Jeg går som regel rundt med en "hverdagsangst" eller hva jeg skal kalle det.. kan være redd for å dra på ting i tilfelle jeg får angst.. angst for angsten...men ting jeg har gode rutiner på går som regel greit. Har vært i jobb hele tiden.
Nå i jula skjedde det litt forskjellige ting som har vippet med fullstendig av pinnen... å jeg har glemt hvor ekstremt vanskelig dette er. Jeg får ikke i meg mat... jeg kommer meg ikke på butikken... det går jo ikke over samme hvor mye jeg prøver.. jeg lar alle følelser bare få være, jeg puster meg gjennom dem.. sier til meg selv jeg må la det bare komme, å prøver å gjøre mest mulig normale ting.. men det nytter ikke, står bom fast. Følelsen av å miste pusten å kaste opp å aldri vil bli normal igjen tar så over nå... jeg skriver her, jeg har kontaktet lege, jeg lager litt storm nå føler jeg... vil bare at hvem som helst skal få det til å forsvinne. Flere som har det sånn? Jeg trenger å høre lykkelige slutter. .

Hei Selma.

Du lager ikke storm i det hele syntes jeg. Du forsøker bare å finne forståelse og medfølelse mens du selv står i en storm.
Angst kan til tider være overbærende, og ikke minst overdøvende. Det blir altoppslukende, og tiden går så sakte at det føles som om det aldri vil ta slutt.
Det er rart hvordan vi så fort kan glemme hvordan vi er når vi er "bedre". når først angsten tar rot og fyller brystet og hodet med trykk og støy.
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i hvordan du beskriver følelsene og ubehaget du opplever. Jeg har mang en gang utsatt handleturen i dagevis som følge av det som svirrer rundt i brystet og hodet mitt. Sosial angst er noe jeg har hatt hele mitt voksne liv, men det er bare først de siste 4-5 årene jeg lærte at det jeg har vært gjennom faktisk har et navn. Jeg trodde alle gikk rundt med trykk i brystet, overdøvende støy i hodet og måtte bytte klær som var gjennombløte av svette etter hver lille sammenkomst med andre mennesker. Det var jo det som var normaltilstanden for meg.

Jeg har relativt god kontroll over det nå, men rundt juletider er det alltid ekstra prøvende. Grunnen til det er nok at jeg "vet" at jeg må være sosial, det er liksom ikke mitt valg lenger. Da bygger angsten min seg opp i løpet av måneden som jul nærmer seg. Og når tiden kommer for å være med andre, er jeg allerede utslitt siden angsten har tært på for det som skal skje. Den sosiale tanken går fort tom, dagene blir ekstremt lange og angsten intensifierer ytterligere.
Da blir det fort at en trenger noen dager å lade opp på i etterkant. Det mener jeg er viktig, å være klar over at en kanskje har mindre toleranse for enkelte ting som kan trigge angsten, og at en derfor må være obs på å få ladet opp litt. Hvis ikke blir det til at en brenner lyset i begge ender, og føler med det at en ikke kan finne en slutt på lidelsen.
Det er vanskelig, det er stressende og det er vondt. Men, jeg har blitt mye bedre kjent med de tingene som plager meg. Jeg vet de kommer, og lar de komme. Det er utrolig slitsomt, men det er en ting som er enda mer slitsomt- og det er å forsøke å snu på noe, eller "vinne" over det mens det står på som verst. Det beste jeg har gjort for min egen psykiske helse er å bli bedre kjent med mine utfordringer istedenfor å forsøke å "fikse" dem. Ironisk nok har jeg aldri hatt det så bra som nå når jeg ikke kjemper i mot så mye lenger. Jeg forsøker heller å forstå hvor det kommer fra og hvorfor jeg reagerer som jeg gjør på ting som trigger angsten min.

Jeg har ikke en lykkelig slutt til deg for jeg har ikke en slutt enda, og det gjør meg glad å kunne si det. Å kunne si til deg at på tross av alt det vonde jeg har opplevd og vært gjennom, på tross av alt jeg har mistet og hvor lite jeg sitter igjen med- har jeg det bedre enn jeg noen gang har hatt det.
Det er ikke lett, det tar lang tid. Men er det en ting jeg kan si med hånden på hjertet, er det at det er så absolutt verdt det.
Derfor mener jeg at du er verdt det Selma. Du er ikke mindre verdt selv om du kanskje føler deg liten når du er under angrep av deg selv. Tvert imot. Du er råtøff som står i det, du er i jobb mens det stormer i deg. Det er mange, mange mennesker som aldri vil oppleve den turbulensen du går å kjenner på. Men det kan hjelpe noen å vite at det er også mange som oss også, vi er ikke alene.

Jeg håper du finner noe av verdi i vår delte erfaring og at du med tid kan finne din vei, og hva som virker for deg. Jeg ønsker deg masse lykke til Selma, jeg tenker på deg :)

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver om å ha angst for angsten. På gode dager klarer jeg å "tvinge" meg selv til å prøve å gjøre det jeg må, for eksempel gå på butikken. Noen ganger ender jeg opp med å snu rett utenfor døra. Andre dager må jeg godta at okay, jeg har en psykisk lidelse som gjør at jeg har begrensninger, og det må jeg leve med. Ikke kjempe i mot, som noen andre her sa.

Mine symptomer har også en tendens til å blusse opp rundt juletider.

Jeg finner stor nytte av å høre på musikk med hodetelefoner mens jeg er ute, og hvis ikke det går så prøver jeg å fokusere på pusten når det blir litt mye. Puste inn mens jeg teller sakte til 4, holde pusten mens jeg teller til 4, og puste sakte ut mens jeg teller til 8. Jeg tenker ofte under et angstanfall at folk kan se det på meg, men så vet jeg jo innerst inne at folk flest har nok med seg selv.

Håper du klarer å finne noen ting som fungerer for deg og kan hjelpe deg. Jeg heier på deg. :-)