Jeg hadde nå time hos psykologen og det er godt men hver gang timen er ferdig er det like tøft.Da bærer jeg på alt alene igjen.Han er jo ikke rundt med meg da.Det samme når miljøterapeut hjelper meg så drar han etterpå.Hvem skal være med meg når jeg plutselig får angst ute.Når jeg går med alt alene på gata når nettene nærmer seg.jeg er jo glad jeg får god hjelp og det hjelper mye men når alt kommer til alt er man alene om alt.Man skulle trodd etter alle disse årene at jeg hadde blir vant til det men det er like tøft hver gang.Det er så tøft å gå med dette alene etterpå og plutselig bli dårlig ute og svimel at demonene er i magen min.At jeg føler jeg blir kvalt.Det knyter seg og jeg går på gata i folkemengder og jeg blir så redd så redd for altså nærmer nettene seg.Det er jo helt klart jeg blir jo sint på han også og gudene vet hvor mange ganger han har hørt du forstår ingenting men ingen kan forstå 100 prosent slik er det bare.Han hjelper meg så myecmen når timen er ferdig bærer jeg på alt alene.Jeg er så sliten.Jeg er så sliten av alt.Jeg er sliten av livet.Jeg er sliten av å være sliten.Går rundt og tenker jeg skulle ønske jeg blir påkjørt ute på gata og det har skjedd og det var mirakel jeg ikke havna på sykehuset den dagen for hadde det kjørt bil motsatt vei så hadde det vært skikkelig alvorlig.Jeg har det så vondt hver gang timen er ferdig.Jeg har ikke krefter mer har ikke krefter.Jeg vet jeg er heldig som har hjelp men det er tøft når timen er ferdig.har dere tips el råd til meg?

De vet jo det men forteller meg at det er bare noen dager også er du her igjen.de kan jo ikke flytte inn hos meg heller.dette har jo vært slik i mange år og jeg hsr tett oppfølging hver uke av begge.Det er vanskelig å holde ut i mellom tida.det er veldig tøft.sier jo at jeg ikke er alene at de er der for meg men når timene er ferdige så blir jeg jo alene selv om de er der for meg.

Det er vanskeligst med psykologen for miljøterapeut hjelper meg med praktiske ting.Han hjelper meg hjemme.Men det er jo behandleren som forstår det psykiske.

Dette er vel noe en partner i et velfungerende forhold kan gjøre. Men å hva noen hos seg hele tiden er vel nesten umulig. Noen av behandlerene mine har snakket om å bli sin egen hjelp. Sin egen kamerat. For meg fungerer ikke det i hele tatt og ofte jøler frykt og hat på alle menneskene. Har du noe beroligende? Vival?

Det funker heller ikke for meg å bli min egen venn.too much hate in inside.tok stesolid.

jeg har selv ukentlig hjelp
men det er nettopp det: hjelp
kampen må du kjempe alene
og det er et jævla hælvete
særlig etter samtale om tøffe saker
man må prøve avlede seg selv
ja rett og slett asså
for (husker ikke fra hvor):
INTET RIKE SOM KOMMER I KONFLIKT MED SEG SELV KAN BLI STÅENDE :(