Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Mitt Liv

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Mitt Liv

okt 11 2011 - 16:51
Hvorfor blir det slik ?
Jeg lurer på hvorfor enkelte av oss skal kjempe oss gjennom livet,menst andre nesten bare surfer forbi oss. Er vi virkelig så annerledes og fortjener vi virkelig og ha det så vondt ?
Personelig har jeg hatt en veldig hard og stram oppvekst,foreldrene mine ble skilt når jeg var litt over 1 år gammel og veldig masse krangling og alkohol i familien på faren min si side. Jeg valgte og bli boende hos min mor og hun flyttet rundt omkring så jeg fikk aldri tid til og få faste venner eller skolegang. Har gått på 3 forskjellige barneskoler og blandet både bokmål og nynorsk så sleit masse på skolen for og si det sånn. Fikk min første angst opplevelse når jeg var 6-7år gammel,va redd for og vær alene og gå på skolen så min mamma måtte vær med på skolen i begynnelsen.
Min mor lærte meg at nesten alt var farlig,jeg fikk ikke besøke venner og gå på discotek når jeg var mindre for der kunne det skje masse forskjellige ting o.s.v
Jeg hadde en bra ungdomstid der jeg fikk gode venner og levde som en ungdom gjør både med festing og det som hører med :) Fikk vell skikkelig angst når jeg ble 19år etter jeg såg en død mann i virkeligheten på sjukehuset som var morfaren til dama mi. (x-dama no ). Etter det gjikk d bare nedover med meg,ble deprimert og angsten styrte livet mitt. Måtte slutte skolen fordi jeg ikke klarte meir. La på meg mange kilo og ga blaffen i det meste. Fikk lite hjelp av legene og familien min visste ikke hva dem skulle gjøre. Fikk da ingen penger heller fordi jeg fikk beskjed om at jeg ikke hadde noe rett på det av legene. Men det va jo ikke sant så jeg klarte etter noen år og komme meg på Nav og ble satt på attføringspenger.
Derifra har jeg vert gjennom mange forskjellige kurs : angstringen,veien videre o.s.v men føler at jeg ikke kom meg noen vei videre med det. Fikk meg en utrolig snill lege på Medie 3 som virkelig tok seg tia til meg og ga meg medisinen Efexor som jeg går på også idag. Etter en stund så følte jeg at jeg kunne klare mer og det gjorde jeg,livet ble ikke så mørkt og håpløst som før og ting ble lettere og mestre.
Flyttet la med dama mi til en fin leilighet og jeg ble pappa for førstegang når jeg var 20år. En nydelig jente som betyr alt for meg. Det va den motiveringsfaktoren jeg trengte i livet mitt. Uansett hvor vondt jeg hadde det så visste jeg at jeg må bare stå på for ho. Jeg bare må. 4 år senere og fortsatt angst men klarer og leve med det fant jeg ut at dama mi hadde vært utro mot meg i lengre tid bak min rygg. Da falt alt sammen i grus,nå som jeg endelig hadde klart og fått meg på beina igjen etter mange års kjemping og en god jobb så gjorde hun slik. Jeg ble så fortvilt og visste ikke hva jeg skulle gjøre lenger,hun ville ikke ha meg lenger og jeg flyttet da hjem til familien min og ble veldig deprimert.
Så var det gjennom familievernskontoret og til mekling og greier. Hva er det med at Mor skal ha nesten alle fordeler når det gjelder foreldrerett ? Jeg husker jeg satt der og gråt og gråt av fortvilelse. Husker jeg sa til han at det er ho som har vært utro og ikke jeg,hvorfor er det jeg som ska lide enda mer ?
Det endte med at jeg hadde ho annenhver helg en periode til x-dama fant ut at ho skulle flytte til stavanger som er 20timer fra meg med bil og da ble det både advokat og heile greia. Jeg valgte og trekke meg fordi jeg rett og slett klarte ikke mer og jeg kunne resikere og tape alt.

Slik jeg har det idag så har jeg det veldig tøft no,savner jenta mi veldig masse og føler lite glede i livet mitt slik det er no. Har hatt besøk av ei kjempe grei og koselig dame i noen dager som jeg tenkte kanskje det kunne bli noe mer av,men jeg følte ingenting. Helt tom,ingen følelser ikke noe glede bare tomrom på en måte. Før klarte jeg og gråte og få ut følelsene mine men nå klarer jeg ikke og gråte engang,virker som jeg har blitt av stein. Sliter når jeg er på jobb og blir fort sliten og tom for energi. Angsten er der og trigger følelsene mine hele tiden nesten.
Hjertebank,andpusten,stive muskler,press i hodet,forvirra o.s.v kan sove i mange timer om dagen.
Så mitt liv er som et stort ? Vil jeg egentlig mer? Blir jeg noengang bedre? Hva kan jeg gjøre selv ?
Får dårlig samvittighet for alt,blir jeg sykmeldt blir jeg lei meg o.s.v
Venter no på psykolog time så jeg håper det kan få meg på rett vei igjen. At jeg kan begynne og nyte livet mitt igjen. Jeg har alltids vært den sprudlende karen som lyser av glede. Men nå er det bare mørke og tomrom igjen. Jeg er nå 26år og forhåpentligvis mange år igjen av livet og jeg vil bare bli så bra at jeg kan leve fritt. Det er vell ikke og forlange for masse? Jeg har aldri vært slem mot noen.
Om jeg har gjort noe feil i livet mitt som har grunnen til at jeg skal ha det sånn skulle jeg gjerne ha likt og visst hva. Er bare så utrolig sliten og lei.... :/
Avatar

Re: Mitt Liv

okt 13 2011 - 12:15
Hei.

Først vil jeg si at jeg føler med deg og kan forstå at din bakgrunn har vært tøff. Men du er også tøff må jeg si, som har klart deg gjennom barndommen og blitt den du er! Det er styrke det.

Når det gjelder problemene som oppsto i forhold til eksen din og alt det hun gjorde mot deg, så er det naturlig å sørge, det er naturlig å få en nedtur. Av erfaring og også ut i fra hva andre har sagt, så er det kanskje på grunn av din bakgrunn at situasjonen blir ekstra tung og vanskelig å takle/finne ut av. Det er nok mye følelser og slikt som dukker opp igjen og som vanskeliggjør det å komme seg opp igjen.

Mitt tips til deg er å analysere deg selv, finn ut hva som gjorde at du klarte å komme deg opp sist du møtte på motgang. Hvilke styrker hadde du da, som du kan anvende denne gangen?

Finner du ut av det vil det være lettere å finne styrke til å takle denne nedgangen i livet ditt. Det vil kanskje også føre til at du ser verdi i deg selv, noe som igjen gjør at du kan elske andre. Elsker du deg selv, kan du elske andre. Det er en klisje, men den stemmer utrolig bra. Føler jeg meg dårlig og har jeg plutselig lagt på meg f.eks eller at jeg føler meg lite verdt på grunn av at faren min ikke tok kontakt med meg på flere år, vil det også reflektere seg i forholdet mitt til andre. Hvorfor skal andre like meg når jeg selv ikke liker meg. Så det er viktig å tenke på.

Jeg har troen på deg og at du finner ut av dette her. Selvhjelp er nok det første steget du kan ta selv, slik som jeg har nevnt over og i form av psykolighjelp. De kan gi deg mange tips og teknikker du kan bruke i livet ditt.

Når det gjelder at hun eksen din flyttet så langt vekk, er det ikke kommet noen nye regler i lovverket når det gjelder avstand til foreldre?

Lykke til! Du klarer det!
Avatar

Re: Mitt Liv

okt 18 2011 - 04:02
Takker for svar :)

Jeg har hatt det veldig tøft og har det fortsatt veldig tungt for tiden,sliter så og si daglig med angst. Den setter meg igrunn helt ut av spill,føler den er der og trigger hele tiden. Blir utslitt og lei,føler jeg puster helt feil og spenninger og varmefølelse,føler jeg har så feber hele tiden nesten.

Kan godt hende det har kommet noen nye regler for foreldreansvar,men jeg vil helst prøve og komme meg på beina først og samle krefter til og begynne og undersøke det,nå har jeg bra kontakt via telefon med jenta mi og det hjelper. Sitter faktisk no og skriver et brev til jenta mi :) Kjenner tårene triller nedover kinna mine menst jeg skriver. Er så utrolig skuffet over meg selv at jeg ikke klarte og komme til ho når ho hadde sin 1 skoledag :/ Hun er det eneste posetive jeg har klart og få til i livet mitt. Jeg føler jeg har mislykket veldig masse selv om jeg har prøvd hardest av alle til og få til ting så er det alltids jeg som må ta den harde veien.

Jeg føler vell at jeg nesten er på kanten til og gi opp,føler at jeg ikke blir noe bedre. No har jeg fått psykolog time neste uke så skal se om det vil hjelpe meg. Men slik det er no ser jeg ikke noe særlig lyst på ting lenger,vil igrunn bare ligge og sove hele dagene. Bare og stå opp og kjenner kroppen ikke fungerer som den skal,den er tung og føles helt merkelig.

Lei av og ha det vondt og vil ha tilbake gleden av livet og hva det har og by på. Vil smile når jeg vokner og smile når jeg legger meg. Vil føle at jeg har kontrollen over meg selv om slippe og vær bekymra over helsa mi hele tiden.

Ja jeg er konstatert frisk av legen min bortsett fra angst delen. Men at angst kan føles slik som det her er umenneskelig synes jeg. Unner ingen og ha det slik som det her.
Til forsiden