Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når angsten og tanken tar overhånd hva gjør du ?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når angsten og tanken tar overhånd hva gjør du ?

juli 18 2013 - 11:14
Lurer på om hva dere gjør for å komme over dette?jeg begynt på cipralex for under 2 uker siden å har det j..... , Er redd for å miste kontrollen å bli gal" standard GAD angst jeg veit å jeg er redd for store sosiale samenkomster,reising, skade noen eller verre:S eller miste noen i familien.Jeg er ingen agressiv person har aldri skadet noen i mitt liv å er av typen som stiller opp for alle,uansett når jeg tenker sånne ekle tanker da kommer panikkangsten.Spesielt om morgenen så våkner jeg å er kaputt , bedrer seg litt ut på dagen å kvelden før leggetid går det heilt ok.
Dette hemmer livskvaliteten min betydlig slik det gjør for dere med selfølgelig, katastrofe tanker\angst stjeler energien min totalt. ingen overskudd til familie,jobb, osv. har dager som er bedre enn andre som ting jeg blir opptatt av men føler jeg rømmer fra angsten.Går til psykolog men har ikke tur å sagt alt som feks redd for å skade noen.Har slitet med Generalisert angst i 10 år men det roet seg veldig ned for 4-5 år siden da jeg fikk barn:) I år fikk jeg tilbakefallet .Så spør dere der ute er angsten min ukjent for dere det ekle tankene? å hva gjør dere for å koble ut ? Har begynt å trene å det hjelper jo litt , men fler forslag? :) Til dem som tar seg tid å svare takk
Avatar

Hei : )

juli 19 2013 - 23:02
Om du vill chatte hadde det vært supert, vill bare si at dette er det første innlegget her på siden som beskriver AKKURAT hvordan jeg har det, så kanskje vi kan dele noen erfaringer : )?
Avatar

ingen fler?

juli 22 2013 - 22:49
sendte venneforspørsel jeg:) Ingen andre som kjener seg igjen eller har noen tips for få tankene på eit annet kjør?=)
Avatar

Hei!

juli 23 2013 - 22:44
Vet så utrolig godt hvordan du har det.
Jeg ble gravid for 10 mnd siden, å måtte BRÅSLUTTE på antidep. Trodde jeg skulle klikke. Jeg grein meg gjennom hele svangerskapet, var sikker på at jeg skulle dø hele tiden, at verken barnet eller jeg skulle klare fødselen, ol. Bare syke tanker hele tiden. Min lille gutt ble født, og jeg klarte meg fint, men rett etter fødselen fikk jeg et kjempe panikkanfall, pulsen var langt over 200, og jeg var sikker på at det var slutten. Men det roet seg, og mest sannsynlig var det en blanding av svangerskapet og selve fødselen. Men jeg var så redd.

Jeg har også diagnosen GAD, og det er en lidelse jeg ikke unner min verste fiende. Livsgleden blir hemmet, og du føler deg konstant syk.
Nå etter fødsel begynte jeg på antidep igjen (dag 11 i dag), og jeg vet at det tar tid, men når angsten ble forverret de første dagene. Grusomt. Har hatt ekstraslag på hjertet i mange år, og de er så forsterket nå pga all angsten, pluss at jeg klarer ikke å puste skikkelig.

Når angsten er på sitt verste prøver jeg så godt jeg kan å tenke at "du vet hva dette er, du er sterkere enn angsten, du klarer det". Selv om det er vanskelig, så VET jeg at det går over. Men helt jævlig når det står på. Ønsker deg lykke til med behandling og overvinning av angsten! Det er godt med denne siden, man vet at man ikke er alene :)
Avatar

Møt frykten

juli 26 2013 - 17:49
Jeg har siden barndommen slitt med angst og mot slutten på et særdeles hardt bachelor-løp toppet det hele seg og jeg fikk diagnose på diagnose slengt i fleisen; depreson, panikkangst og GAD. I tillegg er jeg både fysisk og psykisk utbrent og har blitt langtidssykemeldt fra jobben bare for å komme til hektene.
Det har vært noen tøffe år, men endelig begynner jeg å se et "lys i enden av tunellen".

Det som hjalp meg var åpenhet og mot.

Jeg informerte venner, familie, leger, kollegaer osv, samtidig som jeg førte dagbok for meg selv der jeg (uten alskens poetiske dikkedarer) skrev ned akkurat det som falt meg inn når jeg hadde det som værst.

Når det kommer til angsten har jeg funnet ut at det bare er en måte å takle det på og det er å tørre å være i det. Når den inntreffer forsøker jeg å kjenne, virkelig kjenne på den, og som et mantra i hodet gjentar jeg gang på gang; "Er dette alt du klarer?"

Jeg setter med med andre ord rett ned, forsøker ikke å fokusere på andre ting, men tenker på pusten og hjertet mitt som slår. Jeg sier til meg selv at kroppen min beskytter meg (For det ER faktisk det den gjør når du har et angstanfall. Kroppen reagerer bare irrasjonelt, på en fare som ikke er der!). Jeg takker hjertet mitt, magen min og lemmene mine, ja hele meg egentlig, og tenker at jeg er heldig som har en så god kropp. Det er jo hjernen som spiller oss et puss! Ikke kroppen!

Kroppen går inn og tar støyten for sinnet; den skjelver, rister, får vondt, hyperventilerer og spenner seg. Alt for å skåne sjela, og for å hindre at vi gjør noe dumt eller "feil". Med andre ord; lytt til kroppen din og pris den for at den tar vare på deg.

Tankene er den værste fienden, da det er disse som fremprovoserer dødsangst og pessimisme. Feilaktig lar vi vår frykt og sinnet den skaper gå utover kroppen og vi er redde for hjertestans, besvimelse eller andre kroppslige kortslutninger. Vi har ikke kontroll over kroppen vår, hjertet vårt, organene våre- men DE har kontroll på oss.

Det har vært en "lærepenge" for meg. Når angsten står på som værst kan man ikke henvende seg til andre mennesker for hjelp, for de kan ikke hjelpe. Den eneste som kan det er deg selv.

Jeg prøver å tenke sånn hver gang angsten inntreffer, og i og med at jeg er en "gærning ute av skapet" kan jeg finne på å si til de rundt meg; "sorry, men jeg har et panikkanfall nå. La meg bare sitte her litt, så går det over etterhvert. Hvis jeg ser rar ut, drit i det."

Så stoler jeg rett og slett på kroppen min, istedenfor å være redd for at den skal "forråde" meg.

Det har alltid vært mitt problem; jeg har vært redd for å dø siden jeg var liten, men nå har lynet endelig slått ned og jeg har begynt å forstå at jeg ikke KAN kontrollere når eller hvordan det skjer. Alt jeg kan gjøre er å forsøke å nyte livet, gjøre det jeg selv ønsker samtidig som jeg ikke tråkker på noen for å komme dit jeg vil.

Det å overlate kontrollen til noe så "primitivt" som egne organer, celler og muskler... det har vært det som har hjulpet meg. Å møte angsten, stirre den i hvitøyet og bare stole på at den går over, å ikke være redd for å se dum ut, eller forsøke å ta kontroll på situasjonen.

Det som til slutt skjer da er at man begynner å kjede seg gjennom anfallene, fordi man etterhvert forstår at det finnes mye artigere ting å gjøre enn å ha et angstanfall. Tenk lenge nok på noe og det blir kjedelig. Gjør noe ofte nok og det blir rutine.

Lær angsten din å kjenne og tro på at kroppen din vil beskytte deg, snarere enn å skade deg.

Det har iallefall hjulpet meg :)




Til forsiden