Hei! Jeg har hatt en lang "karriere" bak meg som innlagt pasient, ikke klart jobb eller skole, og virkelig nådd en bunn. Nå er jeg endelig veldig langt på vei i livet mitt dit jeg vil - jeg er 2 år unna fullført bachelorstudium, jeg jobber deltid i en omsorgsbolig, bor sammen med kjæresten min, og jeg har det på mange måter endelig mye bedre med meg selv og livet mitt i en alder av 25. Diagnosen jeg har slitt med oppgjennom årene er C-PTSD.

Hva jeg vil med å skrive et kort innlegg her? Jo, ønsker gjerne komme i kontakt med andre som kan kjenne seg igjen i det å gå rundt å "grue seg" og "engste seg" for hverdagslige ting som å møte venner (jeg er ikke blant dem med mange venner, men har noen få jeg henger med av og til), møte opp til jobb (som jeg har gått til utallige ganger siden oppstart i 2017, likevel gruer jeg ofte før hver vakt og gjerne flere dager, verste fall uker, i forveien...). Er det bare jeg som har det slik? Om ikke, hva hjelper deg/dere mot dette?

Det høres forferdelig ut, monstermeg. Posten var på ingen måte ment som at jeg har det fælt, det har jeg ikke. Men håpte på å få litt råd og tips fra andre som kunne kjenne seg igjen! Selv om jeg bare er en fremmed, så sender jeg over noen gode tanker til deg.

Tror mange her kan kjenne seg i det å gå rundt og grue og engste seg over ting i hverdagen.selv selv har jeg det slik stort sett hele tida alltid noe å grue seg til.det er bra du er på vei i livet hvor du vil du takler det på din egen måte.smerte er individuelt og kan ikke måles.prater du med kjæresten din om dette.Støtter han deg?det tar mye energi å grue seg og være engstelig tapper en mye.