Hei
Er en ung kvinne som har hatt angst siden tidlig barneårene. Har hatt generalisert angstlidelse siden tenårene og til jeg var ca 21-22 år. Har hatt en veldig lang periode uten angst, i hele 10 år....Trudde jeg var kvitt det for alltid, siden jeg hadde fra før klart å komme meg selv ut av det uten medisiner/behandling.

Men i sommer så kom det tilbake for fullt uten forvarsel. Endte med ambulanse og sykehusinnleggelse. Hadde kraftig hjertebank som ikke ville gi seg, hjertet hoppet over flere slag hele tiden.... Min mann ble redd for hjerteinfarkt og det ble jo jeg og. Når ambulansen kom hadde jeg veldig høy puls og hjertet hoppet å spratt, musklene ble stive (fingrene ble som kroker)... Var under overvåkning den natta med monitor,prøver osv... Og de fant da ingen ting og jeg ble utskrevet.

Så skjedde dette igjen samme ettermiddag hjemme, stor hast til legevakten som igjen tar ekg osv. Jeg var da så stiv i musklene at jeg måtte ha hjelp av en sykepleier til å gå(grunnet store gisp, som gjør at jeg får for mye karbondioksid eller hva det nå er)... Får da møte en lege som hadde jobbet på kardiologen i mange år som sier; Da kan jeg gi deg en diagnose! Du har et panikkanfall... Ga meg 5 vival og beskjed om å kontakte fastlegen..

Da var vi her igjen... Stedet jeg trudde jeg aldri skulle komme til igjen. Har jevnlig kontakt med fastlege og vi har konkludert med at det ikke er noe galt med hjertet mitt... men allikevel får jeg periodevis veldig kraftige hjertebank og at hjertet hopper over slag. Har hatt det siden jeg satt på jobb i dag til nå...Sitter da her å kjemper mot reptilhjernen min og prøver "placebo" tanker på meg selv... Drikker kamille te til den store gullmedaljen og prøver å ikke få angstanfall. Tvilen kommer snikende, pulsen øker, muskelsmerter i bryst,rygg og nakke... Stråling til armene... Ja egentlig alt hva angsten har å by på for å få meg i ubalanse... Er så inn i hampen ubehagelig. Sier til meg selv at det ikke er farlig , men det hjelper jo ikke :(

Beklager rotete innlegg.

Så er det noen her som har noen triks for å slå av reptilhjernen? Eller kan si de kjenner seg igjen og ble bedre?? Har fått henvisning til kognitiv terapi, men har ikke tatt steget enda.... Er så redd for at det ikke skal funke og dermed måtte innse at det skal være sånn for alltid. :(

Hei kjære du :-) Jeg sliter med generalisert angst og depresjon, og hatt samme symptomer som deg med at hjertet "løper løpsk". Den første gangen det skjedde for 2-3 år siden, lå jeg og slappet av på sofaen, og jeg ble så redd at jeg satt meg i bilen og kjørte til fastlegen, som er rett ved der jeg bor. Jeg ble godt utredet, med EKG, 24-timers registrering, ultralyd av hjertet osv. Ingenting galt funnet. Dette kom og gikk, i anfall på alt fra sekunder til dager, og var meget ubehagelig. Jeg ble til slutt satt på en lav dose Bisoprolol (Emconcor - betablokker), og etter dette har jeg ikke kjent antydning en gang. Det KAN jo være tilfeldig, men nå i det siste har jeg kjent litt uro i hjertet igjen, og økte da dosen (i samråd med lege), og nå er det borte igjen. Det kan jo være verdt å nevne for fastlegen? Jeg går på en veldig lav dose (2,5 mg, økt nå til 5 mg). Jeg sliter fortsatt med angst og depresjon, men slipper i hvert fall dette urolige hjertet. Måtte bare skrive dette, i fall det kan hjelpe deg. Masse lykke til :-)

Tusen takk for svar :) Ja legen snakket om betablokkere, men at med slike medisiner så følger det bivirkninger. Er generelt nervøs for piller å eventuelle bivirkninger. Men merker nå at jeg er sliten av å kjempe 7 timer med angsten grunnet løpsk hjerte.

Det kommer som du sier uten forvarsel. Er helt greit når det bare varer 1-2 minutter, da klarer jeg å tenke rasjonelt og det trenger liksom ikke eskalere...

Må vel en tur til legen igjen. Er så rart før sommeren 2017, har jeg de siste 8 årene kun vært hos lege for graviditet og når ungene er syke. Plutselig på et halvt år, er det jeg som har klippekort... Huff.

Trudde virkelig at jeg var ferdig med angst tidlig i 20 årene også smeller det jaggu så det monner igjen. Og denne gangen har jeg det vanskeligere med å få tilbake kontrollen..

Skal absolutt snakke med lege vedrørende betablokkere igjen, kanskje noe av angsten slipper(eller finner andre måter å stresse meg opp på) ;)

Igjen tusen takk for svar :)

Jeg har ingen bivirkninger på en så lav dose, men det er jo individuelt. Også lurer jeg litt på hva som kom først i ditt tilfelle nå, høna eller egget, på en måte.. Har du angst som utløser hjertebank, eller utløser hjertebank angst? Uansett, husk at ekstraslag og slike ting er veldig sjeldent noe farlig. Uansett, masse lykke til <3 Klem

Legen mener det er det fysiske som utløste angsten i sommer. Jeg har jo hatt angst mer eller mindre siden jeg var rundt 8 år. Da jeg var barn var det dødsangst og jeg utviklet det de i dag kaller OCD. Våknet på natten som barn å vasket hender(redd for bakterier), rettet på tepper og hadde et helt hav av ritualer som måtte utføres.

Foreldrene mine tok meg med til lege, men den gangen var det ikke noe særlig behandlingstilbud annet enn "sukkerpiller" som da var placebo(de funket ikke). Foreldrene mine prøvde jo å trygge meg så godt det var mulig. OCD forsvant etter at vi opplevde en brann... Vet ikke om det var fordi jeg i underbevisstheten "skjønte" at alle ritualene ikke gav meg mer kontroll.

Angsten ble stadig bedre i tenårene, men hadde da GAD frem til ca 21-22 år... Så har jeg hatt en lang pause uten. Klarte på en måte å overvinne det på egen hånd, med rasjonell tenking, egne metoder å roe ned tankene på ect. Det har vært så og si ikke eksisterende de siste 10 årene.

Så smalt det i sommer med panikkangst- anfall, grunnet at hjertet plutselig var ute av rytme og det varte i et par timer før jeg ringte legevakten å forklarte. Da de ville sende ambulanse, eskalerte det jo videre derfra.

Det siste halve året har jeg da hatt "anfall" av ekstrem svimmelhet/kvalme... Ble utredet av nevrolog, tok mr.. men de fant da absolutt ingenting. Jeg har nå innsett at angsten blomstrer igjen. Legen mener at det kan være grunnet mange dødsfall i familie, i tillegg til at en gammel barndomsvenn døde bare 30 år gammel. Det i sammenheng med at jeg i utgangspunktet er en nervøs type i bunn. Ungene har blitt større og når jeg nå ikke er opptatt døgnet rundt, så kommer tanker å følelser opp i overflaten...

Så ja det var vel det fysiske som gjorde at angsten kom tilbake for fullt, men legen mener at det antageligvis har bygget seg opp de 2 siste årene.

Går du til behandling? Føler du det hjelper? Beklager langt innlegg igjen ;)

Først må jeg si at du IKKE må beklage langt innlegg, du skriver så oversiktlig og innsiktsfullt! Så utrolig nedslående at det "kommer tilbake". Men som du sier, har du slitt siden barndommen, og det har jeg også, når jeg ser tilbake.Jeg hadde helseangst og panikkanfall når jeg var 18-19, som roet seg, så kom det en dyp depresjon når jeg var 27, som ble behandlet med antidepressiva. Jeg er nå 47, og i nesten 20 år har jeg klart meg helt fint, vært i jobb og oppdratt to flotte barn. Så fikk jeg for to år siden masse rare symptomer, og angsten blomstret opp, og etter dette har jeg liksom ikke kommet meg på bena igjen. Gikk inn en depresjon i sommer pga angsten og at livet har blitt helt annerledes, måttet slutte i jobb osv, og det gikk så langt at jeg ba om en innleggelse i psykiatrien i høst, fikk et 14 dagers opphold,. Det hjalp meg absolutt ingen ting. Antidepressiva har hjulpet litt på depresjonen, men angsten herjer. Jeg går til samtaler hos psykolog, kognitiv terapi, og jeg tror det kanskje hjelper litt. Det er så innmari individuelt hva som hjelper, og det er jo heller ingen quick fix hvis det har satt seg ordentlig. Men mange blir friske, som du også ble en gang i tiden, så ikke gi opp! Legg meg gjerne til som venn, så kan vi skrive "uforstyrret" Klem