I dag er jeg vell kommet frem til at jeg kansje velger og gå tilbake til medesin, ssri for panikkangsten.

Trenger da noen råd hva skal jeg gå for, cipralex eller zoloft.
Noen som orker og dele noe her.

Er lei av alle disse anfallene, ikke sånne voldsomme anfall at jeg faller mellom stolene men dem er no ubehagelig allikavell og ønsker meg litt roligere dager som er mer oppløftende en nå.

Er det noen av dere med panikkangst som tør og trene osv ?

Setter pris på tilbakemeldinger..:)

Jeg er 20 år og har slitt med panikkangst i ''bare'' et år og jeg hadde først ingen problemer med og trene fordi fokuset var på at jeg hadde en cyste i hodet så det var det jeg var redd for, men nå har fokuset blitt på hjertet og jeg er fult utredet ingenting galt men tørr fortsatt ikke trene, såsnart jeg tar 4-5 armhevinger så kjennes det ut som jeg svimer av og hele kroppen begynner og stikke og det prikker overalt :( skikkelig plagsomt!

jeg har selv fått påvist panikkangst. men det er ikke sånn veldig, kjenner bare at jeg blir ekstra nervøs når det er mange rundt meg, og ingen steder å flykte, og jeg kan være i faresonen for å få oppmerksomhet. men det kommer også av agorafobien som jeg har. så de er mange sider som spiller inn. jeg har ikke så ofte de anfallene, er vell mer frykten for at det kan skje, hva om... hva vist... hva...... de katastrofetankene, mens noen ganger ut av det blå så kan jeg plutselig begynne å skjelve, svette, bli livredd. sånn uten noen grunn. og da slår panikken inn. jeg har ingen erfaring med medisiner, da det egentlig aldri har vært snakk om å starte på medisiner, jeg føler det blir litt som å skyve lorten under teppe. om du har mistet en blomsterpotte med masse jord på gulvet, også koster du det opp, men istede for å ta det opp og kaste det, så koster du det under teppe. det er der fortsatt, du veit at det er der, og du må gjøre noe med det, ellers forsvinner det aldri, men du utsetter det, fordi du ikke ser det, og det er liksom borte. men det er der, og det må jobbes med for å forsvinne, ikke bare syve det under teppe. men ikke missforstå, jeg synes det er flott at det finnes medisiner, og har full forståelse for at folk velger å prøve det, for å bedre livssituasjonen sin, og har go nytte av det mens en jobber med saken, og samtidig da klarer å fungere normalt. selv om en har en lidelse eller flere. så jeg er ikke i mot medisinering av psykiske lidelser, men kanskje prøve noe annet først, jobb med det, og eventuelt velge å bruke medisiner som tillegg, så en kan få en bedre dag. jeg har selv ved et par anledninger prøvd ut beroligende/sovetablett (en gangs tilfeller), når jeg har hatt en veldig dårlig periode, hvor jeg har vært innlagt, og hver gang har det vært ett eller annet som ikke har stemt, først kan det ta 1-2 timer før de fungerer (når det vanligvis tar 15-20 min fikk jeg beskjed om), forså å plutselig sovne uten å helt skjønne det, for så å våkne 2-3 timer etterpå og ikke skjønne noen ting, og ha litt småpanikk. før det roer seg. også har jeg vært borti en anledning med halusinasjoner. så derfor er jeg litt skeptisk til medisiner. men er flott at det finnes om det trengs.

jeg prøver å trene så ofte jeg kan. men det går veldig opp og ned, noen ganger kan jeg trene hver dag på treningssenter uten noen problemer, mens andre ganger kan jeg ikke trene på en uke, fordi jeg er så redd for den oppmerksomheten, og at andre ser meg, også er jeg ikke alltid i så god form (psykisk) at jeg orker å trene, selv om jeg burde trent mye mer.så i gode/ok perioder trener jeg, mens i vondere perioder, så holder jeg meg for meg selv stort sett hele tiden, for å ikke trigge angsten for mye, og gjøre den værre enn den er. jeg synes absolutt du burde trene selv om du har angst. det er veldig godt, og kan hjelpe deg til en bedre hverdag, med mye mer energi og glede. er ikke nødvendig med treningssenter, men jogg/gå deg en tur. eller tren styrke hjemme? bare det å få litt trening gjør veldig godt :))

Er ny i angstverden selv. Hadde først små anfall inni mellom, etter en hendelse som skremte livshiten ut av meg, den ene gangen jeg prøvde cannabis. lå å skalv og svetta i en uke i strekk, null søvn.. verste jeg noen gang har vært med på. Uvirkelighetsfølelse kom, som har vart i 3-4 uker nå. Har hatt tankekjør, tanker om hvorfor vi er her, depresjon osv. Fikk utskrevet cipralex (går ikke på dem) Nonsynan ( ikke dem heller) og sobril, som fynket ok. jeg tar en sobril når jeg får anfallet på det sterkeste, bare for å roe meg. utenom dette rører jeg ikke medesiner, stol på meg når folk sier at det er bare og skyve problemet under tepper. Se på det slik, å mestre angsten ved å ta selvkontroll og lære seg teknikker, er en mye bedre følelse, enn å mestre den ved hjelp av medesiner som trenger inn i kroppen. Nyere forskning viser at medesiner kan være med på å forsterke angsten idet dem går ut av kroppen, og om du ønsker å slutte må du holde på å trappe ned. Jeg selv, skjelver bare av å skrive dette fordi jeg liker ikke å grave å skrive om angst, men det går over. fikk et anfall igår hos en vennine, gikk hjem og tok kontrollen selv! det går faktisk over, og for min del går det mye bedre nå. får en uke siden, kunne jeg ikke gå ut å være med noen uten at min egen mor var rundt meg. Jeg kunne ikke ha besøk av venniner, og jeg fikk totalt panikk om jeg fikk et anfall. Nå er jeg sosial igjen, går å shopper + jeg roer meg ned uten beroligende! du fikser dette uten medesin, stol på meg! Det er utrolig ubehagelig når det står på, tro meg.. kveldingsfonemmelser å svette, ikke noe godt, men det er jo ikke farlig. Medesiner skal tas i bruk om det har noe med det fysiske å gjøre, ikkje psykisk, for det blir du bedre av når du med det første klarer å bli frisk. Går du på medesiner, blir du i midt hodet, '' falskt frisk''. lykke til :)

Fint at dere engasjerer dere, takk for det :)
Panikkangsten er vond og komme over spesielt når den mer eller mindre melder seg hver dag, som nevnt ikke så hardt men tung alikavell.

Jeg er heller ikke noe særlig for disse medesinene tenkte kansje bare at det ville hjulpet litt på, blir jo så lei og fortvilt over denne uønskede angsten.
Man blir jo også ikke mindre redd og angstfull når man leser at feks stresset og angsten kan, understreker kan medføre tidligere død.

Nå fikk jeg skrevet det, beklager skriverie om nettopp det. Om det henger på grein eller er sant veit jeg ikke.
Kansje man her snakker om en meget alvorlig form for angst, stress og depresjon..

Alle disse angstsymptomene som kroppen utsettes for er heilt jævlig...........

helt enig med deg, men det at du er redd for tidligere død er også noen av disse katastrofetankene du får. Senest igår, når jeg fikk anfallet igjen, trodde jeg at jeg ikke fikk puste, ble hysterisk og ba mamma kjøre meg til legevakten.. hun begynte og le ( hun har selv slitt me dette når hun var på min alder) hun er kvitt det også!! uansett, når jeg kom hjem begynte jeg å kjenne på puppene om jeg hadde kul, for de var ømme, da var det kreft jeg hadde fått. Alt dette følger med angsten sjønner du, hjernen spiller deg et puss! Når vi har angst mister vi det filteret vi ellers ville hatt, for til vanlig ville ikke du tenkt over dette med stress, men siden du har angst og sliter med det, blir du kanskje 10 ganger mer nervøs enn du ellers ville hatt! om du har et ok kosthold, og er mye ute, så kan du leve vel så lenge som de som er ''sove'' mennesker og ikke stresser i det hele tatt :-) men hallo, jeg ser tanken din... blir nervøs jeg også!

Henger meg på her jeg også. Jeg har helseangst, panikkangst og depresjon. Det er helt utrolig hvor mange forskjellige symptomer man kan få ved angst. Jeg blir så sliten i disse dårlige periodene, at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Prøver å tenke at jeg ikke kommer til å miste kontroll eller bli gal, men det er neimen ikke lett å la vær å katastrofetenke heller. Jeg har så mange rare følelser som får meg til å tro at det må være noe veldig spesiellt ved meg. Hva feiler det hjernen min, egentlig? Plages også av uvirkelighetsfølelse nå. Jeg er dessuten veldig urolig på morgenen nå for tiden. Våkner med uro, angst og en dyster følelse. Er det flere som har opplevd det?
Jeg har også lest det med panikkangst og forkortet levetid. Grøss, man blir ikke akkurat roligere av å lese om det. Samtidig vet jeg jo om flere gamle mennesker over 80 år, som jeg vet har slitt med tunge depresjoner og angst store deler av livet, som fortsatt lever. Så alt er relativt. Det er sikkert bra å forsøke å holde seg i rimelig god fysisk form, og ikke drikke og røyke for mye. Jeg håper og tror at noe av grunnen til at folk med panikkangst lever kortere (statistisk), også kommer av at denne gruppen oftere lever mer usunt og stillesittende, og har et høyere alkoholforbruk enn folk flest. Dessuten vil jeg tro at selvmord også virker inn på statistikken. Men det er klart at mye stress i lang tid virker negativt på kroppen, så det er vel en sammenheng.

I dag så har dagen vært sterk preget av panikk og angst, dette kun av et ekstrahjerteslag selv om jeg veit at det ikke skal være farlig.

Alikavell så trigger dette heile min psyke og balanse og dagen blir der etter også..:(

Er det så det skal være ? og så lurer jeg på om noen har kommet seg over panikkangsten / angsten og fått livet tilbake uten og måtte bruke disse medesinene som mange sier man må svelge unna.

Jeg er ikke på medesin.....