Hei! Jeg ble akkurat medlem her. Og dette er min første post.
Jeg sliter med ptsd. Jeg har prøvd å finne andre i samme situasjon, men har funnet ut at det er utfordrende. Ingen aktive forum? Angstsirkel har jeg prøvd å kontakte, men får ikke svar.
Nå for tiden så er det så mye i media om de overlevende etter terroren på Utøya.
Jeg er også en overlevende- men kan aldri snakke høyt om det eller dele det på samme måte, da dette er jo veldig privat anliggende og også svært utleverende, om andre og seg selv. Det føles ekstra ensomt i ptsd-bobla mi.
Måtte bare få ut et hjertesukk.

min første
diagnose var
faktisk ptsd
pga traumer
så bra du postet her da
fortsett med det
og kom gjerne til discord
det er viktig å vite
du er ikke alene
men kjenner følelsen ;)

Ja, burde vært et Tema forum for "PTSD" ettersom det er underliggende trigger for en del psykiske lidelser. Jeg har PTSD som har medført OCD, men det er jo "egentlig" PTSD jeg har.

@Aliengang72 -
Takk for svar! Din første diagnose? Har dine erfaringer påført deg andre diagnoser?
Det er veldig skummelt å skrive, kjenner jeg. Fint å få svar, så takk igjen :-)
Discord - fortell gjerne mer om det.
Det er godt at andre vet hva det innebærer, men vært vanskelig å finne forum-

@Alexsander89 - Takk for svar :-) Ja, til eget temaforum! Jeg har selv perioder hvor tvangstanker er veldig forstyrrende for helt daglig fungering. Tar tid å forstå hva som henger sammen med hva, men faller på plass etterhvert med tiden.

@Gameofroy - Takk for svar! Ja, det er det - at det er vanskelig å finne noen som kan relatere. Men igjen, så kjenner jeg på at jeg kan relatere til alle som bærer smerte og som vet hva livet kan innebære. Men det er som jeg bærer en sort stor ballong inni meg som jeg er redd sprekker så fort jeg blir litt nær mennesker. Jeg liker ikke det. Det har gått mange år, men ballongen blir ikke mindre, bare mer elastisk, på en måte. Jeg begynner å bli redd for fremtiden og hva det innebærer. I perioder er det umulig å samle tanker. Leit å høre om dine erfaringer, som igjen rørte som mye i meg. Kjenner jeg blir kvalm. Beklager, ikke din feil. Men slike ting gjør meg så dårlig. Så, er det en (nett)form for ekpsoneringsterapi-ish. Kan det funke også? Varm klem tilbake, voksent barn i slutten av 30-åra.

@Tardetsommanhardet - Takk! Ja, man tar det som man har det. Og i noen øyeblikk vender meg seg til andre for å føle seg mindre alene. Det er greit at det ikke blir snakket om, men det er vel triggerhelvete som trykker på. Det kan føles ut som å stå alene. Men man er jo alene om alle følelser man har, så man er alene. Man kan prøve å dele, men opplever ofte at det kan være belastende for andre. Dobbel skamfølelse. Så trekker jeg meg unna sosialt. Tjo hei.

Hatt det fra ung alder, en overlevende fra altfor mange ting et menneske skal gjennomgå fra andre

Slet mye med PTSD fra å ha blitt utsatt for blind vold og også en drukningsulykke. Det jeg kan si er at det blir bedre over tid, etter hvert kommer minnene mer på avstand og koblingene blir svakere i hjernen. Fysisk trening hjalp meg en god del med å kunne klare stressfølelsene bedre. Bomiljøet er viktig, finn deg et rolig stille område med snille naboer (eldre mennesker er ofte topp).

Eksponeringsterapi for steder o.l. der du fikk de traumatiske minnene hjelper for å få det mer på avstand i tid og rom. Justis ville nok ha hjulpet meg til å føle meg tryggere, men i mitt tilfelle var det gjerningsmenn politiet ikke fikk tatt. Det hjelper imidlertid å tenke rasjonelt og logisk på det, hva er den reelle sjansen for at dette vil skje igjen med akkurat deg, forsvinnende liten i denne komplekse verdenen etter fysikkens lover og også statistisk eksepsjonelt usannsynlig.

Jeg brukte også angstdempende medisiner, men ble avhengig av disse og det ble verre ikke bedre både på kort og lengre sikt som resultat. SSRI synes jeg ikke ga noen bedring i symptomer. Det snakkes nå mye om potensialet av MDMA og ketamin-terapi mot minnene, men litt usikker på om det gir noe stor forbedring.

@HarleyRed
@niknak78

Ja, det tar tid. Og jeg opplever det slik at det går i perioder selvom det er konstant også. Må balansere alt så veldig. Mye mennesker, mye støy, mye bevegelser, alt kan bli så fullstendig forstyrrende og utmattende. Jeg må ta pauser gjennom hele dagen. Og fungerer da i periodevis veldig dårlig
PTSD(kompleks)boblene er utmattende følelser. Det er slitsomt å dra seg opp. Det er slitsomt å gjøre husarbeid og alt flyter. Jeg ehar så mye stress i meg. Det føles jo som det blir bedre med tida. Marerittene er borte og de største smertebyllene har sprukket. Men etterhvert så merker jeg at jeg fungerer dårligere og dårligere i arbeidslivet og relasjpnsmessig. Jeg er så sosialt hemmet og har begynt å bekymre meg for fremover.

Hel på deg. Jeg har også PTSD. Jeg kjenner meg så godt igjen i det du beskriver. Jeg er også kommet til et punkt der jeg bekymrer meg mye for arbeidslivet. Jeg skiftet jobb i sommer i håp om at det skulle bli bedre men det ble det dessverre ikke. Jeg har det tøft sånn generelt men det er dobbelt så vanskelig når jeg er i arbeid. Vis jeg ser tilbake på hvordan jeg var før jeg ble dårlig så kan jeg faktisk si at jeg ikke kjenner meg selv igjen.