Hei,

Har slitt en del med angst og indre uro de siste årene, men vært i full jobb.... Ble sykmeldt i november i fjor fordi jeg knakk sammen. Hadde så mye fysiske symptomer og til slutt gråt jeg rett før jeg skulle på jobb og da sa jeg stopp. Vært i angstgruppe i kommunen i 12 uker ( 1 gang i uken). Følte jeg fikk gode venner, men ellers ikke mye hjelp der. Er satt opp på venteliste til depresjons mestring også.
Føler legen min tar ikke meg på alvor, hatt vikar og hun var grei. Følte hun forsto meg mer og derfor fikk jeg "fri" tid til å bygge opp kroppen...
Jeg tenker jeg er rett og slett utbrent. noen som kjenner seg igjen?
sitter og hører på healing musikk og bare gråter. .. er friskmeldt om 2 uker men tanken om jobb tar knekken på hverdagen. finner ingen glede. flere som kjenner seg igjen?

Hei,
kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver ja. Jeg hadde det på samme måte i lang tid, før det til slutt ble full stopp. Tror det var smertene som til slutt ble for mye for min del. Du må gjærne legge meg til som venn, og skrive om du har lyst til det.

har sendt deg venneforespørsel, håper vi kan prates :) vil gjerne høre dine erfaringer og veien tilbake.

Jeg vet ikke hvor tydelig du har vært med legen. Noen ganger må man dessverre overdrive for at de skal se alvoret. For min egen del har jeg en tendens til å ikke tydeliggjøre alvoret, men jeg begynner å innse at man må smøre tykt på og ikke gi seg.

En jeg nylig snakket med om akkurat det, sa at noen ganger er det kanskje til og med sånn at det man sier når man overdriver faktisk er sannheten. Det tror jeg iallfall stemmer for min del.

Hvis du fortsetter å føle at legen ikke anerkjenner behovene dine, så kan du vurdere å bytte lege.

hei gummihjerte,
takk for tipset! Jeg er nok ikke flink til å forklare situasjonen godt nok. Jeg sier jo at jeg ikke har selvmordstanker og da er det ikke alvorlig nok. En annen venninne av meg sa at jeg må bare legge meg på gulvet og tilkalle ambulanse for at de skal forstå alvoret. nå har jeg vært hjemme i 3 mnd, men føler ikke meg klar til jobb i det hele tatt egentlig. det har tatt tid til å komme der jeg er nå, og jeg tenker det tar nok tid til å bygge den opp igjen. 3 mnd høres mye ut men det er egentlig ikke det. jeg følte jeg var i helt annen verden den første tida, dagene bare gikk og jeg skjønte ikke hva som skjer med meg.. legen bare sier angst og indre uro... har nettopp byttet lege, men han hadde vikar fram til nå. syns vikaren var grei, men han her vil at jeg skal tilbake i jobb.. jeg skjønner jo de på en måte, men kansje bruk litt mere tid for å faktisk sette deg inn i min situasjon,tenker jeg. blir litt oppgitt. da får jeg bare gå på jobb om 2 uker og gå på en smell på nytt da!??!

Mamma sier det samme. Dvs ho sier at jeg må hyle og bære meg for at de skal se hvor ille det er, sånn som enkelte andre pasienter gjør, så de får alt de ber om (mamma jobber på apotek, så ho har god kjennskap til den typen som gjør seg mye sykere enn de egentlig er).

Det høres jo uansett mye mer fornuftig ut om du i stedet kunne fått redusert arbeidsmengden i første omgang, f.eks. Det er dessverre ikke alle leger som er like gode til å gå så veldig i dybden av pasientene sine, og det går verst utover sånne som oss, som sliter med å tydeliggjøre oss når vi faktisk har det skikkelig tungt. Og som du sier, noen vurderer det ikke alvorlig nok før det er snakk om selvmordstanker m.m.

Dessuten tenker jeg det er en forskjell på å gå i angstgruppe sammenlignet med å gå til privat psykolog, og det gir jo ikke helt mening at du må rett tilbake i arbeid hvis behandlinga di egentlig ikke har vært særlig effektiv, så det syns jeg du bør ta opp med legen, at du ikke føler deg noe bedre enn du gjorde før du starta mtp hvor egnet du er til å gå tilbake til full jobb.

hei vil bare si meg enig i det gummihjerte sier. Jeg gikk i mange år og ikke fikk riktig behandling og ikke ble tatt nok på alvor da jeg prøvde å forklare situasjonen min til leger og psykiatere.

Men med en gang du "overdriver" hvor ille det står til med deg så kommer hjelpen fortere og bedre.

Med meg var det egentlig ikke en overdrivelse men å virkelig si alt jeg sliter med uansett hvor uviktig jeg følte at det kanskje var for de man søker hjelp fra.

Håper ting løser seg for deg :)

Hei, håper det går bra med deg. Har selv vært der du er, gikk på en real smell. Jeg er enig med de andre her. Du må være tydelig med legen din med hensyn på din situasjon. Jeg kunne unngått mye om jeg hadde tatt tak tidligere. Jeg har skrevet en lang tråd her inne om det å møte veggen, og jeg har oppdatert tråden underveis slik at andre kan få innsikt i hvordan det føles og hva jeg gjorde for å komme ut av det. Dersom du søker på Google på «bonavita møte veggen» så vil du finne tråden, den er relativt lang. Møtte veggen i 2016. Sliter fortsatt med ME symptomer, men disse blir gradvis svakere. Har en møtt veggen så kreves det mye hvile. Jeg var sykmeldt 1år, fikk god oppfølging av min lege, en psykolog og en gestaltterapeut. Dersom ikke legen din lytter så bytt han eller henne ut. Din helse er viktigst, og det betyr at du trenger en lege som er villig til å lytte til deg. Vær tydelig om symptomer. Min erfaring er at du gjerne kan legge litt på fordi det faktisk ofte er slik det er i virkeligheten. Vi har som mennesker en tendens til å underrapportere fordi vi egentlig ikke vil være til bry. Jeg heier på deg, dette kommer du styrket igjennom selv om det kan virke vanskelig nå så må du forsøke å holde ut og ta vare på seg selv. Og det betyr sykmelding, lenge nok til at du er restituert (minimum 6mnd), samt oppfølging av psykolog. Ønsker deg all lykke og riktig god bedring.