Det er så tøft å holde ut.angsten tar overtaket.jeg blir så redd så redd for alt.Føler meg som en byrde og mislykket.Angsten gir seg ikke den måtte ta stesolid.Det er vanskelig å holde ut.det er så mye smerte.vet ikke hva jeg skal gjøre av meg egentlig.er sint på hjelperen fra komunen som er på ferie men psykologen som skjønner meg best er på ferie fra neste uke.jeg holder ikke ut.Han forstår meg best også skal han på ferie.jeg har så mye angst for tida.vet ikke hva jeg sksl gjøre av meg jeg føler meg kald og varm om hverandre hjerte løper av gårde at kroppen er fremmed og alt rundt meg er sp fremmed alt er kaos.jeg er sp fortvilet og frustrert og har så mye hodepine av alt.hvordan skal jeg holde ut.behandleren er på ferie de neste ukene og det er en evighet for min del og jeg er så fortvilet av å gå rundt med alt nå alene for selv om kontakten min fra komunen kommer tidligere er jeg sint på han.jeg vet jo at han er ikke psykolog og kan ikke forstå meg på samme måte men likevel er jeg sint på han,jeg har så mye angst hvordan skal jeg holde ut det er så mye kaos i hode så mye kaos alt går rundt for meg alt er så tåkete rundt jeg ser og jeg ser ikke.kaos kaos kaos når sksl den forsvinne hjelp har noen råd til meg.hjelppp.jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette uendelige kaoset inni denne rastløsheten og uroen jeg er så sliten så sliten og kroppen blir sliten av alt det psykiske det går bare rundt og rundt.hjelpppppp please hva gjør jeg har noen råd hjelpppp

Prøv å fokusere på noe her og nå. Noe rundt deg eller pusten din. Noe som kan forankre deg til her og nå. Det er ikke farlig å ha angst selv om det kan føles helt forferdelig og som det er ikke er til å holde ut.

Pust rolig, inn og ut, inn og ut.

Hva er det som hjelper ellers? Er det at de forstår deg, er det det som hjelper? Det som får deg roligere?

Du kan greie dette!

Bare pust, du trenger ikke å gjøre noe annet enn å puste inn og ut, inn og ut, akkurat nå.

Jeg har nå angst i så mange år over 20 år og jeg er så sliten jeg er kjempe sliten.kreftene mine er utslitt.psykologen min forstår meg så mye for jeg trenger ikke anstrenge meg for at han skal forstå han bare gjør det og det kan jo være skummelt og men verre hvis man må anstrenge seg så mye som man gjør med omgivelser.

Ja, man blir veldig sliten av å ha angst.

Godt med en psykolog du føler forstår.

Hva er det da som hjelper i det lange løp?

For meg har eksponeringsterapi, mindfulness og medfølelse vært redningen. Og at jeg forsto hvor alt kom av.

Og jeg lærte og at hvorfor det ikke var godt for meg å drive og skulle snakke og fortelle så mye om det hadde opplevd eller hva jeg var redd for. Før trodde jeg at jeg kunne få det bra bare ved å få snakka om alt mulig, men forsto for et år siden, hvorfor det ikke hadde hjulpet å snakke om ting, slik jeg hadde trodd de ville gjøre. Det var veldig godt å få en forklaring på hvorfor det ikke hadde hjulpet meg.

Det å prate med psykologen min hjelper mot angsten og stesolid.Men sier seg selv kan ikke flytte inn på kontoret hans.og nå har han ferie i flere uker.ja og det at jeg har fått mye svar på hvorfor ting er som de er det har hjulpet mye.Det er så viktig.mIndfullness er ikke det tøff behandling.må det være stille rundt deg

Minfulness handler om å greie å fokusere på her og nå. Og hvis en greier det, kan en få fri fra tanker og pusterom fra angsten, og rom til andre følelser.

Hvis du syns det er vanskelig å ha det stille, så er en mindfulness øvelse og det å fokusere på lydene rundt seg, eller å kjenne på og studere en stein i hånda. Man kan og praktisere mindfulnes ved å vaske opp eller i alt mulig en gjør, drikker en kopp te f.eks. Det handler om å prøve å fokusere på her og nå.

Når man har angst, eller når det er ting man har opplevd som kommer tilbake eller ting som plager en fra tidligere, så blir en gjerne dratt bort fra her og nå inn i tankene eller minnene, der en føler seg utrygg og redd. Mens så lenge en er trygg her og nå, så kan en se det ved å greie å holde seg i nåtida, og dette å vite at en er trygg her og nå, kan hjelpe en videre - både ved å få en pause fra det som plager en, og til å kunne ta det innover seg i små, overkommelige doser, istedenfor å bli oppslukt av det gang på gang.

Jo flere gode opplevelser en greier å ha her og nå, jo enklere vil det være etter hvert å takle det som er vanskelig, uten å bli dratt helt ned i mørket igjen.

Ja jeg er i smerter fordi det psykiske tar så mye på kreftene mine.jeg tåler ikke stillhet for heg blir så rastløs av det derfor mindfullness ikke har vært noe jeg har tenkt på men har hørt mye om det.Høres ut at det er det nye som blir brukt mye rundt.jeg har det veldig vondt og nå som behandler på ferie det er noe som alltid er veldig tøft når det skjer selv om jeg selvfølgelig ønsker han skal ha fin ferie.jeg føler terapi timer og stesolid er det som gjør at jeg holder ut.kontaktpersonen min fra komunen kommer tilbake om ikke så lenge men er ikke det samme.forstår meg ikke på samme måten.det er så tøft å holde ut.så tøft vet ikke hva jeg skal gjøre av meg.det er så vondt.

Hei.

Jeg håper bare at du skal finne noe som hjelper slik at du ikke bare må holde ut alt dette, men at du kan føle deg bedre. Jeg har selv slitt med angst veldig lenge (jeg tror ikke jeg vil tenke på hvor lenge), og trodde aldri jeg skulle greie å komme meg ut av det, for det føltes ut som hver gang det var noe som var fint, så var det som om det fine ble slukt opp av det vonde.

Jeg bare håper du kan få litt fred fra all smerten. At du skal greie å nyte om bare et lite øyeblikk noe, og holde smerten på avstand.

Jeg vet ikke hvordan det er for deg eller hva som ville ha hjulpet deg til å få det bedre, jeg kan bare fortelle om hva som har hjulpet meg.

Noe jeg og lærte i mindfulnessen, er at hvis man ikke gjør noe, så kan en se at smerten går over, men en må ikke bli overveldet for da hjelper det ikke. Så først må en lære seg hvordan en skal greie å holde smerten på avstand, slik at en kan ta det innover seg i passelige mengder sånn at en ikke blir overveldet og ute og kjøre igjen.

Er det noe som helst, en liten ting, utenom disse folka som hjelper deg, som kan gi deg litt fred og en liten god følelse?

Ja, mindfulness er litt samme greia som meditasjon. Poenget er kanskje med begge, at en ikke trenger å sitte i ro og ha det helt stille, noe som kan virke veldig skummelt og vanskelig for alle. Alt en gjør kan være det, iallfall mindfulness, bare en greier å være tilstede i øyeblikket. Det finnes da ulike øvelser en kan gjøre, og noe fungerer for en og noe annet for en annen. Jeg har ikke meditert nok til å si hva som er likt eller ulikt mellom meditasjon og mindfulness, kanskje er det det samme?

Det du skrev om det å la tankene flyte, er og noe jeg lærte i mindfulness, og det var veldig fint at du poengterte det. For det kan være skikkelig vanskelig å la være å tenke på noe som helst, og en kan føle at en ikke får det til.

Det å greie å la tankene flyte, er fint, at en da kan erfare at tanker bare er flyktige ting som en ikke trenger å ta for seriøst. At de er akkurat som lyder, som kommer og går.

Ja, en kan ikke vite hvordan andre sin angst er.

Har noen av dere forresten sett på videoene til Magnus Nordmo om sosial angst? De ligger ute på youtube. Jeg syns han forklarte angst så godt. Det er bedre at dere ser på videoene enn at jeg prøver å gjenfortelle det her, men noe som forandret mitt forhold til angst, var at når det gjelder eksponeringsterapi, så er jo reddere du er, jo bedre egentlig - at den da er mer effektiv. Men en må og unngå sikkerhetsadferder en har pleid å ty til for at det skal fungere. Før pleide jeg å tenke at det viktigste var å prøve å unngå å være redd eller å ha angst, men han sier og noe om at det ikke fungerer å prøve å undertrykke den. Nå prøver jeg heller å undersøke hva det er jeg er redd for, og hvordan jeg kan teste ut om det faktisk er slik jeg er redd for at det er eller ikke.

Det er ikke legen som forstår men psykologen.Jeg går til psykolog 2 timer i uka.Jeg sliter med ting i tillegg til psykiske lidelser som gjør at jeg ikke klarer å stole på sansene mine.Ting jeg ser rundt hører mennesker jeg ser rundt og det er nevrolologosk men det gjør livet mitt tungt.hvorfor må jeg ha både psykiske lidelser og nevrologiske.Det er urettferdig at livet er slik.jeg føler meg fortvilet ja.Hvis jeg ikke kan stole på mine sanser hva kan jeg stole på da

Psykologen min forstår den fortvilelsen i forhold til dette.Den nevrologiske sykdom er ikke noe som kan gjøres med.men det hvordan jeg takler og måten å finne andre løsninger som gjør det litt lettere for meg pratet vi om.ja som pinkeltje sier her man kan ikke vite hvordan andre sin angst er for angst har så mange ansikter og det med mennesker alle tror en har det verst selv.Det er alltid typisk med mennesker.husker når jeg var innlagt.Det var en som sa alle andre er så friske her og jeg er så syk.jeg er den mest syke husker hvor sjokkert jeg var men slik er det vel med mennesker .Alle ser mest sin smerte.Pinkeltje oh my good eksponeringsterapi er så skummelt.jeg får grøsninger av det.

I går styrte jeg også med å gå rundt og se hva de som mobbet meg gjør på nettet og man blir ikke bra akkurat av det å se de har egne familier jobber de har alt mens jeg har bare vært syk siden den gang.Jeg blir så sint og trist og lei meg hvorfor ting ble slik de ble hvorfor de var slik mot oss hvorfor jeg fikk andre tillegg sykdom hvorfor skal de være lykkelige og jeg ha det slik og jeg merker hvor sint jeg blir.vil man ikke kalle det der selvtortur å gå og se hva de gjør på nettet og se deres vellykkete liv altså sikkert ikke alles men stort sett mange ja.

En psykolog jeg gikk til en gang, foreslo at jeg skulle skrive et brev til hun som hadde mobbet meg (og ikke sende det). Det var fint for meg å gjøre det, samtidig som jeg ble skremt av hvor mye jeg hatet henne.

Vel, man velger litt selv hva en plager seg selv med og ikke.

Jeg har selv søkt rundt på nettet og sett hvordan andre har greid seg bra og hadde "alt", mens jeg følte meg mislykket og ikke hadde noe. Men det hjelper seg selv ikke.

Vær god mot deg selv.

Selvmedfølelse er og en god ting.

Da har jeg i veldig mange brev å skrive i såfall.Selvforakten min er så stor at selvmedfølelse eksisterer ikke.

De tok mye fra meg på skolen og jeg ble også syk ung før dette så mobbingen kom i tillegg hos meg og nå ser jeg deres vellykkede liv oh forakter meg selv enda mer.Jeg er ikke av typen til å akseptere noen unnskyldning.altfor bitter og sint Vi har mobbet deg i åresvis men vil si unnskyld for det er det greit så vi ikke har det på samvittighet.Slik tolker jeg det.Nei det jeg nettopp vil er at de skal ha det på sin samvittighet og leve med hvor forferdelige mennesker de var og er og dessverre er min selvforakt så sterk.men tror flesteparten gir blaffen uansett.

vil bare si
jeg forstår mye
du har det jævlig
mitt tips
er å avlede
alt du bare kan
det kan være kultur
det kan være idrett
du må finne din greie
vit jeg tenker på deg ;)

Ingenvitsen det jeg mente er at jeg aldri kan tilgi dem.Det fortjener de ikke.Jeg ønsker at de skal ha det på sin samvittighet hva slags fæle mennesker de er for alltid.det kan være så mye som forårsaker depresjon.Psykiske lidelser er nok mye mer kompliserte enn det man tenker ofte.For eks hvis man hører om angst og depresjon at Angst oppleves farlig men angst er ikke farlig.Selvfølgelig er det farlig hvis man går mange år med angst så kan man utvikle andre sykdommer.Angst påvirker hele kroppen.Så angst er farlig i lengden ja,

Det er nettopp det samme jeg prater om angst som tilstand og depresjon over mange år kan forårsake enda mere sykdom.De som har angst i ny og ne det er ikke dem jeg prater om men angst og depresjon over mange år skader kroppen det sier seg selv egentlig.Jeg er ikke noe engel selv men har ikke gjort andre vondt likevel men tilgi gjør jeg aldri.De fortjener det ikke skulle ønske de kunne lide slik jeg gjør.