Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Psykiatri i Norge

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Psykiatri i Norge

aug 13 2020 - 11:30
Jeg sitter igjen med det inntrykket etter å ha prøvd ut det meste av behandling innen psykiatrien, at hele hjelpeapparatet er et luftslott.Når det gjelder DPS, er de opptatt av å sende deg hjem fortest mulig uansett diagnose og problemer.

Modum bad avviser deg uansett hva du sender inn av info og diagnoser. De begrunner avslag med hovedproblemet mitt er personlighetsforstyrrelser, når alle andre (fastlegen og meg selv inkludert) mener at angsten er hovedproblemet.

Man blir en kasteball i systemet. Hadde man brukket beinet, hadde man fått hjelp umiddelbart..
Avatar

Re: Psykiatri i Norge

aug 13 2020 - 15:37
Kan signere under den :) Tror kanskje det er fordi dem ikke kan hjelpe så mye fordi dem har ikke kompentanse. De i psykiatrien har bare studert det, eller de problemene og diagnosene på en skole og i en bok. De har ikke fått kjenne på brukerne sine på hvordan det er å slite med alt det inni seg og streve med de psykiske vanskene i hverdagslivet.

De forstår psykisk helsevansker utenfra , ikke innenfra som mange av brukerne/pasientene i dps/psykiatrien gjør.

Skal man ha hjelp, må man hjelpe seg selv. Det er det jeg gjør. Se på videoer, les bøker, les ting på internett, og reflekter på det med å feks snakke med deg selv... se på egne sider i deg selv som er "problematiske", som har undertrykt, grav opp mørket og se på de mørke sidene... personlig utvikling. Tungt alene, men det blir lettere etter hvert og med hvert skritt man tar. Kanskje det og er meningen man og må gå veien alene noen ganger, fordi en dag kommer man til slutten av tunnelen og da vil man være takknemlig for alt slitet og alt man har gått gjennom og klart.

Kanskje og på veien kan det hende man møter andre som kan hjelpe, enten det er noe gjennom internett som blogg man kommer over. Mye hjelp å få på blogger eller annet på internett som instagram.
Avatar

Hei

aug 13 2020 - 20:31
Det er viktig at du vet de har mislyktes og ikke du hvis du ikke blir bedre.Da har de gjort noe galt veldig ofte er det for lett å legge skylda på pasienter at de enten ikke prøver hardt nok og ikke har nytte av terapi.hva betyr vel det egentlig at man ikke har nytte.hva med at man hadde hatt det hos en annen terapeut.modum bad er jo kjent med at man må være stabil når man skal dit.De er veldig strenge på kriterier hos dem.er en grunn. At de har gode resultater spørs hva slags pasienter man har har man mer friske er resultatene bedre og.Jeg anbefaler deg stå på be legen henvise til privatpraktiserende med frikort.AT du står på og det blir bedre med tida,
Avatar

Enig...

nov 27 2020 - 18:21
Jeg har vært inn og ut i tre å nå...De snakker om hjelp. Jeg skjønner ikke hva de mener med hjelp. Prate, med noen hjelper litt, med det er bare toppen av isfjellet. Prykiatri er en vits kort og godt. Det eneste jeg ser for meg kan hjelpe meg er om jeg kan få uføre og få rom til å jbbe med det jeg sliter med selv. Prykiatri er bare seigpining.
Avatar

Re: Psykiatri i Norge

nov 27 2020 - 18:36
Nå skal vi ikke glemme at både pasienter og behandlere utsettes for et tidvis utilbørlig press fra særinteressegrupper, som ikke har interesse av andre løsninger enn de som gagner dem selv.

EDIT: 3 år er ingenting... jeg sluttet å telle etter det var gått mer enn 10.
Avatar

Re: Psykiatri i Norge

nov 27 2020 - 22:17
Dette gjelder helsevesenet i Norge generelt, uansett lidelse. Vi tror vi er så flinke her til lands, men det er vi ikke. Vi har bygget opp et system som funker på ting som f.eks. beinbrudd. Det er i sin kompleksitet ukomplisert.

Jeg kunne tenke meg at man møtte litt mer empati, og mennesker som tar seg mer tid enn de gjør i dag. Jeg sier ikke at det er menneskene sin feil, men systemet. Mitt inntrykk er at folk i stor grad sendes hjem med beskjed om å vente og se, eller smertestillende. Grunnen til at vi gjør det, er fordi det ofte fungerer. Men når det ikke er like lett er vi maktesløse.
Avatar

pssssst

nov 29 2020 - 20:37
asså jeg har vært leeeeenge
inn og ut av psykatri
går fortsatt ukentlig DPS
og psykiatrisk dagsenter
det jeg har observert
er mangel på ressurser!
de kan ikke la deg feks
få en uke til innlagt
for 100 stk står i kø
de er presset som faen
gå til politikerne!
Avatar

Noe er galt

des 1 2020 - 11:50
Det er som en ond sirkel..... Jeg jobbet, ble så sykemeldt på grunn av angst og tidvis depresjoner. Jeg fikk ikke hjelp raskt nok fra DPS og det jeg fikk var vel ikke mye å skryte av. Kom i gang med en behandler og så skulle hun slutte, så var det å vente på en ny behandler. Han mente jeg ikke trengte hjelp. Veldige vonde opplevelser når en i tillegg er sårbar. Inntekten ble senket ned betraktelig da det gikk over til AAP. Hjelpen uteble fortsatt fra DPS og NAV forsøkte å sende meg på noen "kurs" i jobbsøk. Det fungerte ikke og hele veien var jeg så stressa, fordi "alle" ville jeg skulle bli bra fort.
Så når en ikke får hjelp i tide, eller rett hjelp, så kommer det andre ting på, som bekymringer økonomisk og hvordan skal jeg klare dette.
Etter noen år fikk jeg 50 % ufør, da det ble avklart at jeg skulle klare 50 % stilling. Vel, det var fortsatt så som så med hjelp fra psykiatri og å få en jobb, med en ustabil psyke gikk heller dårlig.
Jeg forsøker å ikke svartmale psykiatrien (er nært ved å gjøre det nå), men jeg er tydeligvis ikke psyk nok til å få hjelp.
Jeg har med tiden fått mer tanker om at psykiatrien kanskje burde se oss individuelt. Selv om vi har den samme diagnosen, så er det nok mange forskjellige tilnærminger.
Nå har jeg nærmest gitt opp. Sitter bare på vent. Vet ikke hva jeg venter på lenger heller.
For egentrening så prøver jeg å gå turer og få til daglige gjøremål, men det er vanskelig. Det verste er vel følelsen av å føle meg så mislykket, fordi jeg ikke en gang "klarte" å få hjelp fra psykiatri.

Til forsiden