Har den siste tiden vært mye verre av ptsd, har noen råd ift. å takle den vonde følelsen, den ekstreme uroen og alt det andre som følger med? Er så ektremt irritabel og urolig, og jeg merker at jeg har lett for å være krass, fordi jeg er så stressa og vond innvendig ... Og da såklart dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg bare er fjern og sur for de rundt meg. Skulle ønske det var noen triks for å klare å lande og kontrollere det litt ihvertfall
..

Vanskelig å komme med råd da jeg ikke har fått konstatert diagnosen, men kjenner meg igjen i din beskrivelse. Jeg holder meg vekke fra de plassene og personene (så langt det er mulig) som jeg har hatt traumatiske opplevelser med. Skal jeg plasser eller være
med folk som trigger meg så kjenner jeg på alt du beskriver, det går ut over de nærmeste jeg er mest glad i og jeg får dårlig samvittighet. Eller jeg blir eksplosiv i et minutt for å få det ut, men det hjelper ingen andre enn meg. Keg har dessverre ikke kommet dit at jeg har noen råd for noen ganger holder jeg det inni meg og det bygger seg opp mens andre ganger kommer det uten forvarsel hvis d er en situasjon som jeg må utsettes for. Jeg har fått beroligende på resept av legen, d er det som hjelper meg, men det er ikke akkurat en 100% løsning.

Hei! Jeg har PTSD og kjenner meg igjen i det du skriver. Har du fått hjelp av psykolog? Jeg gikk til behandling på DPS og fikk en del ut av det. For det første vet jeg mer om hva som skjer i hjernen og kroppen når jeg blir trigget, og det kan av og til hjelpe meg når jeg blir aktivert. Jeg kan si til meg selv at: Nå blir jeg trigget av …Det minner meg om … Det er ikke så rart at jeg blir redd nå fordi det triggeren minner meg om er vondt. Det er 2021 og jeg er her i ….og det er trygt her. Ellers fikk jeg en del råd om å dempe uro med det som kalles «ankere». Det er virkelig verdt å prøve psykolog hvis du ikke allerede har gjort det. Jeg måtte prøve flere behandlere før jeg traff en som jeg følte hjalp. Lykke til!

Ja, jeg får EMDR-behandling hos traumespeialist på DPS en gang i uka, og det har vel hjulpet noe, men føler ofte det er ett skritt frem og to tilbake....

Vet hvordan du har det. Det er egentlig ikke så mye man får gjort med det (for meg i alle fall). Noe du kan gjøre er å ha en sang, en video, en lukt.. et eller annet som minner deg om en koselig stund, og bruke det til å koble fra den virkelige verden. Ta å bli i din egen verden en liten stund. :)

Ja, det er veldig vanskelig å forholde seg til. Man vil så gjerne fungere normalt, særlig med tanke på de man har rundt seg, og jobber heletiden med å komme tilbake til den man var. Så kan man være bra en dag, og føle at det går fremover, for så å være enda dårligere neste dag.....

Jeg må jobbe med å ikke falle tilbake i en utkoblet tilstand, da underaktivering har vært et stort problem hittil. Jeg var i en alvorlig bilulykke, og var da i livsfare, og gikk inn i en slags boble for å holde meg i live til jeg fikk hjelp. Deretter langt sykehusopphold med så store smerter og traumatiske opplevelser, så den "boblen" ble et slags tilfluktsted for å stenge ute alt det vonde fyskisk og psykisk.

Det har kommet seg mye, men nå som jeg har kommet meg mer ut i en "våken" tilstand igjen, så blir problemet overaktivering.... Vanskelig å finne normalen. Så det skifter fra at jeg kan sitte et helt døgn, uten å gjøre noe, uten å forholde meg til omverden - til at jeg blir helt "manisk" og skal gjøre alt mulig... Plutselig kan jeg få for meg at jeg skal skifte jord på alle blomster, rydde og systematisere alle ting, lage ting og tang.... Og jeg føler meg kjempeeffektiv...Men egentliig så får jeg ikke gjort noe... Det blir ingenting av noe, fordi hodet ikke er med. Og jeg kan ofte reagere med frustrasjon, sinne og irritasjon, som da igjen blir vanskelig og negativt for de rundt meg...

Jeg har alltid vært svært punktlig, nøye, systematisk og flink til å ha kontroll og orden på det rundt meg..... nå har jeg ikke klart å komme tidsnok på avtaler en eneste gang.... Og i tillegg til PTSD, mener de jeg kan ha noe de kalte "tvangsgrubling" i tillegg. En slags ekstrem trang til å oppsøke, tenke på, og på den måten prøve å ta kontroll over, ulykken. Lese alle (60/70) epikriser om og om igjen, google alle latinske navn, for å vite hva de betyr og hvilke skader jeg fikk.... Men det eneste jeg oppnår med det, er jo å gi næring til PTSD'en.. Så nå er fokuset dagens dato, og de tingene som er her og nå. Prøve å distansere meg fra ulykken som skjedde for snart et år siden. Når jeg tenker på året som har vært, så husker jeg så og si ingenting.... Klarer ikke plassere hendelser som har vært dette året. Da går det direkte tilbake til januar og ulykken....

Alt dette, i tillegg til den varierende mentale formen, angsten, uroen og den vedvarende "dødsfølelsen", er jo et mareritt for de rundt meg også. Særlig samboer, som er den eneste jeg føler meg trygg hos, og som er den som såklart kommer nærmest dette, og som må holde meg oppe, på en måte.. Og det er ekstremt trist og vanskelig for han å se hvor mye jeg sliter og hvor ekstremt vondt jeg har det, når han ikke vet hva han skal gjøre for at det skal bli bedre... Men for meg er det jo viktigst at han er der. Nærheten. Noe trygt og godt som er -her og nå-. Men det følger jo også med konflikter, når jeg ikke fungerer i hverdagen, og han MÅ fungere mtp. at livet skal fungere og gå videre.

Dette ble veldig langt, men det var godt å lufte litt tanker... Dette er vel kanskje noe dere andre også kan kjenne dere igjen i...

Får du identifisert det som trigget det? Om du har gått til behandling og ikke syns det funker ville jeg ha funnet noen andre og sett spesielt på de som er spesialiserte på traumereaksjoner. Opplever det er veldig få som forstår hva PTSD dreier seg om.

Det er veldig mye som trigger det. Det kan være alt fra en bil som står med nødblink, hodepine (det var fare for hjerneslag, pga. innsnevring på halspulsåren. Det har jeg fortsatt, men går på blodfortynnende), sykebil med blålys/ambulansearbeidere, høye lyder/smell og til rett og slett lyden av 'Oslo'; den jevne summingen, trikken... Måtte lukke viduet sist jeg var innover, for da ble jeg så dårlig av de lydene... Og Oslo s med masse folk og inntrykk... helt panikk. Så det er vanskelig å skjerme seg for det, men jobber mye med å distansere meg i tid fra ulykken. For meg har det i ett år vært 'som igår', og alt innhold fra dette året har vært borte i en tåke, men jeg føler det kanskje begynner å gå riktig vei nå, for nå klarer jeg å kutte tanken på ulykken når den kommer, og tenke "det var da. Nå er det *den og den datoen". Så det jobber jeg mye med.

Og hun som jeg går til har Master i traume behandling, så hun er virkelig flink :) Og det er flere ganger hun har klart å plukke ut hva som trigger, eller hva som forkklarer hvorfor min PTSD er sånn, så jeg har troen på at hun skal få meg frisk. Men det tar tid..