Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Problemer/angst tar overhånd!

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Problemer/angst tar overhånd!

okt 11 2011 - 12:04
Hei alle sammen!

Situasjonen er slik: jeg har gått ferdig 3 år på allmenn, som jeg sleit meg gjennom (enormt med fravær). Klarte likevel å oppnå et ok snitt på 46,2. Jeg søkte meg inn på fysioterapi og psykologi årsstudium på henholdsvis 1 og 2 plass. Deretter idrett årsstudium på 3.plass. Jeg kom inn på idrett. Det var forsåvidt ikke det værste jeg kunne studert siden jeg interesserer meg for trening (spesielt med vekter og kosthold) men har også gått på fotball i mange år. Men jeg sa rett og slett fra meg plassen pga. angst. Jeg tør ikke å flytte, er redd for å gjøre feil faglig, ikke være rask nok, kondisjonssterk nok, har nesten aldri gått på ski før. Hva ville de andre si? Le av meg?

Greit nok tenkte jeg, kanskje jeg kan gå et år på folkehøgskole. Søkte meg inn på forskjellige med idrett på, fikk plass, men takket nei til alle i siste liten. Jeg orker ikke tanken på å være rundt masse mennesker og gjøre praktiske ting med andre. Hva om jeg gjør noe feil? Jeg føler jeg ikke passer inn, og vil helst bare ha kontroll og trygghet.

Etter mye om og men, har jeg nå klart å begynt på et nettstudie gjennom nks (årsstudium). Jeg bor altså hjemme hos foreldrene mine i en liten bygd med 2000 mennesker og studerer hjemme. Jeg klarer å stå opp kl 8 og begynner å lese halv 9 til halv 3-3 ca. med noen pauser. Faget er ok også (sosiologi). Merker at i mens jeg leser tenker jeg ofte på trening osv og sklir ut. Dette har jeg tatt opp studielån for...

Har tenkt på flere ting jeg kunne passet til: personlig trener/fysioterapeut (kanskje begge deler) kanskje ha eget treningssenter i framtiden, sosionom, psykolog (litt skjøvet dette vekk i det siste pga. karaktersnittet). Men jeg orker ikke tanken på å begynne på disse studiene og så få meg jobb etterpå. Bare det å finne frem på studiestedene er jo skummelt nok. Hva med å få seg jobb etterpå å takle alle forventningene og presset?

Men værst av alt: det å føle seg helt idiot som ikke flyttet vekk og studerte som alle andre. Ser nå bilder av alle på facebook som er på fhs eller bor i storbyene hvor de koser seg med andre studenter osv. Mens jeg sitter her hjemme hos mamma og pappa å prøver å lese så godt jeg kan. Føler meg ikke bra når folk spør hva jeg gjør: ''jeg studerer''. Hvilken skole da på? ''jeg studerer hjemme, nettstudie''. Blir bare gigaflau, og prøver å unngå emne, eller unngå kontakt med folk/folkemengder generelt. Foreldrene mine vet om angsten min, men er ikke så mye de kan gjøre utenom å si: ''du må bare hoppe i det, det er eneste måten''. Legen sier det samme, men det er dessverre ikke så enkelt for meg. Har ikke gått til psykolog. På videregående var det ok, fordi da hadde jeg noe fast å gå til som mange andre også gikk til. Det var ikke forventet at jeg MÅTTE ha en jobb ved siden av for eksempel. Jeg skjøv framtiden vekk.

Jeg er livredd for å gjøre feil, har unngått praktiske ting (skruing, mekking, fikse ting, arbeid) i hele mitt liv i redsel for å gjøre feil. Har også vokst opp i en teoretisk familie hvor jeg har ''sluppet'' alt slikt arbeid. Jeg liker heller ikke å forholde meg til andre mennesker. Selv om jeg blant minne venner har en maske på, og snakker masse og er frampå. Blant ukjente er det noe helt annet. Jeg liker ikke å gå i kantiner, butikker, finne frem i storbyer, kjøre bil på ukjente steder, parkere, gå på restauranter og den type ting. Og er redd for å gjøre feil i den minste ting: for eksempel på videregående, bare å ta opp et volleyballnett i gymtimene kunne jeg ikke gjøre. Jeg er et lite selvstendig menneske som ikke klarer å ta ansvar. Det er få som vet om problemene mine, og tror jeg er en glad type med mye humor. Sannheten er en annen. Jeg vet ikke helt hva panikkangst er, for jeg utsetter meg ikke for ting jeg treffer på angsten.

På ungdomsskolen hadde vi arbeidsuke, og da var jeg på en elektronisk butikk. Der satt jeg og monterte tv-bord (noe jeg var livredd for å gjøre). Jeg fikk det ikke helt til, og en av de som jobbet der sa så jeg hørte det til en annen: ''er han helt idiot? får han det ikke til?'' - det førte til at jeg sluttet etter den dagen. Har senere jobbet deltid og sommer på et gartneri hvor jeg fikk luselønn (valgte det fremfor arbeid hvor jeg måtte vær sosial), hvor jeg gjorde forefallene arbeid. Var da flau over å nevne at jeg jobbet der til andre. Sluttet der etterhvert og klarte til slutt å presse meg til en sommerjobb på matbutikk hvor jeg holdt ut i 5 uker (gruet meg ofte og mistet matlyst, vonde ledd osv). Følte jeg ikke hang med, og gjorde mye feil i kassen osv. taklet ikke å måtte gjøre det hele tiden. Nå har sjefen ringt meg så jeg, men jeg tør ikke ta telefonen, og unngår situasjonen. Jeg skulle gjerne hatt en jobb jeg passet til, men vett ikke hva med min idiotiske personlighet. Jeg ofrer det å ikke ha penger for å slippe å møte på angsten osv.

Er veldig opptatt av utseende, og planlegger treningen min og alt (har personlig trener over nettet) og føler dette er eneste plassen jeg kan føle mestring når jeg når målene mine. Jeg er også ganske flink å synge/rappe, og har opptrått før på små arrangement og kulturmønstringer (ofte da sammen med noen siden jeg ikke tør å komme videre alene), og har fått skryt for dette. Men er lenge siden jeg har opptrått nå. Holder på å lære meg gitar også. Er ellers ganske flink å skrive og dikte.

Har også blitt mye mobbet på barne- og ungdomsskolen (pappa sitt yrke) - men det var ikke det værste. Jeg gjorde noe med en gutt en gang i 7ende klasse. Dette skulle være hemmelig, men han klarte ikke å holde det hemmelig. Dermed visste hele bygda om dette og ryktet gikk på skolen osv. Jeg følte at alle glodde på meg, og jeg fikk kommentarer både verbalt og at noen skrev på benker osv. Heldigvis stoppet dette når jeg begynte på en annen skole (videregående) men jeg har enna følelsen av at (mange vet). Jeg er forøvrig heterofil. Jeg benekta selvsagt at dette skjedde (har bare sakt det til noen få venner jeg (ca. 4) mens de to beste jeg har nå ikke vet at det var sant. Poenget er at jeg har benektet det i alle år. Men mange har nok visst det likevel, hvorfor skulle han andre liksom berette noe sånt om seg selv?! Tanken var å flytte vekk herfra å gå på idrettslinje etter ungd.skolen etter alle ryktene, men selvsagt ble jeg hjemme. Begynner nå å bli mektig lei av bygdetullingene her som kritiserer deg bare du går allmenn eller tar utdanning, neida her skal alle være sveiserer og jobbe på den lokale fabrikken. Hvis ikke er du homo.

Jeg var også sammen med ei jente i litt over 1 år. Dette gikk veldig skeis etter en god start. Jeg ble konstant sjalu, og klarte ikke tanken på at hun hadde hatt noen før meg. Jeg overvåket henne og nektet henne å være med venner. Jeg tok hardt i henne noen ganger (dyttet henne, smekket henne litt på kinnet) og klarte også å være utro en gang. Jeg prøvde å tvinge henne til å være sammen med meg, gikk opp på et fjell og sa jeg skulle ta selvmord. Det gikk en gang, men til slutt klarte hun å gjøre det slutt. Det er nå 2 år siden, og jeg kjenner av og til savnet av henne, og har hatt veldig dårlig samvittighet (har heldigvis forandret meg fra den personen jeg var da). Bare fordøm meg alt dere vil, men dette er fakta. Sånn var det da. Hun har tilgitt meg, og vi kan snakke den dag i dag.

Mine 2 kamerater som jeg er veldig glad i, vet ikke at jeg har angst (de er to enkle sjeler, men ville nok forstått, eller ville de?) og de mener jeg burde få meg en deltidsjobb. Jeg klarer det ikke.

Hva i alle dager feiler det meg, og hva skal jeg gjøre for å forbedre min livssituasjon?!
Avatar

Re: Problemer/angst tar overhånd!

okt 11 2011 - 13:20
Går du til psykolog, eller får noen form for behandling?
Avatar

Re: Problemer/angst tar overhånd!

okt 11 2011 - 13:46
Nei jeg gjør ikke det. Har vært en tur hos lege og han sier: du må bare utsette deg for det du er redd for. Jeg nevnte til mamma og pappa at jeg kunne tenkt meg time hos psykolog, men de mener at psykologen bare vil si det samme som legen.
Avatar

Re: Problemer/angst tar overhånd!

okt 11 2011 - 13:50
Hvis du har ork til det synes jeg du skal vurdere å bytte fastlege, eller kreve henvisning til psykolog. Høres ikke ut som legen din tar deg på alvor. Det er veldig greit å få hjelp hos psykolog/psykiatrisk sykepleier osv. Er ikke alltid det skal så mye til før ting løser seg:O)
Avatar

Re: Problemer/angst tar overhånd!

okt 11 2011 - 13:58
Jeg er enig med det i at jeg burde tatt time hos psykolog. Har ikke penger selv, så da må jeg evt. få av foreldrene mine, men dette er jo noe som er viktig. Det fins vel ingen ordning som gjør at får dekket noe?
Avatar

Re: Problemer/angst tar overhånd!

okt 11 2011 - 14:03
Det finnes ordning som dekker det aller meste, du må betale en egenandel på ca 300,- pr. gang men når du har fylt opp egenandelskvoten pr. år som er ca 1800,- er det gratis. Skal du gå uten henvisning koster det fort 1000,- pr. time. Derfor er det greit med henvisning fra lege
Avatar

Re: Problemer/angst tar overhånd!

okt 12 2011 - 00:05
Nei jeg gjør ikke det. Har vært en tur hos lege og han sier: du må bare utsette deg for det du er redd for.

Da hadde jeg tatt første telefon eller internett og byttet fastlege med engang,det der er TYPISK en lege som ikke har peiling hva han snakker om. Det er sant at du skal utsette deg for ting du er redd for,MEN noen trenger mer hjelp til det en andre,veiledning til hvordan du skal gå frem,kanskje noen medisiner til og begynne med? Lære om mestring?

Jeg har hatt en lege som har sagt til meg akkurat det samme og psykologer og jeg har fyrt av regler mot dem og sier akkurat det jeg mener om dem.Byttet lege har jeg gjort og har en som er villig til og hjelpe meg videre og venter no på psykolog time med ei dame som har fått masse skryt.

Leger generelt er for opptatt av medisiner,sliter folk med angst/deprisjon så er det og hive innpå med medisiner og krysse fingrene. Dem gidder ikke og ta seg bryet og tenke på andre utveier. Skulle personlig ønske det fantes en pille som kunne gjør at om du tok den så fikk den personen oppleve et skikkelig panikkanfall slik dem kunne føle hvordan det er. Tror pipa hadde fått en annen lyd då.

Men slik samfunnet vårt er idag så er det preget av masse stress og forferdelige krav til både elever ( karakterer ) o.s.v kjenner mange som går skole som både drikker liter på liter med kaffi for og holde seg våken og pugge til prøver o.s.v

Avgiftene øker,alt blir dyrere og norge blir rikere. Da blir d stress av økonomi som fører til bekymring som fører til deprisjon som fører til angst. Bare vent om noen år er det her den nye folke sjukdommen. Tro meg...

Lykke til videre !!!
Til forsiden