Hei!

Jeg er ny her, men trengte virkelig bare et sted å slippe løs tankene siden jeg ikke har tørt å snakke med noen andre om det.

Jeg har for noen uker siden oppdaget en kul ved øret som jeg ble sykelig redd for at var hoven lymfekjertel. Samme dag som jeg oppdaget den søkte jeg febrilsk rundt på nettet for å bekrefte eller avkrefte om det var lymfekreft. På kvelden den samme dagen sitter jeg på badet og kjenner på kulen, leser om symptomer på nettet og plutselig starter en bil motoren på utsiden jeg skvetter til, begynner å skjelve/fryse og fikk sånn ut av kroppen opplevelse. Føltes ut som jeg skulle dø, mista kontrollen helt. Ble syyykt redd. Har nå i ettertid blitt sikker på at dette var et slags angstanfall.

Da jeg var hos legen med lymfekulen så fikk jeg bekreftet at det var dette og at jeg hadde noen flere på halsen. Har tatt blodprøver og de er fine, men kulene er der forsatt og jeg synes jeg finner flere for hver dag som går.

Dette har resultert i at jeg er blitt sykt redd, bekymret, innbilt meg symptomer og jeg er absolutt ikke glad ogsånt som jeg var før. Er ikke meg selv lenger. Er så lei av å bli styrt av bekymringer. Jeg er overbevist om at det er lymfekreft jeg har pga kulene, men legen sa jeg skulle se det an tre uker til. Men de blir jo ikke mindre. Livet mitt består av å kjenne etter symptomer, søke etter lymfekreft på nettet og bekymre meg i hjel.

Er så sliten av dette. Har ikke tørt å si til noen hvor mye dette faktisk plager meg.

Noen støttende og objektive tips her. Føler jeg trenger svar fra noen av dere som ser på det med andre øyne.

Er det forresten angst jeg har utviklet?

Bli komfortabel med døden. Da slutter du å frykte den og å bekymre deg for den. Du vil selvfølgelig allikevel helst ønske å leve lenger, men det er samtidig ikke noen krise om du skulle dø.

Var forresten bra at du prøvde å undersøke hva kulen var, og at du tok kontakt med legen såpass raskt. Er sikkert en fordel å være tidlig ute når det gjelder sånne ting.

"Har ikke tørt å si til noen hvor mye dette faktisk plager meg."
Hva er det du frykter vedrørende det å fortelle andre om dette?

"Er det forresten angst jeg har utviklet?"
Angst brukes i klinisk forstand for å betegne sterk, vedvarende frykt, til forskjell fra mildere, flyktig frykt. Så, avhengig av hvor sterk og vedvarende frykt du føler, så kan du kalle det for angst ja.

Og kuren til angst/frykt er å bli ordentlig overbevist om at det du frykter ikke er farlig/truende for deg allikevel.

Du må våge og være dødelig, jo mer du frykter døden, jo sterkere blir følelsen. Alle skal dø en eller annen gang, om det er imorgen eller om 50år, vet ingen. Lev livet, prøv å ikke tenk på det. Det er mye lettere å si enn å gjøre, det vet jeg selv. Men det hjelper.

Styr unna Google, eks kan man ha vondt i magen av uendelig mange grunder, men det som kommer opp på Google er kreft. Unngå Google, lytt til legen, de vet best

Jeg har kraftig uverkelighetsfølelse, hatt i snart 2uker. Livredd for å bli gal eller miste forstanden, men så tenker jeg " blir jeg gal, så blir jeg gal. Går nok bra det også "

Lykke til

Jeg vet dette, men tror det krever laaaang trening og samtaler med psykolog for at man skal kunne bli komfortabel med døden. Det tror jeg ingen kan bli, sånn helt, noen gang.

Men poenget er at hvis jeg hadde hatt vondt i magen eller i hodet feks kunne grunnene vært mange. Men når jeg har hovne lymfeknuter rundt på halsen uten å være dårlig så er det ikke så mange andre grunner enn at det kan være kreft. Så frykten min er vel egentlig reell pga symptomene jeg har.

"Det tror jeg ingen kan bli, sånn helt, noen gang."

Skjønner godt at det kan virke umulig, og det kommer selvfølgelig an på hva man legger i det å være "helt komfortabel". Men det er fullt mulig å komme til et punkt hvor man er såpass komfortabel med døden at man tenker "dør jeg så dør jeg, men jeg ønsker ikke at det skal skje". Jeg selv har denne mentaliteten, og har fått den utfordret/testet ved forskjellige anledninger hvor jeg har vært klar over at "det kan hende at jeg faktisk dør nå".

Den beste måten å oppnå en slik mentalitet er ved å ha hatt sterke negative opplevelser i livet (slik som jeg har hatt), som herder/desensitiviserer deg vedrørende døden; eller ved å være såpass lykkelig/tilfreds i livet at man automatisk aksepterer døden.

_ _ _


"Så frykten min er vel egentlig reell pga symptomene jeg har."

Når du fokuserer på at "frykten min er reell/rettferdiggjort fordi jeg har så reelle symptomer", så glemmer du poenget... Det å ha ureelle symptomer, eller å finne ut at du ikke har kreft allikevel, er bare én måte å eliminere frykten din for døden på (fordi du da ikke er døende allikevel). Men det er en løsning som avhenger av at du "faktisk ikke er døende" - og det kan dermed aldri være en like holdbar løsning som det å eliminere selve frykten for døden i seg selv.

Som med alle ting som virkelig er emosjonelt holdbare og tilfredsstillende i livet, så handler det om din interne tilnærming til ting ("døden" i dette tilfellet), og ikke de eksterne omstendighetene dine ("symptomene" i dette tilfellet).

Trodde jeg... Jeg var også helt sikker på at jeg kun hadde noen måneder igjen å leve. Dette baserte jeg på de fakta at jeg hadde veldig vondt i magen (mellomgulvet) og i ryggen. Akkurat på samme måte som en jeg kjenner som dessverre fikk dette, og døde av det.
Nå skal ikke jeg ta stilling til dine symptomer og dine plager, men mitt poeng var at jeg tok feil. Jeg var 100% sikker, og jeg tok 100% feil. Jeg googlet og leste, ringte kreftforeningen og sto på. Jeg stresset meg enda mere opp enn jeg var. Jeg tok uansett feil. Jeg håper du også tar feil. Uansett, ligg unna google. Samme hva du søker på og hvordan du søker vil du kun oppnå å finne en bekreftelse på din verste frykt. Fordi du søker på nettopp disse symptomene og kreft, fordi det er det du er redd for. Jeg har googlet meg fram til et pent utvalg diagnoser selv. Alle selvfølgelig alvorlige, de fleste dødelige. Fordi jeg søker på nettopp den måten jeg gjør, får jeg de svarene.
Lykke til, og god bedring!