Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når dagene føles meningsløse og tunge....

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når dagene føles meningsløse og tunge....

aug 16 2013 - 19:26
Hva gjør man egentlig når alt føles meningsløst og dagene blir et ork? Når motgang og overveldende følelser av tristhet, oppgitthet og sorg gjør at enn ikke lenger orker tanken på å møte en ny dag? Når man har så mange som venter på den "andre siden" at savnet og lengselen dit blir større enn ønske om et bedre liv? Når man ikke lenger greier å finne noe positivt i ting som tidligere ga enn stor glede og trøst. Hvordan kommer man seg vidre fra et slikt ståsted? Når alt bare føles håpløst og tungt, men man samtidig overveldes av dårlig samvittighet for absolutt alt? Når tårene har tatt slutt, men ikke gråten. Når man er i en slik tilværelse, hvordan kan man komme seg vidre? Er det overhode mulig? Hilsen rådløs og oppgitt....
Avatar

Hei du

aug 16 2013 - 23:46
Jeg leste de du skrev, og tenkte at mye av det kunne jeg selv ha skrevet.
Jeg har slitt veldig med akkurat de samme spørsmålene. Livet har virket meningsløst, sorgen for tung å bære.
Jeg har vel ikke noe annet "råd" å gi enn at en bare må holde ut. Det finnes jo egentlig ikke noe annet alternativ.
Jeg har følt at jeg har stått stille veldig lenge. Men litt etter litt har jeg tatt noen skritt videre. Nesten usynlige til å begynne med... men så skjedde det, som jeg aldri trodde var mulig: livet ble lettere å leve, sorgen lettere å bære.
Jeg sliter fortsatt, og livet kan i perioder føles både vanskelig og meningsløst. Men det er vel noe i det at om tiden ikke leger alle sår (det har jeg ingen tro på...), så lærer en med tiden å leve med sårene, med sorgen og savnet.

Vet ikke om dette var mye hjelp i å lese. Kjente bare så mye igjen av meg selv i det du skrev. Og fikk lyst til å si: ikke gi opp - det blir bedre :)
Avatar

Tusen takk

aug 17 2013 - 10:06
Tusen takk for svar "Lappeteppe". Det er godt å høre at det er mulig å komme seg gjennom det. Nå som veien føles så uoverkommelig ut, så er det utrolig godt å høre at andre har greid det likevel. Skal prøve å ta rådene dine til etterettning. Og tusen takk skal du ha.
Avatar

hei!

aug 17 2013 - 14:44
Kjipt at du føler det sånn, og jeg vet hvor tung den følelsen er. Men jeg tror det er viktig å tenke fremtiden! Tenk på mål du ønsker å oppnå/jobbe mot. Drømmer du har for livet ditt, som du vet du kan oppnå med hard jobbing! Det er utrolig hvor fort livet kan snu, bare i løpet av noen få minutter. Jeg har selv gått gjennom mange tunge perioder med selvmordstanker og tenkt, dette livet gidder jeg ikke mer! Men ting forandrer seg og med den rette innstillingen + tid vil også du merke at du ikke kommer til å føle sånn som du gjør i dag resten av livet. Dette er bare en midlertidig "fase" du er inne i. Og husk: suicide is a permanent solution to a temporarily problem.
Avatar

Hei igjen, Vidvandrerinnen :)

aug 17 2013 - 15:02
Fint om ordene mine var til hjelp. Det er ikke så lett å vite hva en skal si når en ikke vet så mye om hverandre. Men jeg aner smerten i det du skriver... og jeg aner at du har mistet noen som sto deg veldig nær.
Det er vel og bra å jobbe iherdig mot et mål. Men det er ikke alltid en klarer å sette mål for seg selv. For meg har målet i lang tid vært å overleve. Kanskje er det sånn for deg også? Da kan det være vanskelig at folk snakker om mål og framtid... når det eneste som finnes er smerten her og nå.
Men jeg har tro på - og egen erfaring med - at håpet finnes, selv om vi ikke alltid klarer å få øye på det selv :)

Avatar

Takk så mye...

aug 18 2013 - 08:17
Igjen, tusen takk for svar, støtte og oppmuntrende ord. Ja det er ganske vanskelig å tenke på noe positivt eller målrettet fremover når man har mer enn nok med å holdet ut nuet. En dag av gangen føles bare helt uoverkommelig ut så det holder med en time av gangen. Vanskelig å finne eller holde på noe håp eller tro om en bedre fremtid, når tankene bare helst ønsker å slippe alt. Uff, skikkelig gnåling dette her, men det virker bare så tungt å håpløst nå, alt sammen.....
Avatar

Hei

aug 18 2013 - 10:40
Jeg synes ikke du gnåler! Det er så viktig å få satt ord på de vanskelige følelsene og tankene. Jeg har hatt noen gode mennesker rundt meg som har tålt å se min fortvilelse og mine tårer - og jeg har brukt sidetmedord mye. Hva skulle jeg gjort uten dem...?
Når folk snakket til meg om framtid da det var som mørkest, tenkte jeg: hvordan skal jeg se framover når jeg bare såvidt klarer å se det som ligger rett foran meg?
En ting lærte jeg meg ganske fort: å finne de tingene som ga meg litt fred, litt gode følelser. For mitt vedkommende blir det mye musikk, bøker, dikt, håndarbeid. Har du noen slike egne pustehull?
Avatar

Hei igjen...

aug 18 2013 - 11:22
Tusen takk for svar. Ja det er vanskelig å tenke fremover når man ikke orker å tenke på den neste timen engang. Jeg hadde en del slike ting som ga meg pusterom og som jeg likte å holde på med, men alt dette føles bare som et ork nå. Ting som virkelig ga livet og hverdagene innhold og mening føles plutserlig ut som et ork og til ingen nytte liksom. Rart hvor fort alt kan bli så svart og håpløst. Hvor fort hele ens tilværelse kan snues på hode. Jeg har alltid vært flink til å støtte og hjelpe vennene mine, men nå som jeg selv plutserlig "har klappa sammen", så trekker jeg meg helt unna alt og alle. Har ikke ork til møte hverken folk eller tenke frem til en ny dag... Det er så vanskelig og uforståelig, for dette er absolutt ikke slik jeg egentlig er. Det er slik at jeg ikke lenger kjenner igjen meg selv. Bare helt helt uvirkelig alt sammen...
Avatar

...

aug 18 2013 - 12:56
Jeg skjønner så altfor godt hva du mener...

Du må gjerne sende meg en venneforespørsel... hvis du vil skrive og lette hjertet ditt litt.
Avatar

Sammentreff

juli 27 2014 - 21:47
Vet at denne tråden er litt gammel, men når jeg leser det du skriver, så innser jeg at det er akkurat slik jeg har det nå.
Følte at jeg måtte svare på dette, siden da du skrev innlegget, var på den dagen min far gikk bort. Og tidspunktet, var nøyaktig 12 timer etter.
Jeg har gått til psykolog, men følte jeg ikke fikk noe hjelp av dette.
Jeg går på medisiner, men allikevel så kommer følelsen av ensomhet, håpløshet og tristhet slående som en vegg fra tid til annen.
Noen dager er bedre enn andre, men den følelsen som sier at det hadde vært så deilig å kunne få slippe dette, alt, er overvelmende.
Til forsiden