det. :).

Leamus er rare saker.
Det er veldig utbredt.
Noe av det rare med det er at dersom man først får det og blir redd og nervøs, så har det en tendens til å
spre seg og skikkelig plage.

Det ene drar liksom det andre med seg, og så leser man om et symptom og det hele øker enda mer.
Men jeg forstår om du er redd og engstelig.

Selv har jeg i et års tid hatt en del hyperventilering.
Ikke helt ukontrollert, men det fører til pusting og pesing og dermed tunghet og stivhet fra brystet og helt opp i hodet.
Jeg får ikke luft - men når jeg lukker munnen og det ene neseboret og prøver å puste bare litt - så ordner det seg.
Og det å holde pusten gir rask bedring.
Vi er rare vi mennesker.

Jeg synes også de fysiske manifestasjonene som utløses av det psykiske er utrolig ubehagelig. Nå skal jeg lese "den skjelvende kvinnen", som er skrevet av en kvinne som faktisk inviteres med på konferanser rundt nevrologi og hjerneforskning. Hun skriver om sin opplevelse av å ha en kropp som plutselig begynner å skjelve, og tar opp dette både emosjonelt og vitenskapelig. Siri Hustvedt heter hun. Jeg tror det er noe sant i dette med at skillet mellom det fysiske og psykiske er kunstig. Og etter litt lesing på dette forumet, så tydeliggjøres det ganske godt. Jeg har en ekskjæreste som plutselig mistet følelse i beina. Han ble utredet. De fant ingenting galt. I dag er han frisk. For han gikk helbredelsen gjennom arbeid med syken.

Jeg er også redd og engstelig for ting som skjer med kroppen. Det som har hjulpet meg er å "stå i angsten". Når symptomene dukker opp, så tvinger jeg meg selv til å kjenne på dem. Og samtidig som jeg kjenner på dem, så beroliger jeg meg selv med at dette mest sannsynlig er helt ufarlig. Ubehagelig: Ja, men farlig: Nei. Dessuten er det noe sant i dette med at én dag skal vi alle dø, men alle andre dager skal vi det ikke. Dessuten vet vi innerst inne at det ikke er noe poeng i å engste seg for sykdommer. Vi vet ikke hva vi kommer til å dø av. Kanskje omkommer vi i en bussulykke, og da virker alle timene med utredning for kreft, etc, svært bortkastet. Forsøk å stole på legene. Jeg håper du finner en dyktig kognitiv terapeut! Lykke til!

Syken = psyken

Tusen takk for gode tilbakemeldinger.
Det er ikke lett å ta kontroll over psyken når alt føles så veldig ekte, men man må jo prøve så godt man kan.

Har vært veldig redd hver dag i to måneder nå.. Så det er klart at det begynner å tære på. Skal til lege i morgen, skal da få en ny henvisning til en annen nevrolog. Om han/hun mener det samme som forrige nevrlog kommer jeg til å roe meg ned med tanken på at det ikke er Als eller andre skumle muskelsykdommer.

Det er ikke sikkert at jeg blir kvitt angsten av den grunn, men håpet er der.
En ting er sikkert, når jeg blir frisk ønsker jeg å hjelpe andre som er kommet i min situsasjon, for dette er det værste jeg har vært gjønnom noen gang. Ikke bare for meg, men for alle rundt meg også.

Jo, altså.. Jeg vet jo ikke hva angst er egentlig. Kun at leger og psykolog har sagt at det er dette jeg har fått.
Rettere sagt ADST (angst, depresjon, smerte og tretthet) på godt norsk utbrent sier han.

Du har latterlig gode argumenter, og jeg skjønner selv ut ifra teksten at jeg ikke kan "vinne" denne diskusjonen. Det som er så rart er at jeg har blitt verre i muskelaturen og helsen siden besøket hos nevrologen.
Hvorfor akkurat ALS? Pga all leamusen og at jeg føler at styrken og bevegelsene mine er blitt veldig rare. Mistet følelsen på nedre del av magen, ryggen bein og litt i armer. Det prikker og stikker i beina hele kvelden. Selv med medisinering (halv sobril eller zyprexa)

Jeg må bare komme meg til en nevrolog for en "second opinion", for jeg er jo selv helt overbevist om at jeg er syk på en eller annen måte.

Vet jeg høres veldig dum ut, men jeg føler meg rett og slett veldig syk, men ikke psykisk... Fysisk..

Hadde håpet på å treffe noen som har slitt eller sliter med nogenlunde samme symptomer/lidelse som meg, da jeg bare har vært borti dette i ca 2 mnd så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle dette.

Klarte å trykke på varsle på innlegget over, det var ikke meningen.

Saksing fra Lommelegen-spørsmål i 2012:
"Normal undersøkelse hos legen og MR utelukker i stor grad multippel sklerose og ALS."

"Så langt jeg kan forstå ut fra ditt skriv har du hatt krampelignende/prikking i armer og ben (nå kun i en vilkårlig hånd).
Det skal ikke være funn fra det sensoriske nervesystemet ved diagnostikk av ALS,
for eksempel prikking, slike symptomer utelukker praktisk talt diagnosen."

Så prikking og stikking er altså veldig gode symptomer for deg!

Hei.

Leamus er jo et symptom for ALS?
Har masse leamus over hele kroppen.. + at jeg sakte men sikkert har mistet følelsen av "huden/litt muskulært" fra korsrygg og nedover. Litt på magen også..
Vet jeg høres panisk ut, men det er vel det som beskriver følelsen min også.. :/

Takker for svar Ove, setter pris på det.

Er det noen av dere som har hatt konstant angst i nesten 2 måneder? :(

Leamus er i de mega-hyper-super-aller fleste tilfeller resultat av annet enn ALS.
Leamus er svært vanlig og svært vanlig ved angst.
Man sier at ved ALS følger leamus etter langt alvorligere symptomer.

Som sagt, prikking og stikking utelukker i det i praksis, det samme med skjelving.
Dessverre er det altfor mye lettvinte artikler om sykdommen der ute på nettet.

Vil du la deg undersøke så finner du ut dette med legen din.
Min erfaring, er nylig blitt 59, er at vi som har helseangst og litt nevrotiske, har aldri den eller de sykdommene vi mest av alt tror vi har.

Jeg har høyt blodtrykk uten medisiner, fint med medisiner.
Etter et liv med trening og sunnhet trodde jeg aldri noe sånt.
Nylig tok jeg alle slags prøver og var sikker på at det ville slå ut på lever, nyrer, psa, bukspyttkjertel, blodsukker etc.
Men alt dette var fint.
Og jeg har i perioder hatt leamus.
En del av dine symptomer som kvalme, klomsethet, støt i kroppen, anspenthet og rar pust i 30 år.
Selv da jeg var i superform kunne jeg pese og puste da jeg snakket i telefonen, selv om anstrengelsen bare var 5 skritt til telefonen (slutten på 1980-årene)...slik at den i andre enden lurte på om jeg kom direkte fra løpetur!

Husk at helseangst rammer mest av alt intelligente folk :).
Lykke til - du virker som en flott fyr.

Tygg på innlegget til "Homomedangst43år", det er et veldig godt innlegg.

Hei igjen.

Setter mer pris på tilbakemeldinger enn dere tror. Takk for det, og i like måte Ove.

Jeg kan jo ikke alle symptomene for Als, syntes det er skummelt å lese meg opp på alle de forskjellige sykdommene jeg kan ha med mine symptomer. Noe kommer jo opp på google før enn får switchet vekk i fra det, det er vel slik jeg fikk opp ALS, da det popper opp uansett hvilke symtomer (de jeg har) jeg skriver inn.

Prøver å tenke positivt.. Men kjenner mange rare ting i kroppen, så jeg ender fort opp med å bli skremt.

Det hjelper selvfølgelig med gode svar. Hadde ikke trodd at et forum skulle hjelpe meg , men det har det gjort.

Det er særs strenge kriterier for at man skal kunne diagnostisere Als.
Men det er som det ene sitatet sa, lite til for å utelukke det!
Regner med at nevrologen du var hos kan dette!

Trening kan gi leamus.
Jeg har medfødt lite muskelmasse, og trener derfor nå med manualer og slikt for å
bedre og vedlikeholde. Iblant hopper og spretter det her og der etter en økt, fordi det er uvante belastninger.
Stress er også en leamus-utløsende faktor.

Jeg nevnte høyt blodtrykk.
Spurte legen min om jeg burde anskaffe hjemmemåler.
Med min helseangst var svaret nei.
Mange pasienter hadde kjøpt det og løp der for å melde ifra om trykk opp og ned - noe som er normalt.

Å lese om sykdomssymptomer på nettsider er ofte skummelt.
Mye er så forenklet at det må bli feil,mens det profesjonelle skjønner vi lite eller intet av.
I alle fall om farlige sykdommer.

Nervesystemet er noe forunderlig.
Og når vi så snakker om muskler som styres av viljen, så forstår vi at stress +angst + nærmest forventning som leamus så absolutt kan utløse det, over hele kroppen.

Du kjenner sikkert til hva placebo er.
Man fant en gang for lenge siden ut at juksemedisin ga utslag på deler av nervesystemet som ikke er viljestyrt.
Sånn cirka noenlunde korrekt gjenfortalt.
Man trodde ikke det man så.

Man sier at det produseres støy hele tiden fra kroppen.
Iblant blir vi veldig følsomme for dette, vanligvis registrerer vi det ikke.

Hei..
Bruker dette litt som et forum der jeg kan tømme hode litt for tanker. Er greit å lese gjennom svarene en gang i blant.

I dag er det ekstra ille, jeg er igjen tilbake i hjembyen min for å bo hjemme hos far mens ting er som værst.
Det betyr at jeg ikke får vært med samboeren min, noe som i seg selv er utrolig tøft. Men føler meg av en eller annen grunn tryggere hjemme hos far enn hjemme i egen leilighet.
Har nå bestemt meg for å flytte tilbake til hjembyen for en periode(finne leilighet her) sammen med kona.
Samtidig føler jeg at det kan være dumt med tanke på venner og jobb som jeg har i Oslo.

Nå er de fysiske symtomene så kraftige at jeg er sikker på at jeg har ALS, noe som tærer kraftig på psyken.
I tillegg savner jeg kona(men det er jo min egen feil).
Føler meg skikkelig misslykket.

Jeg får ikke gjort så mye annet enn å leve.
Men det finnes måter å leve på, og jeg frykter lammelse av hele kroppen da jeg har mistet muskelkraft og er svært mummen i hele høyre bein. Klumsete med armer.. Det kan jo skyldes en del andre ting enn akkurat Als, men klarer ikke slippe tanken på det.

Angsten følger med uansett hvor jeg er, men den er lettere å holde ut når familien er rundt.

Jeg skal komme i kontakt med et hjelpeapperat her nede på Sørlandet til neste uke. Hvis noen hadde sagt til meg rett før jul at jeg skulle være langtidsylemeldt, sitte i stua til far og riste av frykt.... Flytte fra jobb og venner.. Så hadde jeg trodd at den personen var gal.

Det gikk utrolig fort.

Du har vært hos nevrolog som ikke fant noe.
Nummenhet er ikke sympton på Als, ei heller prikking som før nevnt.
Her er en sak fra Lommelegen i 2006, som passer bra med det du nå sist sa:
http://www.lommelegen.no/legesvar/nummenhet-og-svakhet
Kommentaren er fra en av Norges beste nevrologer.

Når det gjelder pust og prat, så prøv denne.
Den har hjulpet meg meget.
https://www.youtube.com/watch?v=-M-S5Ie-5PQ

Takk Ove, det hjalp litt med svaret fra Lommelegen.
Jeg er rar i alle muskler i kroppen, til og med nakke pluss svelg. Dette er vel ikke tegn på ALS?
Gleder meg til jeg har fått en skikkelig undersøkelse hos Sandvika Nevrosenter.

Svar til deg homomedangst43år: Faktisk ikke, jeg kjenner på det psykiske hele tiden.
Tenker konstant på muskelsykdom. Klarer ikke la være. Blir litt bedre når jeg tar Sobril, noe jeg ikke har fått skrevet ut, men som jeg heldigvis har tilgang til. Zyprexa har jeg fått skrevet ut, men føler ikke at det hjelper nevneverdig.

Du sier du er rar i alle muskler.
Det føles da kanskje slik.
Det er også noe man kan oppleve ved stress og angst.

Husk at innen medisin så er det slik at det vanligste er det sannsynlige.
Man kan hoste om man har lungekreft, men man hoster jo aller mest sannsynlig av noe annet.
Slik må man også tenke her.

Men nå skal du til nevrolog skriver du.
Du er en skikkelig tøffing som *gleder* deg til legebesøk!
Ønsker deg lykke til med alt!

Fra en amerikansk side om leamus:
" The most common cause of body-wide twitching muscles is anxiety.

Lack of adequate fluid intake, plus exercise or heavy physical activity, are two other common causes of muscle twitching, which may begin as localized. But it has a funny way of "spreading" throughout your body moments after you begin worrying about it."

Les boka "den skjelvende kvinnen". Den er veldig interessant når det kommer til nevrologi og psyke.

Nevrologen har sjekket deg ut med tanke på ALS. Hadde hun mistenkt ALS ville hun utredet deg videre.

Jeg er 99% sikker på at dette er ufarlig. Og det å gå rundt å bekymre seg for en slik sykdom er bortkastet energi. Mest sannsynlig kommer du jo én dag til å dø av noe helt annet. Og da er det kjipt å tenke på at du har kastet bort mye av livet sitt på å bekymre deg for ingenting.

Hvis du virkelig har denne sykdommen (EKSTREMT USANNSYNLIG!) så har du i tilfelle noen få gode år igjen. En utredning vil ikke kunne redde deg. Så da må du uansett jobbe med psyken din. Jeg har en svigerinne som har uhelbredelig kreft. Hun er den jeg kjenner som lever livet best.

Du trenger hjelp fra en kognitiv terapeut, for å endre tankemønstrene dine. Og kanskje trenger du mer tradisjonell terapi også. Du kaster bort tiden med bekymringer.


Jeg har selv kastet bort flere måneder med bekymring for et hjerte som plutselig begynte å slå uregelmessig. Et tydelig fysisk symptom som slo ut på EKG. Jeg var til utredning. Kardiologen fant ingenting galt med hjertet. Jeg har valgt å stole på han. For det meste klarer jeg å la være å bekymre meg. Jeg blir bedre og bedre for hver dag. Og på mange måter fungerte dødsangsten som en oppvekker i forhold til å fokusere på hva som er viktig i livet mitt.

Det verste som kan skje er at jeg dør. Og vi kommer alle til å dø før eller siden. På veien til døden vil jeg forsøke å være mest mulig tilstede for andre mennesker jeg bryr meg om. Det kan jeg ikke være hvis jeg hele tiden gransker egen kropp på leting etter mulige farer. Livet er usikkert. Det må vi leve med.

Hjelp et annet menneske. Gi penger til en tigger. Skriv et kort til et familiemedlem eller en venn som du er glad i, og fortell hvorfor du er glad i dem. Smil til en fremmed. Gjør noe mer fornuftig enn å bekymre deg selv i stykker. Stol på nevrologen. Bruk pengene en videre utredning koster på noe hyggelig for deg selv og andre.

Det jeg sier høres lett ut, men det er noe av det vanskeligste som finnes. Dersom du har en underliggende depresjon eller mental lidelse, så trenger du muligens medikamentell behandling. Da vil ren kognitiv terapi kunne være skadelig. Noen trenger medisiner i bunn. Så få psyken utredet først. Deretter muligens kognitiv terapi og videre arbeid med psyken.

Lykke til!

Hei ReddRemN!

Jeg har ikke hatt alt det du har skrevet ned av symptomer men jeg har hatt noe og de symptomene jeg hadde var på grunn av medisiner.

I starten viste de ikke hva som var galt med meg. Jeg slet med depresjon, selvmordstanker og angst. Angsten kom etter en stund med kraftige depresjoner. Enden på visa var at jeg ble lagt inn på psykiatrisk og de tok masse prøver av meg og satte meg på Efexor, Zyprexa, Truxsal og Imovane.
Jeg begynte da å merke noe som kan beskrives for ukontrollerte spasmer i forskjellige muskler. Plutselig kunne enten beinet mitt eller armen min gjør et hopp til siden når jeg lå i senga uten at jeg gav den beskjed om å gjøre det.
Det var en av grunnene til at jeg ville kutte ut medisinene jeg gikk på. Jeg leste om flere som hadde opplevd det samme på Efexor og så hadde jeg gått opp nesten 40 kg i vekt, og det på grunn av Zyprexa. Det er en kjent bivirkning med den medisinen.

Jeg klarte å slutte med medisinene til slutt, og det er nå ca 10 år siden, men jeg opplever fortsatt de spasmene.
Så det har blitt permanent, bare ikke så ofte.

Fikk så en diagnose for et par år siden og det var bipolar 2. Fikk da prøvd ut masse forskjellig medisin som skal hjelpe for min lidelse. Men det var for mange bivirkninger til at jeg orket å gå på de. Den ene gjorde så jeg nesten mistet hørselen på det ene øret. Men det var så sjelden bivirkning at de ikke trodde at det var på grunn av medisinen. Jeg fortsatt med den en stund til å fikk dårligere og dårligere hørsel på det ene øret, så jeg sluttet på medisinene. Jeg har fått tilbake hørselen gradvis men det er fortsatt ikke slik det var.

Nå klarer jeg meg uten medisiner, det er tungt men da slipper jeg bivirkningene. Jeg har stesolid som jeg kan ta når ting blir for ille.

Sjekk på nettet om det er noen andre som har opplevd bivirkninger som ligner dine som også tar de samme medisinene som deg. Det er flere en man tror som sliter med bivirkninger. Men de fleste har god nytte av medisinene, så det er bare slike som meg som er uheldige og ikke finner noe som hjelper.

Ønsker deg lykke til, og håper at du finner ut hva det er som trigger det du føler.

Hei.

Jeg setter umåtelig pris på svar.
Har et håp om at det kan være bivirkninger fra medisiner.. Men dette startet jo før jeg noengang hadde tatt en pille. Det kan fortsatt være at medisiner er med på å fremprovosere muskelsvaket og leamus.

Har lyst til å slutte på zyprexa å se hva som skjer. Tar jo immovane til tider også. + sobril. Det kan vel ikke skade å sjekke.

Jobber meg gjennom dagene, prøver å se det positive i ting, men er ikke alltid like lett..
Gått på Café to dager på rad nå, men føler jeg sliter med å kommunisere. (Jobber som selger mot større selskaper) Så det er helt nytt for meg. Jeg har alltid vært skikkelig utadvemdt og trivelig, nå prater jeg ikke med noen... Så at det er en del psykiske ting inne i bildet her, det er det ikke tvil om.

Kroppen er merkelig, det kan jo også hende at de symptomene du kjente ble forsterket psykisk.
Ofte slike med psyken. Jeg må trene nesten hver dag for å holde hodet over vann. Når jeg er dårlig trent og starter trening så hender det jeg får panikk anfall når jeg får høy puls. Men det tar bare et par dager med trening så går det over.

Forstår at dette må være vanskelig når jobben din går ut på å kommunisere med andre.
Hadde jeg vært deg så hadde jeg prøvd meditasjon men også prøvd å få tak i en psykolog. Kanskje ikke du får via fastlegen. Føler at det er mye dårlig der ute. Er fornøyd med ham jeg har men han har også innrømmet at han ikke kan hjelpe meg. Så jeg går bare til ham ca 3-4 ganger i året. Det er en slags trygghet å vite at jeg har en jeg kan snakke med eller ringe til hvis ting blir ille.

Håper du finner ut av det. Ikke noe greit å ha det slik.

Hei, kjenner igjen alt av symptomer som du nevner her! Nervesysteme i helspenn! Hvordan går det med dere idag?

Hei Redd meg.
Hvordan gikk det hos nevrologen?
Petter84: opple er du også leamus og nummenhet? I så fall hvordan? Og kjennee du no vibrering/dirring i bena?