Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Mitt første kraftige møte.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Mitt første kraftige møte.

sep 16 2011 - 15:30
Hei.
Tenkte jeg ville dele mitt kraftigste "møte" med angsten her på forumet.
Som en liten intro av meg selv er jeg vel en forholdsvis normal mann på 26år, med samboer og barn.

-Jeg har tidvis slitt med både depresjon og sosial-angst av svakere type, dvs ingen direkte annfall. Mer følelesen av kraftig ubehag i situasjoner relatert til butikker /forsamlinger. Aldri før har det vært slik at jeg faktisk har følt meg fysisk dårlig og mentalt ustabil, med andre ord har jeg presset meg igjennom følelsen på en måte.

-Vel vel, den gang da. Desverre er tiden og opplevelsen av følelsen en annen pr dags dato. De siste 12 mndtene har bestått av sporadiske mindre annfall som har forsvunnet gradvis etter 10-15minutter. Igår derimot gikk alt skeis, følelsene og ubehaget rundt tillstanden min ble helt surrealistisk og jeg følte at jeg mistet totalt evnen til å fokusere, kikket på mine egne hender og tenkte hvem faen er det sine. Følte meg totalt klossete og hadde en koordinasjon som jeg ikke gjennkjente meg selv med. På en måte fremmed i egen kropp.

-Opptrinnet til annfallet er jeg faktisk ikke sikker på, vi har problemer i forholdet på hjemmebasis, og jeg er for tiden sykemeldt grunnet dette, samtidig føler jeg et annsvar og press ovenfor arbeidsgiver som kanskje munner' ut i angst/stress ,hva vet vel jeg??
På en måte ser jeg situasjonen utenfra ,"Dette skjer ikke meg" på en måte. Jeg føler meg ynkelig ,liten og latterlig... slikt som dette skjer ikke meg, bare andre. Samtidig prøver jeg å innse at dette faktisk kan skje meg også, og har faktisk skjedd, problemet er at jeg er ubeskrivelig redd for hvordan det går neste gang et annfall inntreffer.

-Det er slike små "teite" ting som kan utløse det, f.e.k.s igår startet det med en slik liten ting som at jeg ikke klarte å lage maten ferdig raskt nok. Atter en gang prøver jeg å nøste opp "HVORFOR?" kommer du nå?? Det har jo ingen forbasket logikk!

-Uansett ,mitt annfall varte i mange timer, timer med både svette, tårer, nervøsitet og et lass med tanker. Tanker som ikke har noe svar, som likevel kværner rundt i hodet. Nå har det snart gått 24 timer og klumpen sitter enda i mageregionen, dog ikke like kraftig som igår.

-Dette ble kanskje ikke et direkte spørsmål, kanskje mer en oppsummering av mitt eget annfall. Men hvis noen har noe oppløftende å kommentere setter jeg stor pris på det. Man føler seg liten & alene og trenger noen som kan lytte og støtte deg når det føyker som værst.

Mvh
L

Avatar

Re: Mitt første kraftige møte.

sep 16 2011 - 15:52
Problemet ligger nok mye i det du har tenkt deg frem til selv - stress. Det er en faktor som legger til rette for alt du snakker om. Det er viktig å identifisere alt som stresser deg og snakke åpent om dette med noen slik at du kan få behandlet det du bærer på.

Regner med at det er en del ting som blir stengt inne som ikke blir snakket om og når dette får syde og koke lenge nok så utvikler man gjerne et eller annet som kompensasjon siden en ikke har gode strategier til å forløse det hele.

Det er veldig individuelt hva en reagerer på og det kan kanskje være vanskelig å finne ut av hva som ligger bak men det er mulig å identifisere ting. Når en snakker om ting så må en være bevisst på hvordan en føler seg. Da vil tegnene komme og det som er vanskelig vil gi utslag i kroppen. Det er da viktige ting som du må jobbe mer med.
Avatar

Re: Mitt første kraftige møte.

sep 16 2011 - 16:02
[quote]Problemet ligger nok mye i det du har tenkt deg frem til selv - stress. Det er en faktor som legger til rette for alt du snakker om. Det er viktig å identifisere alt som stresser deg og snakke åpent om dette med noen slik at du kan få behandlet det du bærer på.

Regner med at det er en del ting som blir stengt inne som ikke blir snakket om og når dette får syde og koke lenge nok så utvikler man gjerne et eller annet som kompensasjon siden en ikke har gode strategier til å forløse det hele.

Det er veldig individuelt hva en reagerer på og det kan kanskje være vanskelig å finne ut av hva som ligger bak men det er mulig å identifisere ting. Når en snakker om ting så må en være bevisst på hvordan en føler seg. Da vil tegnene komme og det som er vanskelig vil gi utslag i kroppen. Det er da viktige ting som du må jobbe mer med. [/quote]

-Jo, du har vel forsåvidt rett , som allerede nevnt havarerer et 9års samboerskap for tiden, samtidig som utenomverdenen krever sitt. Jeg klarer virkelig ikke å "sjonglere" ballene slik at alt fungerer på alle områder. Samtidig sitter man igjen med følelsen av ubrukelighet/utilstrekkelighet og den følelsen av at føttene dine forsvinner under deg ,uten at man kan gjøre noe. Har forsøkt diverse psykologer etc, men med variabelt resultat. På en måte føles det nå som om jeg er redd for angsten, og følelsene den medfører. Nesten som en sirkelel som går på reprise konstant.
Avatar

Re: Mitt første kraftige møte.

sep 16 2011 - 16:06
Er slik det blir det. Helt normalt og ikke noe å være engstelig for. Er en veldig bratt læringskurve den første tiden og det går en stund før en får summet seg.

Har ikke hatt noe relasjoner så har sluppet den biten i det hele men kjenner godt til at alt du kjenner blir snudd på hodet uten at du kan få gjort noe med det. En mangler kunnskapen rett og slett. Den vil komme til deg da. Du må gjøre en stor jobb selv da. Ingenting kommer av seg selv. Det viktigste er vel å holde fokus innover og bli bedre kjent med seg selv. Du tror du kjenner deg selv (eller du trodde kanskje du gjorde det) og det blir vanskelig å forholde seg til et helt nytt bilde.

Det blir mye bedre når en våkner litt etterhvert og forstår litt mer av det store bildet. Du er i grunn litt i startgropen nå.
Avatar

Re: Mitt første kraftige møte.

sep 16 2011 - 16:16
[quote]Er slik det blir det. Helt normalt og ikke noe å være engstelig for. Er en veldig bratt læringskurve den første tiden og det går en stund før en får summet seg.

Har ikke hatt noe relasjoner så har sluppet den biten i det hele men kjenner godt til at alt du kjenner blir snudd på hodet uten at du kan få gjort noe med det. En mangler kunnskapen rett og slett. Den vil komme til deg da. Du må gjøre en stor jobb selv da. Ingenting kommer av seg selv. Det viktigste er vel å holde fokus innover og bli bedre kjent med seg selv. Du tror du kjenner deg selv (eller du trodde kanskje du gjorde det) og det blir vanskelig å forholde seg til et helt nytt bilde.

Det blir mye bedre når en våkner litt etterhvert og forstår litt mer av det store bildet. Du er i grunn litt i startgropen nå. [/quote]

Bildet og erfaringen jeg sitter igjen med gjør at jeg tviler på meg selv og egen dømmekraft, samtidig skremmer det meg. Som person har jeg alltid visst hva jeg skal gjøre i den enkelte situasjon, slik det opplevdes igår/nå står jeg helt uten noe konkret å gripe fatt i. Det virker som en tåkeverden hvor ingenting gir noen mening, surrealistisk om du vil. Hvor er det normalt å starte for å si det sånn?
Avatar

Re: Mitt første kraftige møte.

sep 16 2011 - 16:21
Det er noe som er vanskelig da. Finnes ingen oppskrift på dette. Alle har sin egen vei de må gå og det må en finne ut av selv.

Det jeg gjorde var å bedrive research så jeg forstår prosesser som skjer i kroppen og hvordan kropp og sinn fungerer. Driver fortsatt med studier rundt dette. Har tatt meg veldig mye rundt i mye rart.

En ting som er viktig er å se innover og ikke utover. Finn ut hva du vil videre. Ikke tenk på det som har vært med et ønske om å gå tilbake til noe. Det går aldri. Du skal fremover og dette er mer en mulighet enn det du ser på nåværende tidspunkt. Det vil komme frem på veien.
Avatar

Re: Mitt første kraftige møte.

sep 19 2011 - 12:51
Johnny skriver veldig mye bra (som tidligere)

Det kan være ekstremt frustrerende når du føler at du mister kontroll over ting som tidligere bare har gått av seg selv. Jeg vil råde deg til å prøve å slå deg mest mulig til ro med at dette er en fase som du skal og vil komme gjennom. Det er ikke starten på resten av livet ditt, men en mellomfase.

Som deg ignorerte jeg angsten min i mange, mange år. Det var levelig, i form at en konstant latent ubehag, spesielt i settinger som dersom jeg f. eks. holdt en presentasjon på jobb. Problemet med en slik approach er at man tilegner seg ulike mestringsstrategier. Bevisste og ubevisste justeringer man gjør for å mestre daglige ting bedre. Jeg holdt på slik i mange, mange år - og av den årsak opplever jeg det også som om jeg må bruke lengre tid på å avvenne meg med disse tingene. Omprogrammere hjernen til å tanke annerledes, for å si det slik.

Så ved siden av andre råd man kan komme med vil jeg først og fremst anbefale at du oppsøker en terapeut og begynner å bearbeide problemene. Dessuten skal du være fornøyd med deg selv for å ha tatt steget ut ved å poste her. Det viser at du tar problemet seriøst, og at du allerede har startet prosessen din :)

Mvh P
Avatar

Re: Mitt første kraftige møte.

sep 19 2011 - 13:31
"Det kan være ekstremt frustrerende når du føler at du mister kontroll over ting som tidligere bare har gått av seg selv. Jeg vil råde deg til å prøve å slå deg mest mulig til ro med at dette er en fase som du skal og vil komme gjennom. Det er ikke starten på resten av livet ditt, men en mellomfase.

Som deg ignorerte jeg angsten min i mange, mange år. Det var levelig, i form at en konstant latent ubehag, spesielt i settinger som dersom jeg f. eks. holdt en presentasjon på jobb. Problemet med en slik approach er at man tilegner seg ulike mestringsstrategier. Bevisste og ubevisste justeringer man gjør for å mestre daglige ting bedre. Jeg holdt på slik i mange, mange år - og av den årsak opplever jeg det også som om jeg må bruke lengre tid på å avvenne meg med disse tingene. Omprogrammere hjernen til å tanke annerledes, for å si det slik.

Så ved siden av andre råd man kan komme med vil jeg først og fremst anbefale at du oppsøker en terapeut og begynner å bearbeide problemene. Dessuten skal du være fornøyd med deg selv for å ha tatt steget ut ved å poste her. Det viser at du tar problemet seriøst, og at du allerede har startet prosessen din"

-Heisann. :)
Takk for fine å utfyllende svar.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Problemet er vel at jeg ikke finner noe håndfast årsak til anfallet. Hvis man mister en fot eller en arm så vet man jo hva man frykter. I et angsttilfelle er det bare slik at man drukner i et hav av følelser ,kombinert med et kraftig ubehag som jeg ikke unner noen av mine værste fiender.

-Det har nå tuslet å gått noen dager, har forsøkt å "avspore" fokuset mitt på den vemmelige følelsen, noe som tapper meg totalt for energi. Likevel må man være sterk å stå igjennom "dritten" ,selvom det er vannvittig skremmende når det stormer som værst.

-Følelsen fra å være "mr mestre alt" ,til å føle at man ikke har styring på sin egen kropp føles enormt kraftig å skummel, tankene sviver i hodet og man lurer på hvem man er, ihvertfall for egen del.

-Menmen, vi får bare holde fokuset klart fremfor oss og ikke miste fatningen. Det er heldigvis bare følelser. :)

Mvh
-L




Til forsiden