Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Mitt første møte med angsten

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Mitt første møte med angsten

jan 28 2020 - 19:20
Jeg trodde at alle hadde episoder med "uvirkelighetsfølelse", at det var vanlig. En følelse hvor du på en måte er ute av din egen kropp, hvor alt rundt deg blir tåkete og uklart, og lydene blir forvrengt. Første gang jeg opplevde dette var jeg 6 år og var på tivoli. Jeg husker det så godt. Jeg ble litt redd, men plutselig var det over. Jeg hadde mye av dette når jeg var mindre. Men jeg tenkte aldri noe spesielt på det fordi jeg trodde at dette var helt vanlig. Med min dårlige forklaring på disse opplevelsene har jeg spurt flere rundt meg det siste året om de noen gang hadde hatt det sånn. Alle sa nei. Veldig merkelig! For det er jo normalt-For meg!
Jeg har vært hos en nevropsykolog på utredning. En utredning som tok en hel dag. Jeg sa akkurat det samme til han og jeg poengterte at dette er jeg dårlig på å forklare. Men han sa: "Jeg synes du forklarer dette bra jeg, slike opplevelser du forteller om er sosial angst.. Du glemmer å puste ordentlig og da får ikke hjernen nok surstoff"
Jeg sa meg uenig, for hallo! Jeg glemmer jo ikke å puste?! Etter en hel dag hos nevropsykologen fikk jeg mange svar. Lite visste jeg at strammingen i brystet, knivene i hjertet, og alle de kroppslige plagene jeg har er muskelspenninger som kommer av angst. Og at det også forklarer hvorfor jeg er sliten. Kroppen min har alltid gått rundt i beredskapsmodus. Den vet ikke hvordan den skal slappe av. Den har aldri lært seg å slappe av. Den tror hele tiden at noe fryktelig skal skje. Jeg visste ikke at når jeg alltid måtte ha et overblikk når jeg var ute, spenner kroppen min seg ubevisst fordi den tror at noe skal skje. Jeg er alltid på vakt.
Alt det jeg var redd for som barn og som jeg er redd for i dag, er ikke redsel. Det er frykt. Jeg ble omtalt som et sjenert barn. Jeg var ikke sjenert, ikke på den måten de ville ha det til hvertfall.

Jeg har aldri vært glad i masse mennesker, spesielt ukjente mennesker. Alle vet at jeg ikke liker mennesker. Jeg avlyser avtaler, jeg deltar sjelden i sosiale sammenhenger, jeg blir invitert, men takker som oftest nei. For å ikke snakke om unnskyldningene jeg kommer opp med for å ikke være med. Gjerne i siste liten.
“Ta deg sammen”
“Nå må du gi deg”.
Jeg hører disse setningene så ofte. Det er ikke sånn at jeg ikke har lyst til å være med. For det vil jeg. Men så er det noe som skjer, noe jeg ikke har kunnet forklare tidligere, Det ingen vet, og det ingen ser, er alt som skjer inni meg. Ofte ubevisst og ukontrollert. Det stopper liksom opp.
Jeg gjør helst ingenting alene med mindre jeg absolutt må. Det er liksom tryggere når noen er med meg. Og det fungerer best når vi er 2 eller 3,
Jeg har mennesker rundt meg som blir skuffet over meg, som blir sure på meg, og som ikke forstår seg på meg. Jeg blir sur og skuffet jeg også fordi de ikke forstår noe jeg ikke forstår selv.
Jeg vet det så mye bedre nå.
Jeg har alltid trodd at katastrofetanker kun handler om krig og død. Men slik er det nødvendigvis ikke.
Det er triggere som kan utløse de mest katastrofale tankene. Hvem, hva, hvis, hvordan, hvorfor, og det bare baller seg på med tanker som går helt ut av kontroll. Så skjærer det seg.
De mest hverdagslige hendelsene kan få det mest tragiske utfall. Da setter kroppen i gang. Helt ubevisst!

I dag vet jeg at all hjertebanken jeg har og all stramminga i brystet jeg kjenner kommer av angst. Det er også derfor jeg er så mye svimmel, føler at jeg koker innvendig, går rundt som en tåkedott, følelsen av jeg sitter i en båt som gynger, får kvalmebølger så jeg nesten spyr og kroppen skjelver. Men jeg tenker jo ikke på noe spesielt? Hvordan kan det da være angst?
Det er visst sånn at angst kan ligge i underbevisstheten, Kroppen jobber. Kroppen er klar for å flykte. Det er faktisk nok med at jeg sitter helt rolig i sofaen.

Jeg skjønner nå hvorfor jeg alltid vil gå når det kommer flere mennesker enn det jeg har sett for meg, og hvorfor jeg trekker meg i siste liten. Det verste jeg vet er å være uforberedt. Jeg skjønner nå hvorfor jeg ikke prater så mye. hvorfor jeg er redd for å si noe galt. Jeg forstår nå hvorfor jeg ikke gjør ting alene, hvorfor jeg trekker meg tilbake. Hvorfor jeg ikke tør å stå foran masse mennesker å prate.

Helt ubevisst i løpet av livet har jeg lært meg teknikker for å unngå ubehagelige situasjoner.. Blant annet, så er telefonen min alltid på lydløs, fordi jeg skvetter når den ringer og jeg er helt uforberedt, og tenker at nå har jeg gjort noe galt., Så jeg sender mld istedenfor å ringe tilbake. Jeg er stille, selv om jeg har masse å si for å ikke virke teit. Jeg ser ikke på filmer hvor det foregår masse skyting, slåssing, mishandling osv fordi det minner meg om noe, og jeg sitter igjen med vonde følelser og tanker etterpå.
Jeg sender melding istedenfor å ringe, fordi jeg er redd for reaksjonen i den andre enden eller å bli avvist. Jeg blir helt fra meg og utenfor dersom jeg ikke får svar og jeg tenker det verste. De liker meg ikke, de synes jeg er teit, jeg er for mye for dem og så videre. Jeg trekker meg tilbake for å ikke være til bry. For ingen vil jo være til bry. Jeg er jo livredd for å miste de menneskene jeg har i livet mitt.. Og når jeg blir avvist så er det akkurat det hodet mitt tror. Hele verden raser, jeg blir lei meg og jeg føler meg ensom. Det er jo ingen som ser det. Jada, jeg vet at det er tåpelig, men akkurat der og da, er det sånn. irrasjonell frykt! Følelsen og tanken av å bli forlatt er helt forferdelig. Ensomheten er vanskelig. Av og til når kvelden kommer, når alt er stille og livet er ekstra vanskelig, så tenker jeg "så godt det hadde vært hvis noen kom inn døra her nå, satte seg ned i sofaen ved siden av meg og tok godt rundt meg" Bare for å kjenne på den tryggheten, omsorgen og at det går bra! Nesten litt sånn som et lite barn.

Jeg kan lett tolke andres signaler feil. Jeg gjør det ikke med vilje. Men fy søren så stressa jeg blir. Sinne er en av de tingene jeg takler dårligst. Det er veldig ubehagelig og minnene om det som har vært dukker opp. Sinte menn er skrekken. Slik har det alltid vært, uten at jeg har visst hvorfor. Jeg tror jeg rett og slett har gjort noe galt, selv om sinnet ikke er rettet mot meg.
Jeg har et veldig dårlig selvbilde og selvtillit. Jeg er ikke bra nok, jeg er ikke god nok, ingen er glad i meg, ingen bryr seg.. Det er ikke noen gode følelser. Men jeg synes det er vanskelig å tro på fordi jeg egentlig vet bedre. Det sitter så langt inne.

Mye av min angst ligger i underbevisstheten min. Det kommer bare kastet over meg som et lynnedslag fra åpen himmel uansett hvor, når og hva jeg gjør.. Mye av min angst minner om Ptsd i følge Nevropsykologen. Han vil at jeg skal til Dps for å undersøke det nærmere. En ordentlig psykolog og traumebehandling anbefalte han. Man kan visst utvikle Ptsd når man har blitt utsatt for langvarige traumer både psykisk og fysisk. Det er visst ikke bare de som har opplevd en enkelt eller flere traumatiske hendelser som kan få Ptsd. Det er jo det jeg har trodd. Så akkurat det kom som et sjokk.

Jeg ble anbefalt å kjenne på disse følelsene. “Særlig” tenkte jeg. Jeg liker ikke at andre ser hvordan jeg har det eller når jeg har vondt. Jeg fortrenger det og skjuler det. “Snakk om det, si fra til de du har rundt deg når du merker at det skjer noe inni deg.” Jeg tør jo ikke det pga ordene “Ta deg sammen”.Det å vise hva jeg føler vegrer jeg meg for. Det er et fåtall som har fått se meg rakne.
Jeg hadde ingen anelse om at jeg hadde angst og et såpass høyt stressnivå at kroppen skjelver. Det er veldig plagsomt de gangene hendene skjelver så fælt at det er vanskelig å skrive med penn og papir. Det kan vel kanskje forklare min stygge håndskrift til tider.
Jeg trodde at jeg bare ikke likte folk og folkemengder. Men det var litt mer innvikla enn som så, fordi det er til stede hele tiden og styrer hverdagen på den måten det gjør.. Det var vel det som overrasket meg mest. At så mye kan ligge i underbevisstheten min av opplevelser jeg har hatt tidligere og at det er derfor kroppen min og jeg reagerer som jeg gjør.. Av og til får jeg en skikkelig intens trang til å gråte. Uten grunn. Jeg vet ikke. Den trangen er vanskelig, fordi jeg konsentrer meg mer om å ikke knekke sammen enn å gjøre det jeg egentlig skal.. For det er jo uten grunn. Og da vil folk rundt tro at jeg er helt skrullete. Jeg tør virkelig ikke å vise det jeg føler. Men det er underbevisstheten min som jobber. Det ble jeg hvertfall fortalt. Undertrykte følelser. “Prøv å få noen til å føle deg trygg nok, så kjenner du på det, så slipper du det ut. Bare det at de rundt deg vet at du sliter kan hjelpe deg med å få ut det du ikke kan styre, slik at du ikke trenger å forklare deg og dere vet at det er “bare” er angsten som tok over styringa helt..”
Egentlig litt merkelig at jeg faktisk kan vise tårer når jeg blir så glad, eller rørt. For jeg er følsom. Og da kommer tårene. Men andre følelser, de holder jeg inni meg. Rett og slett av frykt for å ikke virke teit.

For forståelse og kunnskap er alfa og omega. Åpenhet er viktig, psykisk helse er viktig! Trygghet er viktig!
Jeg skjønner at det har vært vanskelig å forstå seg på meg.. Jeg har jo ikke akkurat forstått meg selv heller. Jeg vet, at i alle disse årene har jeg slitt ut mennesker rundt meg fordi alt er feil for meg og de forstår ingenting av hva de gjør galt. Kanskje det blir litt lettere når de vet at det er angsten som tar styringa og at det ikke er deres feil. Det er meg.
Jeg har jo aldri vært god på å uttrykke mine følelser, og jeg er redd for å si fra når jeg ikke føler meg bra og jeg får vondt.. For hjertebank og stramming i brystet er vondt. Angst er faktisk vondt. Jeg er redd for å vise andre at jeg får vondt og at jeg faktisk blir redd. For ofte har jeg blitt redd. Og det er jo klart man blir redd, når man tror man skal svime av, når halsen tetter seg og kroppen rett og slett lever sitt eget liv og legen aldri finner noe galt. I dag vet jeg at det som gjør vondt “bare” er angst. Jeg vet også at alle disse fysiske symptomene er angstanfall..

Angst er ingen unnskyldning, men det er en grunn til at man ikke alltid har helt kontroll. Det skjer bare så plutselig uforberedt, helt uten grunn både for meg, og dessverre for de rundt meg. Det er en forklaring.. Men nå vet JEG, og nå vet DU,, så kanskje hverdagen blir litt enklere da.. ? Jeg velger hvert fall å tro det.

Det stemmer nok det han sa, at jeg glemmer å puste eller at jeg ikke puster ordentlig. Jeg må lære meg å minne meg selv på å puste. Når jeg skjelver, må jeg puste ordentlig. Kanskje du kan minne meg på det når jeg glemmer det selv? Eller, jeg merker jo ikke at jeg ikke puster ordentlig eller ikke puster, for slik jeg puster er jo normalt for meg. Så jeg glemmer det jo på en måte ikke. Jeg må lære meg å stoppe opp. Stoppe opp og puste. For da vil det visst bli bedre. Kanskje du kan minne meg på å stoppe opp? Hent meg inn når du ser jeg faller ut og jeg drukner i tankene mine. Det er nok ikke så lett å se disse tegnene, for slik jeg kjenner meg selv, og slik alle kjenner meg, sånn har jeg jo alltid vært, men kanskje det er litt enklere nå som både du og jeg vet.
Han sa at jeg er styrt av angsten. Alt jeg føler og tror.

Det er i grunn vanskelig å forklare alt dette her. Fordi det er så mye mer enn å bare frykte mennesker. Det er så mye triggere, så mye tanker og følelser. Og det er visst ikke så lett å se heller når jeg sitter der full av angst siden jeg holder igjen, fortrenger og kjører på videre. Jeg har jo ikke sett eller skjønt det før nå selv, så hvordan kunne du se det? Men jeg håper hvertfall at nå som jeg begynner å forstå meg selv, så vil også du forstå meg bedre.

På slutten av dagen hos nevropsykologen måtte jeg bare innse at den lille jenta på 6 år, den dagen hadde sitt første møte med sin nye følgesvenn angsten på vei ut av porten etter en lang dag på tivoli.. En følgesvenn som har tatt mer plass i livet hennes og ga mer bekymringer enn det noen var klar over i mer enn 20 år fremover!. Men det er aldri for sent. Vi skal klare å bli gode venner vi.. :) Jeg skal få kontroll over den. Det ville visst ta tid og det kan bli verre før det blir bedre.. Men det får heller være.. Det er bare en vei, og det er fremover.. Selv om jeg må se tilbake for å bearbeide.

Tenk at svaret var så enkelt, men likevel så vanskelig. Angst.. Det er så mye mer enn frykt. Jeg visste det ikke. Alle har hørt om angst.. Men vet du hva det egentlig er?

Jeg trodde jeg bare hadde det vanskelig..
Men jeg må si noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle si noen gang, noe jeg bare må godta og akseptere, og jeg håper at du også vil godta, akseptere og forstå at:
Jeg sliter psykisk!

















Avatar

Vil bare si att dette var veldig fint skrevet

jan 29 2020 - 21:12
Du er smart, dette var veldig fint og lese jeg relaterer så veldig med det du skriver, takk for att du tokk tid til og skrive dette.
Avatar

Re: Mitt første møte med angsten

mars 8 2020 - 16:38
Takk for at du deler. Kjenner meg igjen i så mye her. Angst gir utrolig mange sterke og rare fysiske og mentale fenomener.
Ønsker deg lykke til på din reise til indre ro <3
Til forsiden