Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Min historie - i relativt korte trekk!

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Min historie - i relativt korte trekk!

okt 9 2011 - 04:14
Natten før ”dagen som skulle forandre mitt liv”, drømte jeg faktisk at jeg besvimte under et foredrag. Eller jeg drømte ikke, det var vell heller det jeg tenkte på like før jeg skulle sovne. Jeg tenkte på hvor flaut det hadde vært om jeg hadde besvimt under foredraget jeg skulle ha dagen etter. Nå vet jeg ikke om det var noen synske evner som plutselig bestemte seg for å kicke-inn, om det var hjernens desperate forsøk på å gjøre så jeg skulket denne timen, eller om det var en ren tilfeldighet. Besvimte gjorde jeg hvertfall under et foredrag om konkurransemidlet kommunikasjon. Kanskje var det tanken kvelden før som i utgangspunktet utløste det hele, kanskje lå tanken i underbevisstheten min hele tiden og følte sin trang for å utfolde seg i virkeligheten og ikke bare fantasien. Etter dette foredraget fulgte det flere foredrag hvor hjernen bare kortsluttet og jeg snakket ikke ett sekund om noe jeg hadde lært meg foran et annet menneske før muntlig eksamen et halvt år senere. Men veien dit var vanskeligere enn hva den kan høres ut som!

Jeg har brukt lang tid på å prøve å definere følelsen av angst. Følelsen som satte seg i kroppen min når angsten var på sitt verste er en følelse som ikke kan sammenlignes med noe jeg har opplevd tidligere i livet. Men om jeg skal prøve å sammenligne det med noe, er det vell en følelse jeg kan tenke meg jeg hadde fått om jeg hadde stått på en scene foran hele verdensbefolkning og menset på en jeg var forelsket i. Jeg hadde i hvertfall syntes det var en veldig ubehagelig situasjon, og det er den ubehageligheten jeg vil komme fram til. For meg ble hver dag til en så stor ubehaglighet, og alt jeg måtte gjøre føltes ut som en stor byrde jeg aldri noensinne ville klare å gjennomføre. For eksempel turte jeg ikke dra til frisøren og det var faktisk før jeg skjønte at det var angst jeg slet med. Dere kan vell bare forestille dere hvilket stort personlig nederlag det er å sitte i ventesofaen hos frisøren og måtte avbestille timen der og da fordi du rett og slett ikke tørr. Du vet ikke hvorfor du ikke tørr, men du sitter med en følelse av at om du setter deg i den stolen så kommer du aldri levende ut derifra igjen. Jeg kan skjønne at dette er fryktelig vanskelig å forstå for noen som ikke har opplevd det samme, hva faen er problemet liksom? Men om dere tenker dette, er det også lettere for dere å se at det var akkurat dette spørsmålet jeg stilte meg hver eneste dag når daglige gjøre mål jeg hadde gjort tusen ganger før, ble en kamp mot angsten for å gjennomføre. Å kjøre tog for eksempel var ett rent helvette, og her snakker vi om en togrute på 20 minutter som jeg hadde tatt hver dag i 3 år tidligere.

Det som terroriserte meg i startfasen av angst, og som gjorde mest vondt, var kanskje ikke angsten i seg selv, men alle spørsmålene om hva som skjedde med tankene og kroppen min. Hvorfor reagerte jeg plutselig så sterkt og voldsomt på alle disse småtingene, hvorfor knøyt det seg så fryktelig i magen når jeg skulle gjøre enkelte ting, som ofte endte med at jeg ble fysisk kvalm eller besvimte om jeg prøvde å gjennomføre? Etter hvert som jeg prøvde og besvimte, prøvde og fikk panikk, prøvde og spøy, så sluttet jeg til slutt å prøve i håp om at de nye tankene som hadde kommet til slutt bare ville forsvinne. Men det var selvfølgelig ikke før jeg tok tak i problemet at de begynte å lette.

I dag etter gjennomført muntlig eksamen og begynnelse på folkehøgskole med masse nye ansikter, vil jeg ikke lenger si at jeg sliter med angst. Jeg har sliti med angst, jeg vet hva det vil si og slite med angst, men jeg gjør ikke dette lenger. Grunnen til dette er ikke fordi jeg er helt kvitt angst, men jeg ”sliter” ikke med det i den forstand at det påvirker hverdagen min i en stor grad. Jeg vet hvilken følelse jeg har når den kommer, jeg vet hvorfor den er der, men jeg tenker ”det er bare angsten, hei på deg” og jeg fortsetter det jeg driver med. Noen ganger blir det selvfølgelig for mye å takle, når jeg kjenner at all blodet strømmer til hodet fordi jeg konsentrerer meg om at angsten ikke skal få sitt utspring feks. Men jeg synes ikke lenger det er noe personlig nederlag og bare si at ”nå går jeg ut å tar litt luft”, forså å komme tilbake. I tillegg har jeg etter flere timer med verdens hyggeligste psykolog lært meg fryktelig mange teknikker for hvordan å håndtere angsten, i tillegg til å selvfølgelig erkjenne at det er angst jeg har og at jeg ikke har blitt koko.

Tankene mine føler jeg at jeg har kontroll over fordi jeg vet det er angsten som snakker og jeg har lært hvordan jeg skal kontrollere angsttankene. Det er vell heller de fysiske tegnene til angst som stresser meg nå for tiden. Hehe, ironisk. Angsten kom jo pga stress i utgangspunktet, men nok om det. De fysiske tegnene er jo det som i tillegg synes til omverden, og med tanke på hvor ubehagelig det er å forklare til nye mennesker at du har angst, vil du helst bare skjule alle tegn i tillegg til å framstå som en utadvendt og rolig person. Jeg føler at angsten er en så liten del av meg, det er ikke angst som definerer meg og har derfor også tatt et bevisst valg om å ikke informere de på den nye skolen om at jeg har hatt angst, eller har angst. Og det er kanskje derfor de fysiske tegnene stresser meg. Hadde jeg vært hjemme med mamma og mormor og kjent at angsten sneik seg på, kunne jeg faktisk ikke brydd meg mindre om jeg var rød som en tomat i ansiktet, fordi de vet at det bare er hodet mitt som overproduserer tanker og ville ikke stilt noen spørsmål rundt det. Men til nye mennesker vill du ikke sitte rød som en tomat, hilse med en skjelven hånd og ha en puls på 5000 pulsslag i sekundet mens du snakker. Derfor har jeg valgt å begynne på noen medisiner som heter ”pranalol”. Dette er betablokker, som gjør at hjertet pumper ut mindre blod per minutt. Hjerterytmen roer seg, noe som hindrer skjelving, svetting, rødme osv .Medisinene er på ingen måte avhengighetsdannende eller farlige. Du har fortsatt de menneskelige følelsene (som for eksempel angst er), og du lærer deg fortsatt å takle disse på egen hånd, uten medisiner. Pranalol gjør bare så du slipper å ha en puls på 5000 pulsslag i minuttet mens du lærer deg å håndtere disse menneskelige følelsene. Derfor vil jeg anbefale alle som kjenner seg igjen i det jeg beskriver, men som ikke ønsker å gå på noen angstdepende medisiner (som kan være veldig avhengiende) og spørre legen sin om dette :) det har i hvertfall hjulpet meg i en stor grad!

Dette innlegget er overhodet ikke ment som noe skryte innlegg om hvor langt jeg har kommet i min "kamp", men kanskje heller som en inspirasjon. Jeg ønsker i tillegg å prøve å hjelpe andre som sliter med angst i alle former ved å fortelle litt om hva jeg har opplevd sånn at jeg kan være til hjelp ved å svare på spørsmål om hvordan jeg klarte å komme meg såpass godt ut av det. Å skrive ned sin egen prosess er jo også en slags terapi i seg selv, for da ser du en utvikling, jeg anbefaler dere i å gjøre det samme!

Uansett bare still spørsmål osv, om dere kjenner dere igjen i en rimelig ung jente som møtte angsten først på skolen.
Avatar

Re: Min historie - i relativt korte trekk!

okt 11 2011 - 11:59
En honnør til deg som har forstått mye om angsten du har. Det finnes håp og sånne innlegg som dette er fint å lese når man sliter:O) Lykke til videre!
Avatar

Re: Min historie - i relativt korte trekk!

okt 11 2011 - 12:05
Jeg sliter også veldig mye med angst.. og har desvere ikke klart komme veldig langt selvom jeg prøver :/
Til forsiden