Hei dere!
Jeg fikk mitt første ordentlig angstanfall da jeg var ca 20 år, det var så grusomt og jeg var så redd. Jeg sleit lenge etterpå, var redd for nye angstanfall, redd for at det "klikket" for meg og hele den pakka.
Det er igrunnen det som har plaget meg siden. Jeg er nå 32 år og har innimellom hatt perioder med angst, men jeg har også hatt kjempefine perioder.

Jeg merker at hvis jeg er inne i en dårlig periode med stress, dårlig selvbilde, ikke trening, spiser usunt osv så begynner angsten å ulme, og jeg begynner å tenke. Jeg er så innmari redd for å bli "psykiatrisk pasient", jeg tror jeg har hørt så mange historier om dette at det har blitt min store skrekk. Akkurat som at noen har helseangst, så har jeg kanskje helseangst i form av psykiatriske lidelser. Psykologen min har sagt at det kan virke som jeg har en slags tvangstanke rundt dette, for det skjer hver gang - hvis jeg kjenner på nedstemthet/uro så vandrer tankene mine automatisk til at "nå blir jeg syk, ordentlig syk, og jeg vil ikke klare å ta meg av barna mine". Det er min store skrekk.

Jeg har et stabilt samboerskap, to små barn, høyere utdanning, jobb, ganske greit nettverk og familie rundt meg, så alt ligger til rette for at jeg skal ha det bra.
Etter jeg fikk barn så er det er trigger også i disse periodene, for jeg elsker de så høyt og jeg er livredd for å miste de. Dette er så vondt. Selv om jeg hver gang kommer meg ut av angstperioden og lever gode dager, så blir jeg så redd likevel og tenker katastrofetanker, at jeg ikke klarer det denne gangen osv.

I forhold til tvangstanken som jeg muligens har, så forteller min psykolog at det lønner seg å ikke stritte i mot tvangstanker, men la de komme, og stå i det til det roer seg. Dette kjenner jeg meg igjen i, for uansett hvor mye jeg prøver å avlede tankene, gjøre andre ting osv så kommer frykten opp til overflaten. Jeg har erfart at det beste er å la angsten/tankene komme, la de herje fra seg, og så vil de til slutt ebbe ut.
Har andre noen erfaringer med dette?

Forøvrig så går jeg på cipramil og har hatt god effekt av dette over en god periode, men har vært nødt til å trappe opp nå til 30 mg, da jeg føler angsten ikke slipper taket nå. Det hjelper jo heller ikke at jeg er i småbarnsfasen og er nødt til å fungere som mamma selv om jeg egentlig har mer enn nok med meg selv. Samboeren min tar mye ansvar når jeg har det sånn som dette, men det igjen fører til at jeg får enormt dårlig samvittighet overfor mine barn og blir igjen . livredd - for å ødelegge for de, miste kontakten med de og så videre.
Som dere kanskje skjønner er jeg en følsom person, og jeg legger så ufattelig mye innsats ned i det å være mamma, så det føles så vondt å ikke klare dette når jeg har angstperioder.

Dette ble ett langt innlegg, interessant om andre har noen innspill eller tips!

Takk!

Jeg har det ganske likt som deg i forhold til angst for angsten! Jeg er 29 år og fikk vel panikkanfall for første gang for ca. 5 år siden, og siden da har jeg hatt angstperioder hvor jeg er redd for å få panikkangst igjen! Jeg har aldri gått på medisiner for dette, for jeg er livredd for å bli «psykisk pasient», klikke helt slik at jeg hadde blitt innlagt osv.
Men det som er tilfellet er at en aldri «klikker helt» av bare å ha angst eller panikkanfall. En tror gjerne det eller det føles sånn men det går ikke an sa iallefall legen min. Når du er redd for slike ting skal skje, skjer det iallefall ikke sa legen min.

Men jeg har blitt myyye bedre nå enn jeg var! Og kan vel si at jeg er så og si frisk. Jeg hadde i utgangspunktet angst for pusten min, det var dette jeg for første gang fikk panikkangst av. I starten etter panikkanfallet klarte jeg ikke engang å spise, være med venner eller noe annet for jeg følte ingenting ga meg glede, og jeg var redd for å bli gal.
Nå har jeg bare angstsymptomer iblant, og ikke så veldig redd for det for jeg vet hva det er nå. Det finnes en nettside med videoer som hjalp meg veldig, og som forklarte liksom alle mine symptomer og tanker rundt dette, og redselen for å bli gal osv. Tror du kan søke opp «selvhjelp panikkangst» eller noe så kan du se om du finner noe som du kjenner deg igjen i!
Men jeg er helt sikker på det kommer til å gå veldig bra med deg å barna dine og alt! Det er bare redselen din, og ikke noe som kommer til å skje. Du virker som en kjempe bra mamma! Det kan jeg si fordi når du skriver du er redd for å miste de og alle dine katastroferanker rundt det osv viser det at du bryr deg mye om de! Jeg er sikker på at du er verdens beste mamma ❤️

En mister ikke barna sine bare en har angst. Kan fortelle deg at min bestemor som både hadde bipolar, vrangforestillinger og andre alvorlige psykiske lidelser aldri ble fratatt barnet sitt. I tillegg hadde bestefar konstant angst, og aldri en angstfri periode. Og de sammen klarte seg fint fordeom, og eg fikk verdens beste mamma :) de klikket aldri de fordeom de hadde mange alvorlige lidelser, de var heller ikke psykiatriske pasienter.

Jeg håper du snart blir bedre! Så må du ikke være redd ❤️

Hei bygdejenta!
Tusen takk for innspill. Du skrev mye som jeg trenger å høre, gang på gang.
Jeg fikk tårer i øynene da jeg leste det.

Det går litt bedre for hver dag her, men jeg er nødt til å jobbe aktivt fremover for å prøve å ta kontroll over tankene mine. Jeg går jo til psykolog og håper på å få god hjelp der. Jeg føler bare vi er litt fastlåst, har gått der i flere år.

Jeg skal søke opp videoene, takk for tipset. Har du prøvd mindfullness og yoga i forhold til angsten?

Håper du har det godt
Varme klemmer fra meg!

Du virker som et kjempe bra å godt menneske :)

Så bra det går bedre for hver dag!! Det er jo positivt! Det er syyykt vanskelig å få kontroll på tankene sine da de hele veien går på «repeat» om å om igjen!
Det som har «reddet» meg fra tankene mine helt er hobbyene jeg har. Da glemmer jeg ut alt i verden tror jeg, så det å finne noe gøy en liker å holde på med feks på kveldene er medisin :) Og jobben! På jobb har jeg ikke tid eller mulighet til å ha tankekjør, for da må jeg hjelpe mennesker som har det myyye verre enn meg!

Nei jeg har aldri prøvd det! Men jeg husker at legen min anbefalte yoga iallefall! Så jeg har tenkt at jeg burde prøvd Ut noe :) har du?

Hvilke angstsymptomer får du i angstperiodene? Er det fysiske symptomer eller er det helst tankekjør, konstant urolighet å slik?

Masse store varme klemmer tilbake til deg <3 å husk at det kommer til å gå bra! En dag slipper det helt taket :)

Tusen takk og i like måte! ❤️

Jeg har flere hobbyer som hjelper meg godt i hverdagen, men av og til kommer jeg helt ut av kurs og da gir ingenting meg glede eller mening. Men sakte men sikkert kjenner jeg igjen på glede både i forhold til hobbyer, venner, familie og jobb. Det går seint, men jeg vet det kommer❤️
Jeg er så takknemlig for alt det fine jeg har i livet mitt, og syns det er vondt å «gå glipp av» de gode dagene når jeg har angst. Jeg fokuserer ofte på alt jeg går glipp av, så blir jeg så innmari trist oppi all angsten. Uff ikke lett dette her!
Jeg prøver også å tenke at jeg kommer styrket ut av en slik periode, og jeg vet hva jeg må gjøre for å ha det godt. Man lærer etter en stund å kjenne angsten sin og finne måter å leve med den på.

Jeg har tidligere brukt litt mindfullness og yoga, og det gjorde veldig godt for kropp g sjel. Men jeg er avhengig av å være på ett stabilt sted psykisk for å få utbytte av det, så for meg er det best som en forebyggende greie.

Mine angstsymptomer når det står på som verst er indre skjelvinger og veldig uro innvendig i kroppen, rastløse ben om natten, prikkinger i armer og overkropp. Jeg hyperventilerer ikke, det var bare i begynnelsen da jeg hadde panikkanfall.
Det vondeste er nok at det legger seg en svart sky i hodet mitt som overtar alle tanker og følelser. Den suger liksom ut all livsglede hos meg. Så må jeg jobbe hardt for at solstrålene skal klare å trenge gjennom igjen ☀️☀️☀️

Er du i full jobb?
Jeg har også veldig god erfaring med å være i jobb, jeg har full jobb men har vært en del permisjon siste årene.

Stor klem til deg ❤️

Ååå kjenner såå godt igjen alt det du skriver!! Alt i fra symptomene og hvordan det føles tanke og følelsesmessig!!
Tror det er veldig bra å ha en/flere hobbyer på fritiden og å ha en jobb å gå til ellers :)

Ja jeg er i full jobb, og har vel så og si aldri vært borte fra jobb heller siden jeg startet i 2013. Så det syns jeg er bra! Er veldig flink til å «fake» glad da! Tror ingen jeg kjenner hadde tenkt at det feilte meg noe. Hehe! Men det syns jeg er litt herlig også! :)
Hvilken type jobb har du? :)

Stor klem til deg❤️❤️

Jeg har hele veien klart å være i full jobb, og dette har hjulpet. Men kan være noen vonde dager på jobb innimellom! Men like greit å være på jobb
Jeg jobber innen omsorgsyrket++, så det kan også være litt vanskelig når jeg selv strever innimellom! Men det går bra! Hva med deg?

Ja sånn har jeg også det! Litt hardt på jobb når jeg liksom må hjelpe andre mennesker i tillegg til å ha det dårlig selv. Men samtidig så føler det hjelper meg å hjelpe andre! Om jeg klarer å hjelpe noen/ trøste noen eller roe dem ned blir jeg såå fantastisk glad inni meg! Og det hjelper min egen psyke.
Jeg jobber faktisk innen kriminalomsorgen. Hehe.. så syns jeg det er så sykt merkelig at jeg aldri blir redd på jobb i forhold til situasjoner/hendelser og slik. Men at jeg liksom skal være redd noe som ikke er reelt en gang.. merkelige greier!

Ja er det ikke rart!! Jeg er så lei av det! Å være redd for noe som ikke er ekte... er det mulig. Men heldigvis går det an å jobbe med det og få det bedre:-)
Stilig at du jobber med det. Syns det er imponerende!