Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Råd mot tankekjøret?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Råd mot tankekjøret?

nov 13 2013 - 18:48
Noen råd for tankekjøret? gjør meg utrolig deprimert ser liksom ikke håp ut dagen , tenker mye ubehalige tanker å får angst å blir totalt utslitt å ingen motivasjon what so ever til å gjøre noe :( går på cipralex 20mg av og til føler det ikke ut som det har noe virkning startet i juli år. Og det som er så merklig er mønsteret i hele angst\depresjons perioden at det følest ut som annen hver uke :S kan ha det veldig bra å kan ha det j... for å si det sånn. Tenker jeg så mye negativt for jeg egentli synest jeg ikke fortjener med? føler meg som eit rotehue å ubetydlig.har dere det slik? Jeg vet selv jeg har dårlig selvtilit å er fryktlig redd for samboer skal gå i fra meg så tenker alle former for katastrofe tanker sjalusi bare sånt sliter i meg , redd for å snakke om det til hu.Ellers er der redd for jeg er veldig unormal frykten for å miste kontrollen bli gal ,etc fremtiden økonimi .uff sitte litt fast her
Avatar

hei:)

nov 13 2013 - 20:12
Har du prøvd å prate m hun om det? Skikkelig forklare? Kan gjerne si gå tur,få deg litt luft.. det hjelper faktisk litt. Få slappet av litt i kroppen, og i tankene.. men kjenner til tankekjøret :( har du søkt hjelp for det? Jeg har begynt i dag.. tror det kan være greit å sitte ord på det, få luftet seg. Og se at man er IKKE alene om det . Kanskje jeg tar helt feil,men kanskje d er bedre å forklare det, viss hun reagerer på at du er sjalu osv? Medisinene har jeg ingen erfaring med, men sikkert noen andre her som har det :)
Avatar

nei har ikke turt egentli å prate så mye om det

nov 14 2013 - 13:35
føler hun ser på meg som svak blandt annet å ikke er skikket til å vere kjæreste. Ønsker jo å framstå som sterk å stabil for henne men har en tung sorg inn i meg jeg prøver å skjule. Har ikke lyst å vere til belastning for henne heller:(
Avatar

Hei.

nov 14 2013 - 15:30
Det hele dreier faktisk om det du nettopp sier.....du er redd for aa miste kontrollen ergo redd for aa bli hjelpeløs.....redd for en ukjent situasjon skal oppstaa.Vet ikke lenge du har hatt dette, men føler du at dette gaar utover din livsmestring og dermed ut over livskvaliteten din ja da maa/bør du søke hjelp.Hvor du vil søke blir opp til deg, men er ikke tingene saa alvorlige at du trenger eller føler for aa søke hjelp vil mest sannsynlig du greie og mestre dette.Jeg gikk i over ti aar uten at jeg søkte hjelp, var for stolt for og si det sånn........og jeg klarte og holde hodet over vannet men til slutt smalt det.Og da SMALT det skikkelig for aa si det saann.Jeg ville ikke innse at jeg trengte hjelp og paa det tidspunkt stolte jeg ikke paa noen og heller ikke helsevesenet.Ta imot hjelp hvis du ikke klarer dette selv, det er uannsett du som maa gjøre "jobben" med og bli bedre/frisk.Du har en samboer og hadde jeg hatt det hadde jeg brukt dette til noe positivt.Si til vedkommende: "Saann ligger saken ann......" og ikke vær redd for aa miste din samboer/kjæreste......vil hun gaa fra gjør hun det uansett, er hun glad i deg blir hun værende.Uansett hva som skjer, tro paa deg selv for du er tøff som snakker ut her om det aller mest saarbare inni deg nemlig følelsene dine....det vil ordne seg min venn det tror jeg virkelig paa;-) Dyrk en hobby og vær aktiv da slipper du og tenke saa mye, tankene vil komme men dette hjelper.Snakk ut med noen du stoler og ikke steng disse tankene inne. Jeg tror tenkingen din kan være litt av personligheten din, at du tenker en og saa tror jeg du tenker mye pga dårlig selvtillit.Tro paa deg selv, du har jo samboer og denne person maa ha sett noe hun likte ved deg.Saa tror nok at du skal prøve og si til deg delvis at du er ganske ok.Har du noe du sliter med utover det du skriver saa prøv og finne løsninger paa dette.Lykke til min venn:-)
Avatar

takk for dere som tok dere tid

nov 14 2013 - 21:52
Går til psykolog men snakker ikke om det til samboer ,skulle ønskt jeg var litt mer åpen men føler også det ikke er så lett å snakke med henne for hun vet ikke hva angst å depresjon er , mye lettere å snakke med folk som vet hva det dreier seg om. Du sa noe der , mulig jeg er en person som tenker for mye , vennene mine har egentlig sagt det til meg noen ganger :) Jeg er egentli en som er vandt med å løse alle problemer for meg selv og andre ,stiller alltid opp å venter ikke noe tilbake. men mine egne problemer løser jeg ikke og det er veldig frustrerendes. Mulig jeg er naturlig kontrollfrik på en måte hehe. Skulle ønsket hjernen kunne gå litt i hvilemodus , har sobril men ungår dette på det sterkeste
Avatar

Kjenner meg igjen

nov 15 2013 - 01:04
Jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du sliter med, blant annet det evige tankekjøret, jeg er totalt utslitt og har blitt deprimert. Føler ofte for å gråte, men stort sett er jeg for urolig og "redd" til å gråte. Jævlig. Har også, som deg, enkelte gode perioder, men de varer ikke så lenge som en uke av gangen, maks et par dager. Går nå jevnlig til psykolog, men føler i grunnen at jeg har blitt verre av det. Hun vil bare vite hva jeg tenker om alt mulig, selv ting jeg faktisk har snakket om - og dermed allerede har fortalt hva jeg tenker om. Vi har snakket om barndommen min og angsten min, men enn så lenge føler jeg ikke at hun forsøker å hjelpe meg til å bli bedre. Jeg trenger nok kognitiv terapi, for å få endret tankegangen min. :)
Avatar

fetaostergodt/ leimann

nov 24 2013 - 11:25
Det finnes gruppeterapier.. der jeg går er det nettopp det de sier at i stedenfor å sitte å brette ut/hente frem alt det vonde, så lærer de vekk hvordan man hanskes med det.. jeg tror alle må finne ut hva som passer for seg av måter å få hjelp. Jeg syns det var kjemperart!! at jeg ikke skulle fortelle ALT som plagde meg, å ha masse alene timer.. men nå er jeg glad for det. Får se/kjenne at jeg ikkr er alene, høre andres erfaringer osv:)
Til forsiden