Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Panikkangst og gravid

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Panikkangst og gravid

nov 20 2013 - 12:33
Hei.
I vår var jeg aktiv i dette forumet på grunn av massiv panikkangst og helseangst.. jeg skulle være så heldig å sakte, men sikkert bli mer og mer kvitt dette i sommer da jeg tok en totalt timeout. Fra sommer og fram til nå har jeg hatt det utrolig bra tatt våren til sammenligning. Da jeg kort fortalt daglig trodde jeg skulle dø, og jevnt hadde panikkanfall, som jeg brukte LANG tid på å godta og innse "bare" var angst.

Underveis i bedringen startet jeg med akupunktur og homeopati, noe jeg virkelig følte hjalp. Helt utrolig faktisk. Så mye at jeg avsluttet de faste samtalene jeg har hatt ukentlig på psykiatrisk poliklinikk på sykehuset.

Jeg bor sammen med samboer og sønnen vår på 2,5 år. For en uke siden fant vi ut at vi er på vei med nr 2. Det var bokstavelig talt en skrekkblandet fryd for min egen del. Forrige svangerskap var helt fantastisk. Jeg kjente ikke personlig til angst. Denne gangen gjør jeg det. Og jeg skalv da jeg så at testen viste "gravid". Gråt litt av glede, men jeg tror jeg skalv nok av engstelse. Et par dager gikk og jeg følte meg sprudlende og RÅGLAD for det vi har i vente. Dette skal gå BRA! tenkte jeg.

Etter tre nattevakter på søndagsmorgenen fikk jeg plutselig et angstanfall. Jeg hadde vondt i høyre siden av brystet, og jeg trodde jeg skulle dø. Beina ble gele og jeg ble svimmel og redd. Var fortsatt på jobb, bare en halvtime igjen av vakta. Kasta i meg en sobril (medisinen jeg trodde jeg var ferdig med), for å forsikre meg om at dette bare var angst. Det roa seg litt og jeg fikk gitt rapport uten å kollapse. Jeg tenkte i ettertid at dette var fordi jeg sikkert var sliten etter nattevakta. Litt nedtur var det, men jeg kunne ikke la det knekke meg..

I dag derimot, på onsdag, var jeg en tur på trening. Etter en styrkeøvelse følte jeg at hjertet mitt hang seg opp. Det gikk i speedfart og nekta å roe seg. Jeg ble sakte, men sikkert redd. Jeg fikk ikke puste. Føttene ble gele og hendene nummen. Jeg løp i garderoben og henta bagen, kjørte hjem i full fart. Sikkert ikke forsvarlig! Løp inn i huset. Ingen hjemme. Hjertet HAMRET. Jeg fikk ikke pusten. Fikk ikke fram en lyd. Nå skulle jeg dø. Uten tvil. Jeg prøvde å ringe samboer, ikke noe svar. Prøvde på mamma, ikke noe svar. Jeg gikk frem og tilbake i huset som en gal. Hylte noen ganger, halvkvalt. Det føltes ut som det skulle klikke for meg. At hjertet skulle eksplodere i brystet. Min siste time var kommet. Jeg fant skjelvende fram en sobril, den datt under tunga. Tunga kjentes lam, fikk den ikke opp på oppsida. Alt ble bare kaos.. begynte å grine, halvskrike høyt, trodde jeg skulle kaste opp.. fikk endelig tak i pappa på tlf. Han fikk tatt pause i undervisinga han stod i og hjalp meg pr tlf med pusteøvelser.. og det hjalp. Sakte, men sikkert fikk jeg kontroll... det må jo være et godt tegn på at dette kun var angst.. og ikke dødsdommen..

Dette hendte for en time siden. Nå sitter jeg i sofaen. Kvalm. Veldig skuffa og redd for nær framtid.. skal helvette begynne igjen? Var jeg ikke ferdig?
Er det slik kroppen til oss med panikkangst responderer på graviditet?? Det som sist gang var så fantastisk? Skal det bli sånn vet jeg ikke om jeg holder ut.. Nå er jeg virkelig på vei ned på bunnen...... igjen.
Avatar

Føler med deg.

nov 24 2013 - 20:47
Hei.
Jeg kjenner meg på en måte litt igjen i det du skriver. Selv var jeg redd gjennom hele svangerskapet og fikk en skikkelig nedtur da ungen var ca et halvt år. Jeg hadde høyt stoffskifte, men i tillegg kom angsten for å dø. Jeg var så mye svimmel, vondt i hodet, det svartnet og hjertet hamret. Sakte har det bedret seg. Jeg har veldig lyst på et barn til nå, men samtidig er jeg redd, redd for at angsten skal "ta" meg skikkelig igjen.
Tenker at det viktigste du har gjort er jo å skjønne at det er angst, og kanskje nettopp fordi du i underbevisstheten din tenker at nå passer det hvertfall dårlig å ha angst, så kommer angsten som bestillt. Mener på ingen måte at det er din feil at dem kommer for det er det ikke, men tankene våre har så mye å si for kroppen vår. Har du prøvd tankefelt terapi?
Til forsiden