Hei! Jeg fikk veldig lyst til å skrive litt om to ganske ukjente i Norge OCD-lidelser som jeg lider delvis av. "Delvis" fordi jeg ikke lar dem styre hverdagen min, men de er likevel der...Dette er da relationship obsessive–compulsive disorde (ROCD) og HOCD (Homosexual Obsessive Compulsive Disorder).

Den ene er altså angst og redsel i et forhold og den andre er redsel i forhold til min seksualitet.

Mange vil nok si at disse angslidelsene høres tullete ut og kan umulig være sant. Men dere skulle bare ha sett meg da jeg fikk mine første symptomer. Jeg gråt ustoppelig, og kunne ikke fortså hvorfor. Alt i livet mitt var på stell: jeg hadde verdens beste kjæreste, vi hadde nettopp flyttet i en utrolig koselig leilighet og etter flere år hadde jeg endelig funnet ut hva jeg ville studere. Men likevel kom jeg gråtende hjem nesten hver dag i 2 måneder. Jeg var redd for noe jeg ikke selv visste. Jeg søkte og googlet etter svar, men jeg fikk ikke ro. Jeg gjorde bare vondt verre. Spørsmål som "elsker jeg han virkelig", "hva betyr det at jeg ikke savner han når han er borte?" "hvordan vet jeg at forholdet vårt er slutt?" surret i hodet mitt dagen lang. Det var liksom noe som ikke stemmet, men jeg ville ikke forlate forholdet fordi jeg hadde det egenelig veldig bra med min kjære. Det ble etterhvert så ille at jeg holdt på å kaste opp av all tenkningen og musklene mine var veldig anspente. Etterhvert klarte jeg å søke meg frem til noen gode og hjelpsomme sider som lærte meg hva det var jeg sleit med.

Etterhvert som jeg fikk ROCD på stell, fikk jeg HOCD-syptomer. Denne tvanglidelsen får meg til å tro at jeg egentlig er lesbisk og for øyeblikket har jeg mange mentale ritualer. Også nå prøver hjernen min å "finne" min virkelig sannhet, og mye av selvhjelpen handler om å akseptere at man har slike tanker og ikke fokusere på dem, bare anerkjenne at de er der. Dette er veldig vanskelig.

Så om noen kjenner seg igjen i noe av det jeg har skrevet, står jeg gjerne til disposisjon og kan prate og høre på om noen vil dele sine opplevelser med meg og vil lette litt på hjertet. For det hjelper :)

Alt godt!

Hei jeg sliter veldig med ROCD fortiden...
Tankene har blitt så kraftig at jeg nesten tror på de. Jeg er så lei av å gå rundt med angst og tvile. Har du noen råd?

Er i ett forhold på 7 måneder, som har vært nesten perfekt. Ved erfaringer gjennom andre har jeg skjønt at åpen og ærlig kommunikasjon er nøkkelen til et langvarig forhold. Dette er forresten mitt første forhold, selvom jeg har hatt andre romantiske opplevelser tidligere. Alt bare stemmer, familien hennes kommer overens med meg, samme med min familien og henne. Vi har greid å etablere hvor vil i forholdet og er åpen til all prat. Vi har slitet noe med sex, men dette har vi nå fått til etter mange måneder. Vi får hverandre til å prøve nye ting, og har akkurat vært på en liten ferie tur i Paris.

Men, en uke etter ferien, som var fantastisk, så sov jeg over hos henne. Da jeg vånet fikk jeg tanken: "Hva om jeg ikke elsker henne". Denne tanken forplantet seg og jeg fikk en ekkel og vond følelse i brystet som eskalerte iløpet av to netter. Da jeg lå meg til sengs gikk tankene ut av kontroll. Jeg gikk fra "Hva om jeg ikke lenger har følelser for henne" til "Denne følelsen i brystet må bety at vi burde å slå opp". Søkte på google om følelsen, mange kom med konklusjonen at forholdet var dårlig, og at man må ut av det. Men det ville jeg jo ikke. Men følelsen var der, og ble bare vondere. Tankene fylte hodet mitt og det ble etterhvert vanskelig å tenke og puste, spesielt i den andre natten.

Til slutt fikk jeg så vondt i brystet, så jeg søkte på hvorfor det føltes ut som om brystet mitt holdt på eksplodere, med konteksten av forhold. Fant ut at jeg opplevde et panikkanfall, noe jeg aldri hadde opplevd før. Fant så videre et australsk forum der de snakket om disse tankene og følelsene. Akkurat som jeg hadde det. De samme tankene. Og det var da jeg fant ut at jeg kanskje hadde noe som het ROCD. Dette fikk meg til å brase ut i tårer og jeg gråt og gråt. Det var overvelmende. Det var en lettelse at disse følelsene nødvendigvis ikke betydde at jeg ikke lenger elsket henne, men samtidig skummelt. For jeg hadde aldri opplevd angst før. Har siden gått med angst, som er tyngere noen dager enn andre. Tanken kommer fortsatt. Men prøver mitt beste på ikke la meg lure av tankene. Fikk en beskrivelse av en venn angående angst. En liten jævel i hodet, som forer deg med negative tanker, tanker som ikke er dine.

Noen ganger sitter jeg bare fortvilet og tenker "hvorfor kan ikke agnst bare ikke eksistere?". Har vurdert å gå til en psykolog, men er fortsatt usikker. Har vært heldig med å identifsere dette tidlig. Det hjalp meg mest, da jeg fant det australske forumet som snakket om dette. Da jeg kunne finne folk som hadde opplevd det samme som meg. Og gå fra å være lykkelig i et fantastisk forhold til å begynne og være "usikker". Derfor jeg skriver "hele" min histore. Ihvertfall starten. I håp om at andre kan finne det, slik at de kan bli bedre kjent med seg selv. Og eventuelt få en diskujson, slik at vi kan hjelpe hverandre.


Har gjerne lyst å høre andres historier angående dette. Føler at åpenhet mot andre har hjulpet meg med å erkjenne hva jeg opplever.

Hei!

Beklager for et veldig sen svar!

Jeg vil ikke anbefalt deg å oppsøke psykolog bare pga ROCD. Misforstå meg rett, jeg synes det er viktig å gå til psykolog og snakke om vanskelige ting, men dessverre er ROCD en lidelse mange ikke helt forstår. Og konklusjonen fra psykologen kan ofte bli at forholdet er helt feil for deg. Noe som igjen resulterer i mere angst. Har lest mange historier om hvor dette er tilfellet i forumet til siden jeg anbefaler litt lenger ned.

Min angst gjør seg spesielt gjeldende rundt usikkerheten i fremtiden. Det er litt vanskelig å forklare, men jeg skal prøve. Det er på en måte slik at det underliggende beksjeden er "hvorfor gidde å prøve når så mange forhold går i vasken?", også føler jeg at noen som er utenfor mitt kontroll vil skje og jeg MÅ bare ut av dette gode forholdet jeg er i nå. Det er på en måte at hodet mitt saboterer for meg selv.

Om dere vil kan jeg fortelle min historie.

Forresten, anbefaler jeg på det sterkeste å sjekke ut denne siden her https://conscious-transitions.com. Damen som har dette nettstedet er en psykolog har en enorm forståelse for ROCD.
En av grunnene til at dagene ble lettere for min del, er at jeg tok flere av hennes kurs og forstod hvordan det hele henger sammen. Jeg er ikke kurert! Men med bedre forståelse blir hverdagen også bedre :) Kursene er litt dyre, men hun har MASSE gratis artikler som kan være til hjelp.

Hei! Ville bare skrive inn en kort kommentar her. Jeg slet veldig med ROCD for snart ni år siden, men fant ingen terapeuter som klarte å hjelpe meg på noen god måte. I desperasjon søkte jeg rundt på nettet og fant en terapeut i USA som hadde utviklet noen gode teknikker for å bekjempe nettopp HOCD og ROCD. I bunnen var disse teknikkene egentlig bare en form for kontinuerlig eksponeringsterapi - og sammen med en hjemmeutviklet terapimetode fungerte de til slutt enormt bra for meg.

Jeg gikk rundt meg ROCD i mer eller mindre to år, men klarte til å slutte å kvitte meg helt med det. Det absolutt mest hjelpsomme for meg var denne eksponeringsterapien, hvor jeg skrev ned alle de vanskelige tankene på et lite kort (jeg hadde stort sett ca 10 tanker som plaget meg om og om igjen), som jeg hadde i lomma. Eksponeringen gikk ut på å så ofte som mulig eksponere seg for disse tankene i løpet av en dag. I starten så jeg på, og leste opp setningene på kortet ca hver halvtime i løpet av dagen - og i starten er jo det helt jævlig, ettersom du må minne deg selv på de plagsomme tankene såpass ofte, og man får jo mye angst av det - men relativt raskt begynte jeg å venne meg til tankene, det å lese kortet ble mer en formalitet, og etter en stund opplevde jeg at jeg hadde tatt helt brodden av tankene - de skadet meg overhodet ikke lenger. Noe som også hjalp meg var liksom spille disse setningene ut i hodet mitt som et komisk teaterstykke. "ååååh, jeg elsker henne ikke, fordi jeg ikke føler aaaakkurat som han i den filmen, jajajaja", noe litt sånn overdrevet melodramatisk og teit - så liksom for meg en skuespiller på en scene som spilte ut denne scenen på et komisk ironisk vis. Det fungerte også veldig godt for meg.

I bunn og grunn tror jeg også man må lære seg noe grunnleggende om nettopp kjærlighet for å kunne deale med ROCD - kjærlighet handler ikke om hvilke forventninger en potensiell kjæreste skal oppfylle for deg. Kjærlighet er noe du kan gi, men ikke gå rundt og forvente at du skal få i en slik eller en slik form. Om du lærer deg å praktisere å gi kjærlighet, og ikke forvente noe spesifikt tilbake, så er du nok på rett spor.

I tillegg er det viktig å anerkjenne det som trolig er grunnleggende tankeforstyrrelser i det man tenker om den andre personen. En av mine mest skremmende tanker var dette at min potensielle kjæreste var dum, at hun ikke ga meg noe intellektuelt. Det tenkte jeg veldig ofte. Nå har jeg vært sammen med denne dama i snart 9 år, vi har en sønn på 3 år, og forholdet kunne virkelig ikke vært bedre - OG, hvis det er en ting hun ikke er, så er det dum! Etter at jeg lærte meg å deale med problemet mitt, face mine demoner osv, så har det vært som å gjenoppdage henne - hun gir meg utrolig mye på veldig mange måter, som jeg tidligere på en måte ikke var åpen nok for, fordi jeg var så låst i mine egne tanker.

Det finnes håp, folkens! Eksponeringsterapi og generell tenkning rundt hva det er vi egentlig går og biller oss inn at kjærlighet er for noe hjalp for meg. Kjærlighet er rett og slett ikke det filmer og sanger får oss til å tro at det er - vi må oppdage det selv, og det gjør vi gjennom å roe oss ned og sette oss selv i en posisjon hvor vi kan GI kjærlighet, først og fremst - i hvertfall var det min opplevelse. :)

Hold ut, søk hjelp, og jobb på! Dette er absolutt ikke umulig! :)

Det ga så mye mening å lese dette. Akkurat sånne tanker jeg har strevd med selv i noen måneder nå. Vet at jeg vil være med kjæresten min, men samtidig er det noen tanker og uro i kroppen som hele tiden får meg til å stille spørsmålstegn om det er riktig. Hvordan har det gått med dere andre som har slitt/sliter med lignende tanker? Og hva gjorde dere for å nøytralisere tankene/ uroen og stole på det at man faktisk har det bra?

Hei, jeg sliter med HOCD
jeg lå pluteselig en kveld å tenkte hvorfor har jeg ikke fått meg kjæreste, er jeg homo? å da begynte jeg å få angst, fikk ikke sove, fikk ikke spise, fikk ikke til noe!
måtte hele tiden tenkte å sjekke å forsikre meg att jeg er hetero, må hele tiden teste att jeg ikke er homo, får tanker om kollegaer og venner, kan jeg bli forelsket i dem, aldri tenkt over det før, å det gjør saken bare værre!
begynnte med cipralex å det hjalp på angsten, men går bestandi å lurer på dette!
har aldri tent på det motsatte kjønn, men likevell er dette ett problem for meg! håper på svar!

Vil gjerne legge til en lenke til en youtuber som forteller veldig livlig om sine opplevelser av HOCD. Jeg sliter med det selv, det er forferdelig. Jeg har håp om bedring, mye takket være hennes fjes i skjermen. Jeg oppdaget henne for et par år siden, da hadde hun ganske nylig utgitt boken sin.

https://www.youtube.com/channel/UC5RsHynktqGlvUaP2ML0Faw

Jeg har slitt i mange år og etterhvert så har angsten satt seg skikkelig i kroppen og jeg vegret meg lenge for å si noe til mine behandlere om dette. Jeg har også en schizophreni-diagnose som har ført til noen innleggelser gjennom årene. Er 47, mann.

Hei, så det var en stund siden noen hadde skrevet her. Men for dere som skrev her, hvordan er rocd’en nå?

Hei!

Lurer på om noen her har vært på OCD-team og blitt frisk?
Jeg er kjæreste med en som sliter med ROCD. Vært sammen i 6 år, han har vært syk fra starten, men ble ikke diagnostisert før i fjor. OCDen har holdt oss fra å ta forholdet vårt videre, gifte oss og starte en familie. Dette til min store fortvilelse.
Grunnen til at jeg skriver er egentlig fordi det hadde vært litt nyttig med noe innsikt rundt hvordan bedringsprosessen utarter seg. Min kjæreste har vært hos OCD-team og det er nå gått et halvt år. Han er på mange måter blitt bedre, men er på ingen måte helt der han skal være. Kompulsjoner er kuttet, men tankene blir igjen. De siste dagene har han hatt en del påtrengende tanker, men unngått å gjøre kompulsjoner. Må man leve videre med tvilen? Og hvordan skal man da klare å ta store livsvalg? Eller er dette en fase han må gjennom, før tankene roer seg og mister brodden? Tanken på å forlove seg og gifte seg er fortsatt nok til at kjæresten min får masse hva om-tanker, tvil og katastrofetanker kastet etter seg, og fort finner seg selv trengt i et hjørne. Det er fortsatt enklest for han å velge brudd over ekteskap.
Må presisere at vi har et veldig sunt og godt forhold under OCDen. Vi er bestevenner, elsker hverandre og setter veldig stor pris på hverandres selskap.

Håper noen har noen oppmuntrende tanker og gode erfaringer å dele :)

Hei. Ser det er lenge siden noen skrev, men jeg har i flere år vært desperat etter svar. Jeg fant ut om rocd idag, hadde aldri hørt om det før. Alle symptomer stemmer overens med meg. Jeg har flyktet fra alle forhold og de jeg nesten har vært i forhold med. Det skal nevnes at jeg ikke har vært i mange forhold, får helt panikk av det. Men nå har jeg en kjæreste jeg har vært med i 4mnd. Vi var gode venner ett år i forkant, så han vet om alle mine problemer i forhold til angst og forhold. Vi snakker veldig åpent om det, jeg vil han skal vite hva som foregår i hodet mitt. Jeg har ikke vært åpen med noen andre om det. Jeg kan være stormforelsket en uke, så kan jeg ha angst og stille spørsmål ved forholdet uka etterpå. Jeg klarer noen ganger å legge fra meg tankene. Men de er alltid der underliggende. Tankene ødelegger turer vi har sammen, hvertfall for meg. Jeg kan glede meg til noe vi skal sammen, så blir alt ødelagt pga mine tanker. Men hvordan vet jeg forskjell på om det er rocd eller om forholdet bare ikke er riktig? Jeg har ikke lyst til å slå opp!! Vi skal på tur sammen neste mnd, jeg har sett frem til denne turen i mange mnd. Han har ei datter på 7, så vi har ikke allverdens med alene tid. Vi skal dra alene på turen, men jeg er redd for at tankene mine skal ødelegge det.