Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når det kniper i brystet...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når det kniper i brystet...

aug 26 2013 - 12:46
DA blir jeg redd.. Selv om jeg har kjent dette utallige ganger før. I 90% av tilfellene er det faktisk muskelspenninger. Tar jeg meg tid til å strekke armene bakover, oppover, nedover og holde lenge, ja så forsvinner smerten. I de andre 10% er det ryggsmerter som kjennes ut som om de kommer fra brystet.

h%&$es drit...

Jeg tør jo f45n ikke dra på butikken fordi jeg er redd for å få anfall.. :/

Unnskyld for den dårlig maskerte bannskapen forresten.. Jeg blir bare så sint. Jeg prøver å ikke tenke "hvorfor meg?" men heller "hvor eksisterer dette i det hele tatt?!?", for er det noe jeg ikke unner min verste fiende(jeg har ingen men men) så må det være dette... Pføy og æsj!

svipp_82 sa det veldig bra, det kan sammenlignes med å nesten drukne. Den eneste forskjellen er at når du er berget på land og kommet over skrekken, ja da er problemet over. Vi derimot, ja vi drukner vi nesten hver dag.

Av og til, ja det skjer faktisk. Da kommer det en sånn varm følelse inn over meg, det kjennes ut som om at nå endelig kan jeg slappe av. At nå har jeg endelig løst gåten på hvordan jeg skal vinne over angsten, og at jeg faktisk allerede har klart det. Denne følelsen varer som regel i under 10 sekunder. Teasing kaller jeg det. Når jeg putter inn 10mg Vival, og panikken fremdeles raser innvendig, ja det er da jeg blir virkelig redd. Hvor mange mg må jeg ta neste gang? 15? 20? Har jeg blitt immun mot beroligende medikamenter? Det hadde isåfall vært toppen av lykke.. NOT...

jaja, jeg virker ikke noe særlig bitter her jeg sitter og dytter ut tekst i panikktåka... Vel.. Jeg burde hatt et bra liv. Jeg hadde en kone, en flott kone. Hun reiste, klarte ikke mer. Klandrer henne ikke. Jeg ha to kjempeflotte barn. Enkelte ganger får jeg panikk bare av å møte hun eldste når hun kommer hjem til helgen etter flere uker på hybel.. Er det virkelig sånn det skal være? Ikke kan vi reise noen steder, for da får jeg panikk. Ungene tror faren deres ikke bryr seg om dem fordi jeg ikke vil/kan reise på vinterferie, sommerferie osv... Flott det... :/

Har jeg en god dag og er i en sosial sammenheng er jeg så nervøs hver gang jeg åpner kjeften at det blir bare surr. Kommer jeg med et argument i en diskusjon ser som regel bare de andre rart på meg og fortsetter med deres argumenter. Min argumentasjon er ikke verdt en kommentar en gang for den er usammenhengende og tullete.. Og hvorfor? Fordi jeg bruker så mye energi på angsten at jeg har mistet kontakten med samfunnet. Jeg vet ikke hva som foregår, kun hva som til enhver tid rører seg av smerter rundt i kroppen min.

Det er deilig det.

Og hva er så vitsen? Igjen må jeg referere til vips_82, han vil gjerne se hvordan det ender, så han kniper sammen tennene og står på. Det er vel derfor vi alle er i live tror jeg. Vi er sta som f. Vi er tøffe. Hver dag møter vi denne enorme motstanderen som vi ikke vet hvordan vi skal takle. Hver dag har vi vårt livs kamp. Hver dag! Og hver dag overlever vi.

Det er all grunn til å være stolte over oss, synes dere ikke? Hvem greier å komme seg opp av senga og møte Barcelona før man har fått i seg frokosten? Hvor mange tror dere lever i en skyttergrav hele livet? Jo det er vi.

Nå har jeg klart å skrive av meg litt av angsten. Jeg er litt stolt over det. Jeg håper bare at jeg får et lite pusterom før den trykker til igjen, skulle så gjerne fått gjort litt i dag...

En siste hilsen før jeg prøver meg på litt arbeide, jaggu er det godt å vite at dere andre er her. Sammen er vi sterke? Eller hva? Tusen takk for all hjelp jeg har fått så langt, jeg håper jeg kan være til hjelp for alle dere andre også. Jeg ønsker dere en angstfri mandag med godt vær i hodet :)
Avatar

Heisann!

aug 26 2013 - 13:57
Kjenner meg så godt i det! Enda jeg har tatt blodprøver,ekg,så tenker jeg fortsatt det verste:( Er ikke enkelt å tenke på noe annet. Men heldigvis er vi ikke alene om å ha det sånn:)
Avatar

Panikkanfall

aug 26 2013 - 23:34
Hei! Jeg syns det er veldig trist å lese at angsten din, og din redsel for angst begrenser deg så mye i livet. At du ikke kommer deg på butikken eller kan møte datteren din. Nå er vi alle forkjellige, og jeg vet ikke hvordan du jobber for å bedre din hverdag. Men, her er noen tips fra meg, kanskje det kan være til hjelp :). Psykologen min sa hele tiden at jeg ikke måtte kjempe mot angsten, og det leste jeg her ogå. Når jeg kjenner angsten, med all dens symptomer komme tenker jeg at det er en del av meg. På samme måte som jeg kan være glad, trøtt og sliten kan jeg også ha angst. Det er ikke noe jeg skal flykte fra, men lære å leve med. Det fungerer ikke alltid, men kan jeg stoppe noen anfall på den måten er det bedre enn ingenting. I tillegg finner jeg det veldig beroligende med mediasjon. Bare ta et kvarter eller noe og hør på et klipp på youtube. Får en fantastisk avslappet følelse i kroppen, og jeg driter i pulsslag og hjerterytme. Deilig å ikke konstant være opptatt av det! Lykke til :)
Avatar

Tusen takk!

aug 27 2013 - 20:00
DET var gode råd :) Har faktisk nettopp begynt å meditere, etter at jeg ga opp for 10-15 år siden.. Jeg har hele tiden vært skeptisk, siden jeg har sterk tinnitus og en nerveskade i hode som gjør at det å "gå i meg selv" eller være i et stille rom, er et helvete. Men med all den fine meditasjonsmusikken på youtube med alle de herlige frekvensene som maskerer tinnitusen min så blir alt så mye bedre :)

Du har helt rett i det du sier. Jeg prøver så godt som jeg kan å bare la angsten herje gjennom kroppen uten å tenke at "nå dør jeg". Enkelte ganger har jeg klart det. Mange ikke... Og det er det at jeg flest ganger ikke takler det som gjør at jeg sliter mest i det sosiale lag. For hva om jeg får et anfall på et sted jeg ikke kommer meg bort fra? Hvis, om, hva, hvor.. ja...

Jeg ser for meg.... Mennesket versjon 2. Fiks den systemfeilen som gjør at hodet tror det er truet når den ikke er det. Og ja, installer handsfree :p
Avatar

Angst foran andre

aug 27 2013 - 23:32
Skjønner absolutt hva du mener med at du er redd for å få anfall foran andre. Jeg tenker alltid "oi, tenk om jeg får angst", og da får jeg det som regel. Det er ikke noe gøy! Jeg tenker hele tiden " hva slags unnskyldning kan jeg bruke for å forlate situasjonen?". Fælt å si det , men det eneste som faktisk hjelper på langsikt er å bli i situasjonen og ha det helt jævlig for å forstå at det ikke dreper deg. Da blir det litt bedre neste gang, også litt bedre neste gang der igjen. Til slutt er det ikke like skummelt lenger. Noen ganger må jeg bare innrømme for de jeg snakker med at nå fikk jeg litt angst, også ler vi litt av det, og da er det liksom ikke noe skummelt lenger.
Til forsiden